Ola Tømmerås

ola.tommeras@fagbladet.no

I fjor krevde Oslo kommune – arbeidsgiver for 59.000 kommunalt ansatte – en pott til lokal fordeling. Det var første gangen siden 2018.

Arbeidsgiver vant fram med kravet, og litt over 400 millioner kroner ble fordelt i etater og bydeler. 

I etterkant sitter kommunen igjen med en regning på neste 15 millioner kroner, knyttet til arbeidet med å fordele de lokale pengene.

La fram kostnaden

Å forhandle lønn lokalt i tillegg til sentrale oppgjør, krever arbeidstimer og innsats. 

At det går med tid og penger til møter, utregninger og forhandlinger er velkjent. 

Men hvor mye det egentlig koster, har vært ukjent – til nå. 

Det skjer etter at bystyrerepresentant Jorunn Folkvord (Rødt) krevde innsyn fra hver eneste bydel og etat i kommunen.

Gjennom sommeren er tall samlet fra de fleste etater og bydeler, totalt 47. 

Én instans, Bymiljøetaten, har ikke lagt fram beregninger. Kun noen få har inkludert kostnaden til frikjøp av tillitsvalgte.

Derfor er summen et lavt anslag på hva etater og bydeler har brukt på å gjennomføre lokalt oppgjør. 

Kunne vært spart

– Dette er mye penger, spesielt for fattige bydeler. For eksempel brukte Søndre Nordstrand 1,8 millioner kroner på å fordele 10,4 millioner kroner, sier Jorunn Folkvord.

Hun er tydelig på hvordan pengebruken kan unngås.

– Disse millionene kunne lett vært spart. Det er bare å la være å kreve lokalt oppgjør, sier hun.

Hun viser til at Fagforbundet og Utdanningsforbundet ønsker sentrale forhandlinger. Disse organiserer brorparten av kommunens 59.000 ansatte. 

I fjor var det kun Akademikerne, som delte arbeidsgiverens ønske om å sette av en pott til lokalt oppgjør.

Trenger muligheten

Krav om lokalt oppgjør begrunnes med behov for å rekruttere og beholde arbeidstakere med kritisk kompetanse.

– Samtidig gir det muligheten til å rette opp ulogiske lønnsforskjeller og belønne resultatoppnåelse og kompetanseutvikling, svarer forhandlingssjef for Oslo kommune, Harald Nævdal, i en e-post til Fagbladet.

– Om kommunen vil kreve avsetning til lokale forhandlinger også i 2026, vil vi ta stilling til i forhandlingene til våren, opplyser han.

Store forskjeller

Utdanningsetaten brukte mest penger, men hadde også den største potten å fordele. 

Etaten oppgir at det kostet 2,8 millioner kroner å fordele 141 millioner kroner til ansatte i skoleverket.

Det er store forskjeller på etatene. Næringsetaten har brukt nesten 200.000 kroner til møter og forhandlinger før det var enighet om fordeling av en pott på bare 544.000 kroner. 

Det kostet Munchmuseet 234.000 kroner å fordele en pott på to millioner kroner mens brann- og redningsetaten lyktes med å fordele 4,5 millioner kroner til en kostnad på 75.000 kroner.

– Tullete bruk av penger

– Det er en tullete bruk av penger, mener Per Egil Johansen i Fagforbundet Oslo, som også er forhandlingsleder for LO kommune Oslo.

– Å sette av en pott til lokale forhandlinger skaper urettferdighet, frustrasjon og misnøye. Vi har allerede et avtaleverk til å fordele pengene fra oppgjøret, sier han.

Han er ikke enig i at arbeidsgiver trenger muligheten til å friste med høyere lønn der det mangler personell.

– Det er ulogisk å løse bemanningsbrist i en bydel mens de andre blir stående uten. Til syvende og sist har alle samme arbeidsgiver, Oslo kommune.

Byråd: – Trenger lokale tilpasninger

Fagbladet spurte finansbyråd Hallstein Bjercke (V) om det er verdt pengene å bruke minst 14,8 millioner kroner bare for å fordele noe av oppgjøret lokalt i bydeler og etater. 

Byråden er i innspurten til framleggelse av budsjett, og overlater til administrasjonen å svare. Derfor svarer seksjonssjef Harald Nævdal.

– Oslo kommune er en stor arbeidsgiver med mange virksomheter med forskjellige behov. Derfor kan det være hensiktsmessig med en lokal pott for å gjøre lokale tilpasninger, svarer han.

Nævdal legger til at det ikke er slik at kommunen hadde spart 14,8 millioner kroner ved ikke å gjennomføre lokale forhandlinger.

Ser negativ påvirkning

– Som ansatt i Oslo kommune har jeg sett hvordan lokale oppgjør påvirker arbeidslivet negativt, sier Jorunn Folkvord.

Hun jobber i Oslo-skolen når hun ikke er bystyrepolitiker.

– Som bystyrepolitiker så representerer jeg en av partene i arbeidslivet, og jeg vil ta til orde for at Oslo som arbeidsgiver ikke krever lokalt oppgjør, sier hun.

En belastning for bydelene

Folkvord mener det er en økonomisk belastning å bruke ressurser på å forhandle i et lokalt oppgjør etter det sentrale.

– Utgifter til sentralt oppgjør har kommunen uansett. Når en del av potten skal avtales lokalt, er det en belastning for spesielt fattige bydeler, sier hun.