Karin E. Svendsen

karin.svendsen@fagbladet.no

Psykiatrisk sykepleier Stian Christer Hansen (41) tenker først og fremst på brannfare. Han har tatt med seg menneskekunnskap og teknikker fra psykiatrien inn på Hovedbrannstasjonen i Bergen. Der sitter han og kollegene ved Seksjon særskilt brannrisiko.

De er godt skjerma fra folk på andre avdelinger. To brannforebyggere (fra faggruppen tidligere kjent som feiere, journ.anm.), en lærer og Stian. De jobber tverrfaglig og har alle taushetsplikt.

De arbeider nemlig med mennesker som tilhører ulike «risikoutsatte grupper for brann». Grunnen til at de er mer utsatt enn de fleste, kan for eksempel være en psykiatrisk lidelse eller rusproblemer.

DIPLOMATISK: Einstøinger kan leve ille veldig lenge uten at noen legger merke til dem. Og så kommer vi og bryr oss. Da er det lurt å være litt rund i kantene, mener Stian Hansen.

Eivind Senneset

Møter mange mennesketyper

Stian er utdannet psykiatrisk sykepleier, men ansatt som branninspektør/branningeniør. Avdelingen hans får inn om lag 250 bekymringsmeldinger i året.

– Tallet kunne vært enda høyere, men ikke alle vet at de kan sende bekymringsmelding til brannvesenet. Andre vegrer seg nok for å melde fra, tror han.

Alle meldingene krever forarbeid, blant annet en risikovurdering. Enkelte saker blir løst med en telefonsamtale. De sakene som virkelig tar tid, kan ta både uker og måneder.

Når Stian og en kollega drar hjem til folk, møter de alt fra lettere aggressive menn til hyggelige, gamle damer. Noen har kontakt med helsevesenet, mens andre ikke trenger det, eller de nekter å ta imot hjelp.

Noen avskyr makta

Det er som regel frivillig å motta hjelp fra for eksempel hjemmetjenesten. Men hvis ikke du bor langt fra folk, kan du ikke velge bort brannsikkerhet og branninspektørene. De fleste tar godt imot brannfolka, men enkelte vegrer seg for å åpne døra.

– Noen går i vranglås når de møter maktvesenet, forteller Stian.

Han skjønner godt hvorfor: De har kanskje blitt møtt med nedlatende holdninger fra myndighetene tidligere og opplever ikke at de spiller på samme lag. Da vil de nødig snu og ønske myndighetene velkommen.

Jekker seg ned

Uniformen fra brannvesenet hjelper ofte branninspektørene inn.

– Det er da det relasjonelle arbeidet begynner, sier Stian.

Han sier det er viktig å ha evner til raskt å bygge tillit. For å få til et samarbeid med dem som ikke vil ha hjelp, prøver han og kollegene å gi dem følelsen av at de har ei hånd på rattet.

– Vi unngår mye bråk ved å jekke oss ned og behandle folk med respekt, mener han.

Branninspektørene sier til huseier eller leietaker at det eneste de ønsker, er at de skal bo trygt, og at brannvesenet kan hjelpe dem med det.

– Det handler om å ufarliggjøre situasjonen.

Ser sykdom og lidelse bak rot og møkk

Den største gruppa som lever med brannfare uten at de ønsker hjelp til å ordne opp, er kanskje de som ikke klarer å kaste papir og andre ting som har gått ut på dato.

Noen mennesker har samla aviser fra 1960-tallet. Andre lever med en halv meter søppel overalt. I enkelte leiligheter er veggene fulle av avføring.

Rotter og mus trives godt i slike overfylte leiligheter. Noen steder er de så vant til folk at de nesten er blitt tamme. I sjeldne tilfeller går branninspektørene inn i leiligheten med fullt verneutstyr.

– Samlere skammer seg. De vil ikke ha folk inn i leiligheten fordi de ofte selv er smertelig klare over hvor ille det ser ut. Da prøver vi å samarbeide, lirke og lure for å komme oss inn uten hjelp fra politiet, sier Stian.

Som regel klarer de det.

Stians hovedoppgave er brannsikkerhet. Derfor prioriterer han varsling og rømningsveier, i tilfelle det skulle begynne å brenne før andre ting er på plass.

– Men enkelte steder er brannsikkerheten det minste problemet. Når folk lever i søppel og avføring, har de det ikke bra. Slike leiligheter er gjerne et uttrykk for sykdom. Da spør jeg meg selv: Ville jeg likt om min mor eller far levde slik? Skal jeg bare lukke øynene?

Kommer ikke i mål med kjeft

Det ligger ikke for Stian å lukke øynene for elendighet. Tvert imot. Han spør om beboerne har venner eller familie som kan hjelpe til med opprydningen. Uansett forsikrer ham dem om at brannvesenet vil støtte dem.

– Alt handler om dialog, mener branninspektøren.

OPPMUNTRING: Det hender pårørende sender en takk. – Noen mennesker har kuttet kontakten med barn eller foreldre for mange år siden. Da er det fint at vi har fått en sjanse til å hjelpe, syns Stian Hansen.

Eivind Senneset

I Stians verden er det ingen som får kniven på strupen. Det er heller aldri noen som får kjeft.

– Det blir vanskelig å få til den gode samtalen og det gode samarbeidet hvis du kjefter på folk. Kjeft er rett og slett unødvendig. Hvem har kommet i mål med det? spør han retorisk.

Stian og kollegene hans velger i stedet å forsikre beboerne om at livet kan bli bedre.

– Vi sier at ingen får gjort alt på ei uke. Og så trygger vi dem på at vi vil hjelpe dem til de er i mål, sier Stian.

Så tar han turen og ser til at opprydningen går i riktig retning, kanskje en dag i uka. Det kan ta noen måneder før han er ferdig. For målet er ikke bare en brannsikker bolig. Det er også et bedre liv for beboeren. Kanskje blir beboeren villig til å ta imot hjelp også fra helsevesenet.

– Mange er syke og trenger helsehjelp. Vi går gjerne den ekstra mila for å hjelpe dem, sier Stian.

Det er en begrensing på tidsbruken: Hvis forholdene er en risiko for naboene, da bruker branninspektørene kortere tid.

Tenker utenfor boksen

Det hender at en representant fra et forsikringsselskap er med på befaring etter en brann eller et branntilløp.

– Han eller hun kommer med forsikringsbriller på, men etter hvert ser de mennesker med dårlig økonomi som lider, forteller Stian. Han blir letta hvis de sier: «Det er ikke her vi skal hente pengene våre» og dropper egenandelen.

Ikke alle har krav på komfyrvakt eller trygghetsalarm med røykvarsler. Derfor er han glad for at han og kollegene har litt rom for å jobbe utradisjonelt. Er han innom en leilighet som skulle hatt røykvarsler, og han skjønner at beboeren er blakk, installerer han en mens han likevel er innom.

– Brannsikkerhet koster penger, og ikke alle har råd til det. Dersom valget står mellom å kjøpe røykvarsler eller å ha mat på bordet, så skjønner vi jo hva de bruker pengene på, sier han.

VANLIGE FOLK: – Vi er bare vanlige folk som prøver å hjelpe mennesker som har det kjipt. For eksempel fester vi ofte en røykvarsler i taket når vi først er der, sier Stian Hansen.

Eivind Senneset

Derfor er han glad for at det fins folk som tenker utenfor boksen. Særlig har han sans for forsikringsselskapet Gjensidige som har øremerket en halv million kroner til brannteknisk utstyr til risikogrupper i Bergen.

– Det gjør det mulig å spandere røykvarsler, komfyrvakt og brannslukningsapparater til folk som ikke har så mye å rutte med.

Økt brannfare med dyr strøm

Det som nå bekymrer Stian mest, er de høye strømprisene.

– Vanlige folk må ofre noe, men risikoutsatte må ofre mer, mener han.

Han har sett hjem der beboerne ikke har hatt råd til ny ovn for å holde varmen. De bruker i stedet varmeplata på komfyren. Hvis det skulle ligge et papirark i et rom med gjennomtrekk, er det risiko for at arket havner på plata og tar fyr. Han vet også at folk bruker vaskemaskin og tørketrommel om natta fordi strømmen koster mindre da.

– Folk må ha varme i boligen. Når de ikke klarer å betale strømregninga og strømmen blir borte, er det en risiko for at de bruker andre varmekilder. Alternative varmekilder i en rotete leilighet kan lett føre til en stor brann.

Tar av silkehanskene

Mange bekymringsmeldinger kommer fra kolleger i operativ tjeneste etter utrykning til branntilløp.

– Vi får mange nyttige tips både fra ambulansetjenesten og andre brannfolk, forteller Stian.

En annen kilde til bekymringsmeldinger er foreldre til studenter som har flyttet til Bergen. Foreldrene er blitt bekymret etter å ha hjulpet til med flyttingen.

– De unge leier seg gjerne inn i et kollektiv etter å ha sett hva det koster og avstand til byliv og studiested, sier branninspektøren.

Han og en kollega går da på befaring. Hvis ikke alt er på stell, skriver de avvik. Deretter inviterer de huseier til å ordne opp på en ubyråkratisk måte. Som regel kan avviket lukkes etter kort tid.

– Men det finnes også store utleiere som ikke vil samarbeide. Da holder vi en formell tone. Iblant må vi ta av silkehanskene, forteller Stian.

Dersom forholdene er alvorlige, kan huseier bli pålagt å sikre boligen umiddelbart.

Les også: Fengselsleder har kommet over 12 kvinner hun mener aldri burde blitt dømt. De har én ting til felles