Anne M. Odland

anne@lomedia.no

Eivind Senneset (foto)

– Det er et flott velferdssystem i Norge, men det er mange med flerkulturell bakgrunn som ikke tør å oppsøke eller ta imot hjelp. Mange vet heller ikke hva som finnes. Dette vil jeg jobbe for å styrke.

Dora Poni Loro (49) er sosionom med master i barnevern. I mange år har hun jobbet med enslige mindreårige flyktninger i barnevernstjenesten i Bergen kommune.

Nå har hun tatt permisjon for å jobbe med en frivillig organisasjon hun har startet: Vestland Krysskulturell Brobyggertjeneste.

Hun lønnes i 50 prosent stilling på midler fra IMDi (Integrerings- og mangfoldsdirektoratet), og har knyttet til seg et engasjert styre og åtte «brobyggere» som jobber på oppdrag for organisasjonen.

De retter seg mot flyktninger og migranter, men skal også støtte og veilede fagpersoner som arbeider med krysskulturelle familier.

Det er familier der spesielt barna opplever to eller flere kulturer i hverdagen. 

Ideen er å bygge tillit mellom folk og fremme likeverdig tilgang til tjenester i det offentlige. Blant annet har de opprettet en fadderordning, der engasjerte foresatte kan være en støtte for en familie i nærskolen.

Kom fra krig

Loro har bodd i Norge siden 1999. Dette året kom hun for å delta på en studentfestival ved NTNU i Trondheim.

Hun hadde en bror som tok master i Bergen. Selv studerte hun til å bli veterinær i Khartoum i Sudan.

Da festivalen var over, søkte hun asyl. Hun opplevde at konflikten i hjemlandet eskalerte.

– Å bli igjen i Norge, som 23 år gammel student, er det tøffeste valget jeg har tatt, sier hun.

Hun fikk plass på asylmottak i Salhus, nord for Bergen sentrum. Det tok ti måneder før hun fikk oppholdstillatelse, men hun ble boende på mottak i nesten to år, først i Salhus og så i Arna.

Hun husker det som en kaotisk tid. På mottaket var det flyktninger fra Bosnia og Irak, hver dag var hun vitne til et spekter av følelser og reaksjoner.

– Noen feiret vedtak om opphold, samtidig kunne det komme ambulanser på grunn av slåsskamper eller selvmordsforsøk.

Det var få kvinner på mottaket. Hun følte seg utrygg og var mest i studentbyen på Fantoft hvor broren bodde.

Hver kveld tok hun siste buss til mottaket i Salhus. Bussjåføren nikket vennlig, fordi han kjente henne igjen.

Da hun fikk Bergen som bostedskommune flyttet hun inn i et bokollektiv med kvinner fra Somalia.

Flytende engelsk

Før hun flyttet til Khartoum for å studere, bodde Loro og familien i Juba i Sør-Sudan. Der er engelsk er det offisielle språket. Ennå blander Loro inn flere engelske ord i bergensdialekten, etter 26 år i Norge.

Selv om hun var god i engelsk da hun kom til Norge, merket hun hvor mye informasjon hun gikk glipp av.

Hun har kjent hvordan det er å streve i et nytt land og hvor vanskelig det er å forstå samfunnet og navigere seg fram til tjenester.

– Det er derfor jeg har ønsket å starte brobyggertjenesten. Selv med tolk er det mye man ikke får med seg.

– Det krever mot å starte opp noe nytt, hvordan tør du satse?

– Jeg har hatt mange frivillige verv og har opplevd at mange søker råd hos meg. Dette er en passion jeg har. Det bygger på levde erfaringer.

Hun er vokst opp i en søskenflokk på åtte barn. Loro er nest yngst. Faren jobbet i finans, moren var sosialarbeider, utdannet fra Tanzania.

Loro omtaler familien som middelklasse. Spesielt faren var opptatt av høyere utdanning, og det var mange sterke kvinner i slekten.

– Ironladies! Jeg har ikke sett undertrykte kvinner i slekten. De har hatt en stor plass i familien.

Hun beskriver dem som engasjerte, kvinner som folk søkte råd hos. De drev samfunnsarbeid. Moren jobbet med foreldreløse barn, problematikk knyttet til Hiv og Aids, vold i nære relasjoner. Morens søster var politisk aktiv og guvernør.

Dora Poni Loro arrangerer nabolagsmøte på biblioteket på Sletten senter. Her med Elisabeth Erve Heimset, daglig leder i Slettebakken kirke som også er opptatt av frivillighet og inkludering.

Eivind Senneset

Lyden av ambulanser

Loro gikk på katolsk skole i Juba, som er Sør-Sudans hovedstad etter at landet løsrev seg fra Sudan og ble en selvstendig stat i 2011.

Hun hadde en god oppvekst fram til borgerkrigen brøt ut i 1983.

Da skolene ble stengt i 1992, flyttet hun med broren og to søstre til Khartoum for å ta videregående skole. De bodde hos slekt, hun var 16 år. Plutselig var de en splittet familie.

– Hva husker du fra krigen?

– Lyden av ambulanse, det sitter sterkt i. Vi bodde nær sykehuset i Juba. Det var bombing, og vi måtte gjemme oss i tilfluktsrom. Vi hørte også stadig om folk som ble tatt inn til avhør og som aldri kom tilbake.

Etter at hun fikk oppholdstillatelse i Norge, har hun vært tilbake i Sør-Sudan flere ganger. Hun har savnet å ha barnas besteforeldre i Norge.

Heldigvis har hun en god venninne, Kari, som er reservebestemor for barna Mariam (21) og David (14).

– Hun er en viktig person i livet vårt.

Søm og boller

Loro ønsker å bygge sterke nabolag. Familienettverket som kjennetegner afrikansk kultur, må kompenseres på andre måter i Norge, mener hun.

– I Norge har jeg savnet det kollektive ansvaret som voksne kan ta i oppdragelsen av barna. Vi er avhengige av hverandre.

Hun understreker hvor viktig det er å ha gode møteplasser i nærmiljøet.

– Det er der livet skjer.

Organisasjonen låner lokale i bakgården i en bygård i Bergen, i området som kalles «Dikterkvartalet». Gatene er oppkalt etter Ibsen, Sivle, Bjørnson.

I bygården er det kommunale leiligheter. Her bor flyktninger og migranter, dem Loro vil nå.

De som bor her, kan gå ut av leiligheten og inn i lokalet som kalles «Paviljongen». Her har brobyggertjenesten samlinger hver uke: Temasamtaler, syverksted, bollebaking og kreativt verksted, familiemiddager, språk- og kulturmøter, spillekveld, lesekveld, feiring av FN-dagen, Zumba-dans.

– Her skal vi stimulere til livsmestring og inkludering av bosatte flyktninger, informere slik at de får tillit til offentlige hjelpeinstanser og kan bidra mer i samfunnet.

Loro er på vei til et nabolagsmøte hun arrangerer noen dager etter valget. Hun understreker hvor viktig det er å ha gode møteplasser i nærmiljøet. 

Eivind Senneset

Skjønner ikke vitser

Det hender hun åpner vinduet fra Paviljongen og roper ut til barn i bakgården hvis hun hører noen som krangler. «Hey, hey», kan hun si strengt.

– Jeg tar meg stadig i å snakke til folk på gaten, hvis jeg ser noe som uroer meg.

I valgkampen fulgte hun særlig med på debattene om ungdomskriminalitet. Hun synes det er en trist utvikling, men har tro på at det kan stoppes.

– Grensesetting er en av utfordringene. I norsk oppdragelse er det vanlig å sette grenser når barna er små og så åpnes det gradvis opp. For andre kulturer kan det være omvendt, at det er lite grenser i oppveksten, men så strammes det mer og mer til.

– Blir de for strenge, oppleves det kontrollerende. Fagpersoner kan veilede, så det ikke blir ekstremt. Informasjon er viktig og vil trygge dem.

– Har du tro på integrering?

– Det spørs hva man legger i det. Jeg skjønner fremdeles ikke norske vitser!

Hun spør seg ofte hva som er målestokken for integrering. Er det at man kan norsk, har jobb og leilighet?

– For meg handler det vel så mye om hva som gjør meg trygg som mor, at man føler seg som del av samfunnet, at man hører til.

Har sett frykt

Brobyggerne må ha bodd i Norge i fem år og må ha flerkulturell bakgrunn og kompetanse innen helse, barn og ungdom.

De honoreres for oppdragene de tar. De veileder familier og tar oppdrag for barnevernstjenesten ved å være en kulturell støtteperson for familier.

Brobyggertjenesten skal også være en støtte for fagpersoner.

Loro forklarer det slik:

Hvis foreldre for eksempel nekter å samtykke til at barnet får hjelp fra Pedagogisk-Psykologisk tjeneste, kan en brobygger engasjere seg, forklare hva det er og hva det vil bety hvis de nekter å ta imot hjelp.

– Hvordan vi møter folk, er det grunnleggende, sier hun.

Hun mener at familier som er i kontakt med barnevernet kan trenge en støtteperson fra egen kultur som kan informere om tjenester, som kan være med å gi dem tillit til offentlige instanser. Det har hun erfart fra de årene hun har jobbet i barnevernstjenesten.

– Det er ikke et godt system for dette i det offentlige. Det er et behov som må dekkes. Kulturkunnskap i alle offentlige tjenester er så viktig.

– Må det en ildsjel til?

– Det hadde vært en flott tjeneste å ha i kommunen, men det offentlige kan ikke gjøre alt. Det er enklere å starte opp noe selv uten å måtte ha et politisk vedtak bak seg. Så, ok, tenkte jeg, da starter jeg en ideell, frivillig organisasjon.

Starten i Norge

I sitt nye liv i Norge var det nettopp en frivillig organisasjon som ga henne en god start: Røde Kors Ungdom. Hennes beste helg etter ett år i Norge var i regi av dem. Hun sa først nei fordi hun ikke visste hva «helgetur» var, men er glad hun sa ja. De fisket, bakte, handlet sammen i Austevoll.

De første årene hun var i Norge studerte hun blant annet realfag på Universitetet i Bergen, men TV-aksjonen i 2004 kom til å bli viktig for livsvalget og utdanningen videre.

Innsamlingen i TV-aksjonen gikk til Kirkens Bymisjon Empo, flerkulturelt ressurssenter. Da Loro leste om det i Bergensavisen, ringte hun avisen for å si at hun ville være med. De svarte høflig at da må du ringe andre enn oss. Hun lyktes med å få kontakt og ble engasjert som medarbeider.

Underveis i prosjektet bestemte hun seg for å utdanne seg til sosionom. I tiden etter har hun vært ansatt i både Kirkens Bymisjon og i Bergen kommune, hvor hun siden 2016 har jobbet med mindreårige flyktninger.

– Det er mange gode folk i barnevernstjenesten. Nå vil jeg jobbe med å styrke de voksne i foreldrerollen.