Hanna Skotheim

hanna@lomedia.no

– Når du har et krisesenter som du vet er spesialisert på vold i nære relasjoner, så er det lett å tenke at det er de som skal ta seg av det.

I krisesenterloven står det at ansvaret for finansieringen ligger hos kommunen, men det finnes eksempler på kommuner som fraskriver seg det ansvaret.

Det gjelder særlig for de små. Dette gjør de ved å kjøpe billigere krisesentertjenester i andre kommuner.

Det sier Solveig Bergman, forsker ved Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress (NKVTS).

Hun har ledet arbeidet med en rapport om krisesentrenes rolle i arbeidet mot vold.

Både voksne brukere og barn er generelt fornøyde med hjelpen de får fra krisesentrene.

De setter særlig pris på tryggheten som tilbys, personalets kompetanse, fleksibilitet og empati, viser rapporten.

Men, som mange andre tjenester, er også krisesentrene sårbare når pengene i kommunen skal prioriteres. Det kan gå utover kvaliteten på tilbudet og resultere i lange avstander for dem som søker hjelp.

Føler seg ikke forstått

Tidligere forskning viser at voldsutsatte får for dårlig oppfølging og at samarbeidet og koordineringen mellom hjelpetjenestene ikke fungerer optimalt.

Dette gjelder også for livet etter å ha vært på krisesenteret.

Krisesenterloven sier at kommuner skal gi voldsutsatte oppfølging og hjelpe dem å etablere et liv uten vold. Men denne oppfølgingen varierer.

I stedet ender det ofte med at det er krisesentrene som har en nøkkelrolle når det kommer til å samarbeide med hjelpeapparatet.

– Krisesentrene kan ende opp med å gjøre mer enn de skal, sier Bergman.

Det er gjerne Nav som skal følge opp voldsutsatte etter at de kommer ut av krisesentrene.

De som har blitt utsatt for vold trenger hjelp til å søke om både jobb og bolig, men det er også mange som trenger psykososial og juridisk oppfølging.

Bergman opplever at ansatte i både Nav, helsetjenestene og barnevernet er blitt mer bevisste på at de må kunne mer om vold, men at det kommer tydelig fram at det fortsatt er en lang vei å gå.

– I møte med voldsutsatte, må ansatte i de ulike tjenestene i kommunen kunne se signaler. De må kjenne til at voldsutsatte ofte er ambivalente, sårbare, gjerne fornekter ting og at de skammer seg, sier forskeren.

Trengs kritikk fra grasrota

På 70,- og 80-tallet ble krisesentrene driftet av frivillige kvinner som hjalp andre voldsutsatte kvinner. I dag er de fleste krisesentrene kommunalt drevet, mens noen fortsatt er organisert som frivillige organisasjoner eller stiftelser.

I rapporten fra NKVTS understrekes det at det er behov for mer forskning på hva organisasjonsform og eierskap har å si for krisesentrene.

Forsker Solveig Bergman undrer seg for eksempel over hva det har å si at det ikke nødvendigvis lenger er idealismen som driver de ansatte på krisesentrene.

I stedet er det blitt mer en dag til dag jobb i byråkratiet.

– Hvorfor er det i så fall viktig at de ansatte fortsatt har et aktivistisk tankesett?

– For å få slutt på volden. Det behøves alltid kritikk fra grasrota og opp slik at ikke alt blir byråkratisert.

Bergman viser til rapporten og understreker at selv om krisesentrene i dag er en del av det ordinære hjelpeapparatet, så har de fortsatt et særpreg som hjelpetiltak.

Redd for å bli glemt

På 70-tallet var ideen at man skulle hjelpe voldsutsatte kvinner. Menn som ble utsatt for vold var ikke et tema.

Det var heller ikke vold i likekjønnede samliv eller blant dem med en annen etnisk minoritetsbakgrunn.

I dag er vi mer klar over at det er flere grupper som utsettes for vold. Det er bra, mener Bergman.

Men hun har fått tilbakemelding fra voldsutsatte kvinner om at de er redde for at de glemmes. Det er tross alt fortsatt vanligst at det er kvinner som utsettes for vold av en mann.

Bergman sier at det er en risiko at de glemmes. Derfor mener hun det er viktig å ha flere tanker i hodet samtidig.

Et vedheng

Tidligere ble også barna i større grad sett på som et vedheng.

– I dag er det en helt annen bevissthet om barn. De er ikke lenger bagasje som kommer med mor på krisesentre. Barna blir sett på som noen som har egne rettigheter.

– Rapporten viser at det har vært en positiv utvikling av krisesentrene. Likevel var 2024 er svart år når det kom til partnervold. Hva sier det deg?

– At det fortsatt er behov for krisesentre og at hjelpeapparatet i større grad må gripe inn. Der har alle et ansvar, fra politiet til hjelpetjenestene. Samarbeidet har blitt bedre med store deler av hjelpeapparatet, men her er det store variasjoner.