Anne Myklebust Odland

anne@lomedia.no

Krisesenter-lederen sikter blant annet til vurderingene som er gjort i politiet for å nekte voldsalarm til kvinner som har bedt om det, eller der brudd på besøksforbud ikke har fått konsekvenser.

– Det er svikt i systemet, men det er mennesker som skal bære dette videre, sier Wanja Sæther.

Tanken på å gjøre feil

Hun er leder for Krisesenteret i Salten, Nordland fylke. Tanken på å gjøre feil i saker og ta gale vurderinger er noe hun kjenner på selv.

– Ofte er drap i nære relasjoner varslede tragedier. Det vil skje igjen, fordi det ikke er nok ressurser i politiet og i hjelpeapparatet til å gi støtte, sier hun.

– Hvem har det største ansvaret for å avverge vold?

– Det kan være en helsesykepleier, en nabo, et krisesenter, politi. Det kommer an på hvem som avdekker og forstår først, sier hun.

Wanja Sæther er leder for Krisesenteret i Salten, som holder til i Bodø.

Hanna Skotheim

Politiets rolle

Hun har kontakt med familievoldskoordinator i Nordland politidistrikt og trekker fram politiets viktige forebyggende rolle i voldssaker.

– Politiet kan ta samtaler og gjøre en velferdssjekk i familier. Det betyr at de kan ta en tur hjem til folk ved en bekymring, sier hun.

Velferdssjekk er et virkemiddel politiet har når de har mottatt en bekymring om en person og dennes tilstand/oppholdssted, og hvor de kan innhente opplysninger fra helsevesenet.

– Jeg skulle ønske at det var ressurser til at politiet oftere kunne benytte denne muligheten, sier hun.

Hun understreker at politiet gjør en formidabel jobb, men at hun ser at det er en etat som er voldsomt presset på ressurser.

– Disse ukene har vært forferdelige. Jeg tenker på de involverte, på de pårørende, men også på hjelperne som har sviktet i vurderingene sine, sier Wanja Sæther.

Ingen maks botid

For tiden bor det ti personer på Krisesenteret i Salten, både voksne og barn. Noen bor en natt, mens andre har bodd hos dem opptil to år. Flere måneder er det vanligste.

Det er ikke satt en makstid for hvor lenge folk kan bli på krisesenter. Det mener Wanja Sæther er viktig.

Hanna Skotheim

– Det er så viktig at det ikke er satt en maks botid for hvor lenge noen kan være hos oss. Først etter tre ukers tid ser jeg at folk puster lenger ned enn øverst i halsen og at de sover uten mareritt.

Blant kvinnene som oppsøker dem, er det flere som velger å flytte hjem igjen til en partner som har vært voldelig.

– Vi kommer i kontakt med dem som velger å flytte tilbake til en voldsutøver. Vi kan ikke forhindre dem i det.

Kjærlighet og avhengighet

Sæther har jobbet 32 år på krisesenter. Hun sier det er så mange grunner til at en person ikke vil gi opp partneren sin.

– Det er både kjærlighet og avhengighet, det skal vi ikke underkjenne. Det er mulig å elske noen som behandler deg dårlig.

– Likevel, det kan være så vanskelig å forstå?

– Når integriteten din blir krenket, så blir også kompasset ditt forstyrret. Kvinner kjenner på ensomhet, økonomisk avhengighet, skam, håp om endring, det er så mange sosiale forhold. Og mange tenker selvsagt på barna, og hva som skjer når de blir alene med partneren, uten beskyttelse, sier hun.

Aldri svart-hvitt

Sæther understreker at det aldri er svart-hvitt i disse sakene.

– Personer er mye mer enn en voldsutøver, og sånn er det med voldsutsatte også. Man har gode minner, og jo mer dritt man opplever, dess mer vil man huske på det som er bra. Denne dynamikken er utrolig viktig å forstå, sier hun.

Hanna Skotheim

– Hva slags kompetanseheving trenger sosialarbeidere?

– De trenger fenomen-kunnskap om blant annet voldssyklus, og hvorfor det er uforståelig at noen ikke bryter ut av det. Denne fenomen-forståelsen av vold må særlig politiet forstå, sier hun.

Les også: «Sondre» rømte fra voldelig kjæreste: – Politiet trodde ikke på at jeg var utsatt for vold

Mange røde flagg

Det kan selvsagt skje at en voldsutøver blir psykotisk og klikker akutt, sier Sæther, men i de fleste tilfeller utvikler vold seg over tid.

Tidlige tegn kan være kontrollbehov, sjalusi, sinne-problematikk, og allerede i tenårene kan man oppleve det fra en kjæreste.

– Det er noen kjennetegn, men alle saker har hver sin historie.

Ved samlivsbrudd, langvarig sykemelding, psykiske helseutfordringer og dårlig økonomi bør det flagge rødt.

– Har personen våpen og vandel, en eksplosiv atferd og er i risiko for å bli ensom, så er dette faktorer som man bør bli bekymra for.

– Bør de pålegges hjelp i familievernet?

– Jeg tror det er et langt lerret å komme dit, men det bør være mulig å iverksette mer råd og veiledning, sier hun.

Må sanksjonere besøksforbud

– Hvilket tiltak haster mest nå?

– Det er å sanksjonere ved brudd på besøksforbud. Da må det skje en inngripen. Vi er nødt til å se på hvilke sanksjoner politiet skal ha. Det må finnes en standard, slik at det ikke er opp til en lokal lensmann å vurdere om en potensiell voldsutøver bare er «stor i kjeften», sier Sæther.

Politiet må heller ikke bli for restriktive med å dele ut voldsalarm, mener hun.

– Er det for strenge kriterier for å få skjult adresse?

– Det har vi drøftet mye. Jeg mener det må være strengt. Det er krevende psykisk og praktisk å leve på hemmelig adresse, så det må stilles krav. Her har virkelig Kripos kompetanse.

For tiden bor det ti personer på Krisesenteret i Salten.

Hanna Skotheim

Et krevende år

Sæther er kjent med at FO – Fellesorganisasjonen vil ha innspill fra FO-medlemmer til høringen om Opptrappingsplanen mot vold.

– Dessverre får jeg ikke engasjert meg så mye i lovforslag og høringsuttalelser. Det er et stort trusselbilde for tiden og mer rus og psykiatri enn tidligere. Jeg har mer enn nok med å være leder på krisesenter, sier hun.

Hun viser til paraplyorganisasjonen Krisesentersekretaritatet som engasjerer seg politisk. Hun sier hun stiller seg bak deres uttalelser om blant annet voldsalarm og besøksforbud.

– Det aller viktigste er kanskje å forstå at vi i offentlige etater er avhengig av hverandre for å hjelpe og at vi koordinerer oss, uten hindre av taushetsplikt. Det er ingen som kan bære ansvaret alene.

– Hva kan forebygge vold på samfunnsnivå?

– Da må vi begynne i barnehagen! Vi må snakke om språk og retorikk, verdier. Vi trenger en gedigen holdningsendring.