Anne Myklebust Odland

anne@lomedia.no

Fagfolk kan ikke forutsi om en pasient kommer til å ta livet sitt. Helsedirektoratet anbefaler derfor at behandlere i spesialisthelsetjenesten ikke lenger skal vurdere hvor stor eller lav risikoen for selvmord er.

Behandlere skal derimot finne ut hva selvmordstanker og planer handler om for den enkelte, og gi behandling, oppfølging og beskyttelse.

Det går fram i ny nasjonal faglig retningslinje for forebygging av selvmord i psykisk helsevern og tverrfaglig spesialisert rusbehandling (TSB).

– Noen av de som har dødd i selvmord har hatt lav risiko.

Det sier seniorrådgiver Karin Irene Gravbrøt i informasjonsfilmen på Helsedirektoratets nettside.

Å rangere selvmordsfare vil direktoratet nå bort fra som begrunnelse for behandling.

91 selvmordsforsøk

Det ble registrert 91 selvmordsforsøk ved barnevernsinstitusjoner i 2023. Psykologspesialist Andrea Melø jobber i Barne- og ungdomspsykiatrisk avdeling (BUPA) i Vestfold og behandler blant annet ungdom i barnevernet med selvmordsproblematikk.

Hun er glad behandlere i psykisk helsevern heretter skal slippe å vurdere graden av selvmordsfare.

– Vår jobb er å forstå hvorfor noen ungdommer ikke orker livet. Retningslinjen støtter det. Jeg skal gjøre et solid arbeid på det, mer enn å vurdere overhengende selvmordsfare og krysse av på sjekklister, sier hun.

Vil ha det skriftlig

Det har overrasket henne gjennom flere år at ansatte ved barnevernsinstitusjoner vil ha det svart på hvitt hvorvidt hun vurderer at et selvmord kan skje, slik at de kan slippe å bære ansvaret.

– Jeg har opplevd mange ganger at de vil ha det skriftlig at en ungdom ikke vurderes å være suicidal eller har en høy selvmordsfare. De vurderingene om dette skal vi endelig slutte å gjøre, sier hun.

– Hvorfor er det en så viktig endring?

– Det betyr at det nå ryddes opp i en mangelfull forståelse av selvmordsproblematikk. Å forhindre et selvmord er et ansvar som må deles med hele samfunnet, sier Melø.

Les hva divisjonsdirektør i Bufdir sier om Meløs utsagn lenger ned i saken.

Årlig registreres over 600 selvmord i Norge. Nær halvparten av tilfellene er eller var i kontakt med spesialisthelsetjeneste siste året før selvmordet, ifølge Helsedirektoratet.

Livets belastninger

Barn og unge har generelt lav selvmordsrate, men risikoen øker med alder og særlig etter pubertet, ifølge Helsedirektoratet.

Akuttproblematikk blant ungdom i psykisk helsevern gjelder ofte selvmordsforsøk og gjentakende selvmordsatferd: «Dette er ofte knyttet til relasjonsvansker, kommunikasjon av psykisk smerte eller konflikt i nære relasjoner», står det i retningslinjen.

Psykologspesialist Andrea Melø behandler ungdom med selvmordsproblematikk.

Hanna Skotheim

– Jeg er veldig glad for at dette ettertrykkelig sies, sier Melø.

Når behandlere i psykisk helsevern skal forstå hvorfor et menneske ikke vil leve, så er livets utfordringer og sosiale forhold av betydning, påpeker hun.

– Dette er høyaktuelt for de fleste unge under barnevernets omsorg, sier hun og utdyper:

– Mange tror at selvmordstanker og handlinger er psykisk sykdom. Det trenger ikke bare være psykisk lidelse som ligger til grunn. Forhåpentligvis er de fleste enige om det, sier Melø og utdyper:

– Det som presiseres i retningslinjen er at det nettopp er kommunikasjon, relasjon, konflikt, og reaksjoner på livets belastninger som gir selvmordstanker hos unge, sier Melø.

Å behandle selvmordsuttrykk hos en ungdom i barnevernet handler om å jobbe terapeutisk inn i et helt system, ikke bare med enkeltindividet, påpeker hun.

– Man trenger ikke være rakettforsker for å forstå at for eksempel antall flyttinger i barnevernet kan være en stor livsbelastning. Det er bare å se Instukids på NRK, sier Melø.

Les også: Dokumentar om barnevernet får ros: – Unger skal ikke møte rusmidler på institusjon

Ingen endring for barnevernet

Fontene har spurt Helsedirektoratet hvilke følger ny nasjonal faglig retningslinje gir for barnevernets ansatte i å forebygge selvmord.

– Den gir ingen endringer, opplyser Karin Irene Gravbrøt, seniorrådgiver i avdeling for fagutvikling i spesialisthelsetjenesten.

– Skal ansatte ved barnevernsinstitusjoner forholde seg annerledes til selvmordsrisiko enn før? 

– Nei, ved bekymring for barn og ungdom, kontaktes psykisk helsevern for barn og unge. Det er ingen endringer i henvisningsrutiner. Samarbeid mellom barnevern og psykisk helsevern er som tidligere, ifølge Gravbrøt.

– Viktig dokument

Selv om retningslinjen ikke gjelder barnevernet, mener divisjonsdirektør Jan Kato Fremstad i Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir) at den er et viktig dokument for dem.

– Selv om den ikke er direkte gjeldende for det statlige barnevernet, gir den nyttig informasjon om hvilken behandling som gis i spesialisthelsetjenesten, sier Fremstad.

– Viktig dokument, sier Jan Kato Fremstad i Bufdir om Nasjonal faglig retningslinje for forebygging av selvmord i psykisk helsevern.

Bufdir/Flickr

Ikke for å ha ryggen fri

Fremstad er ikke kjent med at ansatte i det statlige barnevernet ber om å få vurderinger av selvmordsrisiko skriftlig fra behandlere for å ha ryggen fri.   

– Nei, vi er ikke kjent med dette. Å be om en slik vurdering handler ikke om å ha ryggen fri eller lene seg på andres vurderinger, men å jobbe sammen for å gi best mulig hjelp.

Det handler om å kunne gi god og forsvarlig omsorg, få tilstrekkelig veiledning og bistand fra helsetjenestene eller iverksette relevante tiltak basert på helsetjenestenes vurdering. 

– Når ansatte er bekymret for barn i institusjon, særlig knyttet til selvskading/selvmordsfare og tar kontakt med helsetjenestene for bistand, er det naturlig at de ber om at relevante vurderinger for videre oppfølging av barna gjøres skriftlig, mener han.

Kliniske vurderinger

Han påpeker at informasjon er viktig og må følges opp av ansatte som er i kontakt med barnet.

– Er det slik at ansatte innen barnevern som har lent seg til spesialisthelsetjenestens vurderinger av selvmordsfare nå må tåle å bære mer frykt for at et selvmord kan skje?  

– Selv om helsetjenestene ikke lengre skal bruke verktøy eller skalaer til å vurdere risiko, vil deres kliniske vurderinger omkring barnets tilstand og behov for behandling og oppfølging være viktig for barnevernsinstitusjonene, mener Fremstad.

Aldri én ansatt sitt ansvar

Han sier det er Bufdirs oppfatning at helsevesenet har et tydelig ansvar for helsevurderinger knyttet til suicidalitet.

Regionkontorene i Bufetat, som drifter barnevernsinstitusjonene, har samarbeidsavtaler med Barne- og ungdomspsykiatrien (BUP) om konkret bistand og også veiledning til personalet.

– Bufdir stimulerer også til samarbeidsavtaler mellom kommunens helsetjeneste og institusjonene, sier han.

Han understreker at det på barnevernsinstitusjonene aldri er en ansatt som alene har ansvar for barns liv og helse.

– En ansatt som er bekymret for en ungdom, tar det opp med kollegaer og leder. Så gjør de en felles vurdering av situasjonen og setter inn sikkerhetstiltak ut fra det, sier han.

Skal være lav terskel

Ofte er det behov for å trekke inn helsepersonell i vurderingen av barns suicidalitet, påpeker Fremstad.

– Dette er innarbeidet i rutiner for risikovurdering av det enkelte barn og i overlapp mellom vaktlag i institusjonene, sier han.  

Ansatte i barnevernsinstitusjoner skal identifisere risiko og risikoatferd og følge opp barna.

– Hva tenker du om at spesialisthelsetjenesten ikke lenger skal rangere selvmordsrisiko fra lav til høy?

– Det må ikke bre seg en forestilling om at man ikke skal oppsøke lege for å få vurdert selvmordsfare, sier Fremstad.

– Har ansatte i institusjonene kompetanse til å se risiko?

– Dette er et område vi må ha stor oppmerksomhet om. Vi skal gjøre kompetansen bedre. Det er viktig at våre ansatte har kunnskap om kriterier de skal se etter, sier han.

Fremstad mener det skal være lav terskel for å hente inn vurderinger fra helsepersonell, dersom man er urolig.

– Den støtten skal ansatte ha. Der det er etablert ambulerende helseteam er dette også en ressurs som støtter, sier han.

Vanskelig å vurdere mørketall

– Det ble registrert 91 selvmordsforsøk i fjor ved barnevernsinstitusjonene. Hvor store er mørketallene?

– Vi kan ikke være sikre på at vi har det riktige tallet, men vi har i alle fall en bevissthet om å registrere selvmordsforsøkene for å få til læring og tiltak, sier Fremstad.

Fremstad mener det kan være vanskelig for de som registrerer selvmordsforsøk å vite om eksempelvis en overdose er et bevisst selvmordsforsøk eller ikke.

– Vi har ingen begrunnet mistanke om mørketall, men vi er heller ikke sikre på at vi har det fulle bildet, sier han.

– Skjer selvmordsforsøkene for første gang når ungdom bor på institusjon?

– Vi har ikke systematiske tall eller samlet statistikk på det. Informasjon om det enkelte barn får vi fra kommuner ved henvisning. Dette er helseopplysninger i den enkeltes journal og blir fulgt opp for hver enkelt, sier Fremstad.