Anne Myklebust Odland

anne@lomedia.no

Barnevernet er ikke rettslig forpliktet til å finne et fosterhjem med samme kulturelle bakgrunn som barnets foreldre har, men må gjøre en innsats for å finne det, dersom det anses å være til barnets beste og er et ønske hos foreldrene. Slik oppsummerer Elisabeth Gording Stang ett læringspunkt i siste EMD-dom.

10. desember 2021 falt storkammerdom mot Norge i saken Abdi Ibrahim i Den europeiske menneskerettsdomstolen (EMD). Professor Elisabeth Gording Stang ved OsloMet har gått gjennom dommen med Fontene og trekker ut noen momenter som det kommunale barnevernet og den statlige fosterhjemstjenesten bør ha in mente når de skal finne egnede fosterhjem.

Abdi Ibrahim-dommen fra EMD handler i hovedsak om forholdet mellom EMK artikkel 8 og 9; det vil si retten til familieliv og retten til religionsutøvelse. Dommen har ifølge Gording Stang flere læringspunkter for barnevernstjenesten.

• Les det norske sammendraget av dommen på Lovdata.

Ble mor 16 år gammel

Den somaliske kvinnen Mariya Abdi Ibrahim fødte sønnen i Kenya i 2009; 16 år gammel. Året etter kom hun til Norge hvor hun fikk flyktningstatus. Hun flyttet inn på et foreldre- og barnesenter for å få hjelp med omsorgen.

Da barnevernet fremmet sak om omsorgsovertakelse for fylkesnemnda, forsøkte Bufetat å oppdrive somaliske fosterforeldre til gutten, noe moren også ønsket, men fant det ikke. Da han var 10 måneder, ble han plassert i et kristent fosterhjem. Tre år senere begjærte barnevernstjenesten fratakelse av foreldreansvar og samtykke til adopsjon. Den fikk medhold hos fylkesnemnda i 2014. Både tingretten og lagmannsretten opprettholdt adopsjonsvedtaket.

Da Høyesteretts ankeutvalg avviste anken, tok moren saken til Strasbourg.

Abdi Ibrahims sak mot Norge var først til behandling i kammer i Strasbourg. I desember 2019 ble Norge dømt for å ha krenket retten til familieliv etter EMK artikkel 8. Abdi Ibrahim mente at tvangsadopsjonen også krenket hennes religionsfrihet etter artikkel 9, siden hun ikke fikk gitt gutten den muslimske oppdragelsen hun ønsket.

Saken fikk ny behandling i storkammer. I desember 2021 konkluderte 17 dommere enstemmig med at kvinnens rett til familieliv etter EMK artikkel 8 var brutt, men at det ikke var nødvendig med en egen vurdering av mors rettigheter etter artikkel 9. Dette fordi retten til å oppdra barn etter egen religiøs overbevisning måtte anses som en integrert del av retten til familieliv etter artikkel 8.

Den europeiske menneskerettsdomstolen: Norge tapte for andre gang mot Mariya Abdi Ibrahim i Strasbourg.

Fikk du med deg denne? Jawahir nølte ikke med å si ja til å bli fostermor og ta imot både mor og baby

Religiøse rettigheter

Abdi Ibrahim klaget på at det ikke var tatt hensyn til at sønnen skulle oppdras i muslimsk tro. EMD sier at alle foreldre har rett til å oppdra sine barn etter egen overbevisning og at dette er en del av retten til familieliv.

– Men, når omsorgen er overtatt, vil den praktiske muligheten for dette innskrenkes. Religion må da eventuelt praktiseres gjennom samvær, påpeker Gording Stang.

Hun forklarer:

– EMD vurderer ikke om det er brudd på artikkel 9, men vurderer brudd på artikkel 8, der religionsfrihet vurderes inn under retten til familieliv.

Praktisk betyr dommen at barnevernet ikke er juridisk forpliktet til å finne et fosterhjem som matcher foreldrenes kultur og religion.

Domstolen understreker her at nasjonale myndigheter har en innsatsforpliktelse, ikke en resultatforpliktelse.

– Foreldre har ikke en rett til å få barnet plassert i et fosterhjem med samme tro som de selv har, men barnevernet må vise at de gjør en innsats for å få det til. Hvis man lander på et fosterhjem som bryter med foreldrenes kulturelle og religiøse bakgrunn, må det legges opp til så mye samvær at man ikke utelukker gjenforening. Det er essensen i dommen, sier Gording Stang.

– Hva bør stå på huskelappen barnevernstjenesten har foran seg når de jobber med å finne egnede familier?

– Gjør et seriøst forsøk på å finne et fosterhjem som vil ivareta barnets kultur og religion, og vurder alternative måter barnet kan utvikle denne delen av sin identitet og tilhørighet til biologisk slekt på, og dokumenter arbeidet, sier hun.

Bestemmelser i Barnekonvensjonen

EMD viser i dommen til Barnekonvensjonen artikkel 20 om barn som er blitt fratatt sitt familiemiljø.

Gording Stang oppfordrer til å lese artikkelen og refererer punkt 3 om plassering i fosterhjem:

«Når mulige løsninger overveies, skal det tas tilbørlig hensyn til ønskeligheten av kontinuitet i barnets oppdragelse og til barnets etniske, religiøse, kulturelle og språklige bakgrunn».

– Dette er en bestemmelse som er blitt oversett, kanskje fordi man har vært mer opptatt av andre artikler i Barnekonvensjonen. Denne bestemmelsen bør fram fra skyggen og brukes som en rettesnor. Den sier at man skal ta hensyn til kontinuiteten i barnets oppdragelse og den kulturen barnet vokser opp i. Det er et både og her, sier Gording Stang.

Hun mener barnevernsmyndighetene også bør bli mer opptatt av artikkel 7 i Barnekonvensjonen.

– Bestemmelsen handler om at barnet må kjenne sine foreldre og få omsorg fra dem. Dette er også et moment som er mer framtredende i den nye barnevernsloven og i tråd med det EMD forteller oss, sier hun.

Praktiske dilemmaer

Når barnevernet skal finne et egnet fosterhjem, kan de oppleve å stå i flere dilemmaer. Slike praktiske problemstillinger er det ikke EMDs oppgave å svare på, ifølge juristen.

– EMD overprøver normalt ikke den konkrete skjønnsutøvelsen, utover at EMD gjentar at det skal foretas en balansert interesseavveining. Hensynet til barnet skal veies mot foreldrenes interesser, der hensynet til barnet er det dominerende hensynet. Hvordan man prioriterer og veier hensyn opp mot hverandre, vil fremdeles være opp til nasjonale myndigheter, sier Gording Stang.

Til eksempel kan dette være et valg barnevernet står i: Skal barnet plasseres i et muslimsk hjem langt unna der foreldrene bor og som vanskeliggjør kontakt, eller i et ateistisk hjem nært foreldrene?

– EMD løser ikke dette for oss, men kritiserer oss for ikke å vurdere og dokumentere godt nok at det er gjort anstrengelser for å imøtekomme mors ønsker for barnet. Står du i dilemmaer, så er dette ting som skal med i vurderingene du dokumenterer, sier Gording Stang.

Etter å ha satt seg inn i dommen, opplever Gording Stang at fokuset på barnets egen interesse i samvær og kontakt med biologisk familie og utvikling av barnets kulturelle identitet er sterkere vektlagt i EMD enn i norsk rett.

– I norsk rett tenderer man nok til å sette barnets interesse i stabilitet og trygghet mer opp mot foreldrenes interesse i hyppigere kontakt, i stedet for å vurdere om interessene kan forenes, sier professoren.

Hun fortsetter:

– EMD sier i nær sagt alle dommene mot Norge at barnet kan ha en egeninteresse av å opprettholde familiebånd. Norske myndigheter bør bli mer opptatt av å integrere vurderinger av samvær og kulturelle spørsmål mer inn i barnets beste-vurderingen, i stedet for at disse hensynene bare legges i vektskålen for foreldrenes interesser og settes opp mot hensynet til barnet, sier Gording Stang.

Kritiserer: Fostermor Anne Hilde håper ansatte i barnevernet blir provosert av boka hennes : – Jeg vil ha debatt

Foreldreansvar og adopsjon

– Var det nødvendig å gå til adopsjon i denne saken?

– Nei. Domstolen er ikke overbevist og mener det ikke er dokumentert hvorfor adopsjon var nødvendig, sier Gording Stang.

– Hva sier EMD om dette, som barnevernsmyndighetene må merke seg når de leter etter fosterhjem?

Gording Stang viser til at Domstolen peker på to momenter som hever terskelen for adopsjon: Moren aksepterte en langvarig plassering, noe som kunne sikret barnet tilstrekkelig stabilitet. Det at adoptivfamilien ikke aksepterte besøkskontakt etter adopsjonen, trekkes også fram.

– Kravet til forholdsmessighet blir skjerpet jo mer inngripende tiltaket er. Da kreves bedre begrunnelser og bedre dokumenterte avveininger. Når man ikke vil tillate besøkskontakt, så beveger man seg ytterst på skalaen. I saken Abdi Ibrahim har ikke norske myndigheter vist at det foreligger ekstraordinære omstendigheter som kan rettferdiggjøre fullstendig brudd i kontakt. Derfor blir vi felt, påpeker Gording Stang.

– Ville saken sett annerledes ut dersom adoptivfamilien hadde akseptert kontakt med barnets mor?

– Det blir spekulasjoner. Men ifølge EMD er dette et moment som skjerper begrunnelsen for å gå til adopsjon.

– Har det vært god nok ivaretakelse av en ung mor på 16 år, som kommer som flyktning til Norge?

– Dommen sier ikke noe om det, men det er noe barnevernet kan reflektere over: Hvordan tar de vare på en mindreårig mor når barnet plasseres i fosterhjem?

– Er det noe mer fra dommen som barnevernet må huske på dersom de vil gå inn for adopsjon?

– EMD erkjenner at gjentatte rettslige prosedyrer kan skade barnet, men dette kan ikke uten videre være et argument for adopsjon. Det må man merke seg, sier Gording Stang.

– Lite nytt i dommen

Så langt er det kommunisert 43 saker om barnevern mot Norge, og Norge er hittil domfelt i 14 saker, ifølge Norges institusjon for menneskerettigheter. EMD har i dommene særlig pekt på myndighetenes plikt til å arbeide for gjenforening av barn og foreldre etter omsorgsovertakelse. Noen av EMDs dommer har blant annet vist at barnevernets, fylkesnemndas og domstolenes beslutningsgrunnlag og av at avveining av barn og foreldres motstridende interesser ikke har vært tilstrekkelige.

– Er det egentlig noe nytt i denne dommen?

– Det er mye av det samme som er kommet fram i de tidligere dommene. Det betyr at man kan følge de føringer som allerede er gitt, også fra norske myndigheter før EMD-sakene mot Norge, sier hun.

Det innebærer å prøve å finne fosterhjem som svarer til foreldrenes kulturelle bakgrunn, der dette er i samsvar med hensynet til barnet, undersøke mulighet for plasseringer i slekt og nettverk, og dersom man ikke finner det, legge opp til så mye samvær at man ikke utelukker en gjenforening.

– Forutsetning for det siste er at samvær ikke kan skade barnets helse og utvikling, sier Gording Stang.

Da dommen falt i desember, uttalte Abdi Ibrahims advokat Anna Lutina, at det blir interessant å se på hvilke konsekvenser dommen får for fosterhjemsplassering av barn med annet religiøst opphav enn det fosterhjemmet har.

– Saken reiser fundamentale spørsmål om hvordan barnevernet velger fosterhjem og hvordan de sørger for at barnet får kjennskap til etnisk og religiøst opphav. Når barn oppdras i et hjem som er helt annerledes fra opphavets, så reiser det spørsmål om hva et slikt valg får å si for en senere gjenforeningsprosess, sa hun.