Stian Olafsen

Ordfører for Arbeiderpartiet i Vestre Toten kommune

De siste ukene har debatten om redningspakken til olje- og leverandørindustrien rast, og det har bydd opp til en diskusjon mellom AUF som et ungdomsparti og yngre fagforeningskrefter i privat sektor. Der AUF mener skatteutsettelsene gjør oss mer oljeavhengig, mener industriungdommen og næringa at dette i stor grad bidrar til å skape nye arbeidsplasser og prosjekter som er en av de viktigste forutsetningene til det grønne skiftet.

Leser vi i Adresseavisa, kan de melde om aktivitet i verkstedet på Kværner Verdal under et døgn etter vedtaket i Stortinget. Uten vedtaket ville det betydd mangel på ordre om få måneder, kanskje til og med nedleggelse.

Verftet er nå også i gang med å spesialisere seg på havvind, havmerder og mindre stålunderstell – arbeidsplasser og prosjekter som vi omtaler som grønne.

Denne formen for aktiv industripolitikk, er den rette måten for å få realisert det grønne skiftet, nemlig å sikre trygge arbeidsplasser først, for deretter bruke tryggheten de ansatte har, til å tilegne seg ny kunnskap og nye arbeidsplasser.

Etter å ha studert og arbeidet i industrimiljøet på Raufoss, vet en at alt henger sammen. Ny teknologi skapes på skuldrene av det eksisterende, og det krever tid og tålmodighet. Å gå fra å være en ammunisjonsfabrikk til å også inkludere bildeler, ble ikke gjort over natta. Enda er en ikke utlært i støtfangerproduksjon og bruk av aluminium.

Når avtroppende AUF-leder Ina Libak sier til Frifagbevegelse at Arbeiderpartiet mister ungdommen hvis man ikke har en «grønn plan», er jeg helt enig. Men spørsmålet er hvor stor del av ungdommen i fagbevegelsen AUF vil ha med seg? Hvem mister de på veien for denne planen?

Les intervjuet med Ina Libak: – Ap kan ikke unnlate å være et alternativ for ungdom de neste ti årene. Det tåler ikke partiet

Det bør ringe en bjelle hos ungdomspartiet for arbeidsfolk når de ikke lenger tiltrekker seg ungdom med industribakgrunn, og at de heller velger å ta kampene for sine arbeidsplasser, sine kollegaer og sin kompetanse på helt andre arenaer enn hos AUF. Når ungdommen, på lik linje med andre velgere med bakgrunn fra industrien, ikke føler at partiet lytter til dem og at de mangler gjennomslag, da fanger andre partier dem opp. Da synker troverdigheten til AUF som et ungdomsparti for arbeidsfolk, drastisk.

Denne utviklingen ser vi i norsk politikk. Dyktige arbeidsfolk velger andre politiske ståsted i fortvilelse over døve politiske ører. AUF er ikke fredet fra denne flukten. Det er skremmende og vil aldri kunne bidra til felles løsninger. Alle vet at når vi skifter, vil vi gjerne ha på oss klær som passer oss. I denne sammenhengen skal vi skifte til noe mer grønt.

AUF kan velge å overse dette ved å fortsette sin skråsikre holdning ovenfor denne gruppen arbeidere. Eller de kan i mye større grad lytte parallelt til både forskere og erfaring, ikke bare til forskere.

Idet du distanserer deg fra de med verneskoa og de praktiske løsningene, bør alarmen ringe. Du skal ikke lete lenge blant industriungdom som arbeider ute i felten, for å bekrefte denne tekstens innhold. Men da nytter det ikke bare med hjelmer og gule vester med teksten «besøkende» på.

De må faktisk knytte til seg folk som aktivt kan bidra til å utvikle AUF sin grønne politikk med konkrete erfaringer om hvordan en slik overgang funker i praksis. Det vil ingen med andre type bakgrunner kunne klare å fullt ut sette seg inn i eller utføre. Sånn er det. Lik det eller ikke.

Les også: AUF varsler opprør mot Aps oljepolitikk

«Gi meg de kolde og kloke, Som kjenner min virkelighet. Bedre enn mange som sier de tror, Trenger jeg nogen som vet. Intet er mere som skrift i sand, Enn løfter om kjærlighet.», skrev Rudolf Nilsen.

Disse trenger AUF i sin søken etter større støtte for sin grønne politikk. Og de er det flust av!

Dette er grunnen til at alle skal med og at vi ønsker større bredde av politikere, i moderpartier og ungdomspartier.