JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

– Arbeiderne har alltid hatt sine sanger, sier historieprofessor Knut Kjeldstadli. Dagen før dagen – altså 30. april, deltar han på den etter hvert så tradisjonsrike «Ta sangen tilbake» hvor de som vil, inviteres til allsang. Historikeren skal i tillegg til å synge også fortelle om sangens historiske og politiske bakgrunn. Arrangementet er i Kulturhuset i Oslo og starter 18.30. Arrangør er LO i Oslo og Sosialistisk Kor i Oslo.

• Lønn: Dette er de 25 dårligst betalte yrkene

Kropp og følelser

Kjeldstadli forteller at thranebevegelsen allerede på 1850-tallet hadde sin egen sangbok. Så fenomenet allsang i arbeiderbevegelsen er på ingen måte noe nytt – allsangen har vært med gjennom hele bevegelsens lange historie. Den gryende norske arbeiderbevegelsen hentet også inspirasjon fra sanger som ble sunget i tysk og russisk fag- og arbeiderbevegelse. Parhestene i mellomkrigstida på 1900-tallet var Arne Paasche Aasen og Jolly-Kramer Johansen, henholdsvis på tekst og melodi.

– Det er to viktige elementer i denne sangtradisjonen. Bevegelsen trengte å nå ut med sitt politiske budskap, og sangen bidro til å styrke samholdet innad i rekkene. Allsangen setter både kropp og følelser i bevegelse – allsang gjør noe med folk, sier Kjeldstadli.

Frigjøringssangene

Etter den andre verdenskrigen kom nye aktører på banen. Forfatteren Kåre Holt bidro med blant annet den kjente teksten «De unge slekter» – også den med melodi av Kramer-Johansen, og på 1970-tallet gjenoppdaget kanskje særlig Ml-bevegelsen dikteren Rudolf Nilsen – for øvrig en god venn av Arne Paasche Aasen. På 1970-tallet kom også de mange frigjøringssangene. Fra Sør-Afrika, fra Chile og andre steder i Latin-Amerika og fra det fascistisk styrte Hellas. Navn som Violetta Parra, Victor Jara og Mikos Theodorakis klinger fortsatt godt i mange raddisers ører også i våre dager. Venceremos – vi skal seire! Ikke bare et slagord, men også en sang.

• Dette blir kampsakene 1. mai – og her er LO-ledelsens reiseplaner for dagen

Mer enn passiv underholdning

Før 2011 og det som skjedde på Utøya, arrangerte LO i Oslo egne allsangkvelder et par ganger i året. Da Nordahl Griegs dikt «Til ungdommen» slo så sterkt gjennom som allsang, ble det klart for Bjørg Spillum, medlem av LO i Oslos kulturutvalg, hvilken betydning sangen kan ha.

Nå står Spillum i spissen for arrangementet «Ta sangen tilbake» som har vært arrangert hver 30. april siden 2012. Første gangen kom det 70 deltakere. I fjor var det stinn brakke, og mange måtte dra hjem igjen uten å slippe inn.

– Vi har en arv det er viktig å ta vare på. En del av sangene som har betydd så mye for arbeiderbevegelsen er det viktig å vedlikeholde. Fellesskapssangen styrker samholdet i bevegelsen og holder kampånden oppe. For dette er mer enn bare passiv underholdning, sier hun.

Mangler lokaler

Både Kjeldstadli og Spillum innser at noe av de mest propagandistiske innslagene i arbeidersangskatten kan virke litt fremmed på noen – særlig på ungdommen.

De ser også at det er behov for en viss fornyelse. Mange peker på rap, men Kjeldstadli syns den er mer individuell enn kollektiv. Og mener det er en utfordring at det ikke skrives arbeiderlyrikk og arbeidersanger i våre dager.

– Vi har planer om å henvende oss til LOs kulturutvalg og be dem utlyse en konkurranse om å skrive nye arbeidersanger. Det trenger vi, sier Spillum.

Og kommer med følgende hjertesukk:

– Oslo mangler i dag store nok lokaler for arbeiderkulturen til en billig leiepris. Oslo Kongressenter – det som en gang het Folkets Hus – er jo stort nok, men ikke akkurat gratis å leie.

Kom tidlig!

Fra invitasjonsfolderen kan vi lese: Kom i god tid, inviter med deg fagforeningskamerater, venner og familie og bli med på å synge eller lytte til gamle, nye og kjære sanger.

– Og du trenger ikke kunne sangtekstene utenat – det blir trykket opp sanghefter til alle, sier Bjørg Spillum.

• Festival for arbeiderlitteratur: – Norsk litteratur er mer enn tekster om samlivsproblemer for den øvre middelklassen