Karin Beate Theodorsen, leder av LOs internasjonale avdeling

Norge forhandler nå om handelsavtaler med en rekke land som har store utfordringer knyttet opp til faglige rettigheter og menneskerettigheter. LO har lenge arbeidet målrettet for å få faglige og sosiale rettigheter til å bli en integrert del av norsk handelspolitikk. Dette er også i tråd med regjeringens politikk. I Soria Moria-erklæringen står det at «Regjeringen vil arbeide for å fremme et internasjonalt handelsregime hvor hensyn til miljø, faglige og sosiale rettigheter, matsikkerhet og utvikling i fattige land skal tillegges avgjørende vekt.»

Frihandelsavtalene som Norge har, og kommer til å inngå, er blitt viktigere etter at WTOforhandlingene har gått i stå. Internasjonal fagbevegelse mener det beste handelspolitiske virkemidlet er et handelsregelverk som gjelder alle medlemmer av WTO. Men når forhandlingene på verdensplan ikke fører fram, blir tosidige, flersidige eller regionale avtaler alternativet.

Innenfor WTO-rammeverket stilte alle land i utgangspunktet likt. I hvert fall i teorien. I og med at WTO-forhandlingene står i stampe, vender verdenssamfunnet tilbake til en trend der det enkelte land eller grupperinger av land signerer handelsavtaler seg i mellom. Forhandlingene er kompliserte. De foregår på myndighetsnivå, i lukkede rom. Det er ikke lett for fagbevegelse og interesseorganisasjoner å følge med på prosessene.

Avtalen med Colombia – landet som topper internasjonal fagbevegelses verstingliste for brudd på faglige rettigheter med 37 drap på tillitsvalgte bare i 2007 – ble signert 25. november i fjor. Avtalen er mellom Colombia på den ene side og EFTAlandene Norge, Sveits, Island og Liechtenstein på den andre. Et av ankepunktene mot avtalen er at fokuset på arbeidstakerrettigheter er for svakt. Faglige rettigheter er tatt opp, men dessverre bare i forordet og ikke i selve avtaleteksten. LO er svært fornøyd med at Regjeringen nå har utsatt behandlingen av saken.

En utfordring er at EFTAs medlemmer ikke er samkjørte i synet på hva en frihandelsavtale skal inneholde. Norge og Sveits står lengst fra hverandre.

Rikke Lind, statssekretær i Nærings- og handelsdepartementet, sa til Klassekampen 10. mars: «… vi har hatt som holdning at når land vi ikke har store næringslivsinteresser i ønsker avtaler med oss, særlig utviklingsland som Colombia, er vi i utgangspunktet positive og åpne. Da Colombia kom med sin forespørsel følte vi det var galt å si nei til det.» At Norge ikke har mye handel med Colombia er riktig. Derimot har Sveits sterke næringsinteresser i landet, og har 6 ganger så mye import som Norge fra Colombia, og 16 ganger så mye eksport.

LO mener at faglige rettigheter og grunnleggende ILO-konvensjoner bør inn i avtaleteksten i frihandelsavtaler. Det vil være i tråd med regjeringens «Strategi for et anstendig arbeidsliv », som ble vedtatt i september 2008. Strategien består av 7 punkter, der man i punkt 4 understreker at «Norge skal være en pådriver for å fremme betydningen av anstendige arbeidsvilkår også i handelspolitikken, herunder i bilaterale handelsavtaler og i avtaler mellom flere land og regioner».

I kjølvannet av Colombiasaken har regjeringen svart med å nedsette to arbeidsgrupper innenfor EFTA som skal jobbe med arbeidstakerrettigheter og bærekraftig utvikling (miljø) i framtidige handelsavtaler. Det store spørsmålet er om en gruppe byråkrater og diplomater fra EFTA-landene vil ha nok fokus på arbeidstakerrettigheter. LO mener at arbeidstakerorganisasjonene må konsulteres og inkluderes i forhandlingsprosessene framover. Det er sosial dialog på sitt beste.

EFTAs nye arbeidsgrupper får nok å gjøre. Det er nå forhandlinger på gang med flere land, blant annet India. Når det gjelder arbeidstakerrettigheter har India mange utfordringer:

– Selv om landet har lovfestet organisasjonsfrihet, er det ingen lover eller regler som bestemmer at arbeidsgivere må anerkjenne fagforeninger og inngå kollektive forhandlinger.

– Tregheten i domstolene gjør at arbeidsgiverne kommer unna med ulovlige oppsigelser, trakasseringer, og annen antifaglig aktivitet.

– I august 2003 vedtok indisk høyesterett at statsansatte ikke har streikerett, fordi det «var til bry for borgerne og kostet staten penger».

– India er det landet hvor det er flest barnearbeidere. Det er antatt at hele 3,6 prosent av den totale arbeidsstyrken er barn. Nærmere 13 millioner indiske barn gjør arbeid som er skadelig for dem. I tillegg har landet et økende antall barn som blir ofre for menneskehandel.

I tillegg til manglende arbeidstakerrettigheter, er Sveits’ press for å innskjerpe Indias moderate patentlovgivning bekymringsfull. Selv om India legger til grunn WTOs avtale om handelsrelaterte aspekter innen immaterielle rettigheter (TRIPS - Trade Related Aspects of Intellectual Property Rights) og Doha- erklæringen, mener Sveits at lovgivningen må innskjerpes. Sveits har sterke næringsinteresser i legemiddelindustrien. India har nektet flere sveitsiske patenter og har en storstilt produksjon av billige legemidler. India har blitt den fattige verdens medisindepot. 80 prosent av Leger uten grensers AIDS/HIV-prosjekter bruker medisin fra India. Det er bra at Regjeringen nå har trukket seg fra de omstridte forhandlingene om patentrettigheter og sier klart fra at Norge her har en annen politikk enn de andre EFTA- landene.

Også i andre land som er i forhandling med EFTA foregår det alvorlige brudd på menneskerettigheter og faglige rettigheter:

– Albania: Det er påvist at det er minst 40.000 barnearbeidere i landet. Fagbevegelsen blir trakassert av myndighetene. Et eksempel på det er at politiet for ikke lenge siden ødela eiendeler og knuste kontorene til landsorganisasjonen.

– Algerie: Myndighetene har nektet å anerkjenne fagforeninger innen helse- og utdanningssektoren. Tillitsvalgte blir trakassert og mister jobben.

– Peru: Under en demonstrasjon i 2007 angrep politiet de streikende. To minearbeidere og en 18 måneder gammel baby ble drept.

– Kina: Landet har ingen reell organisasjonsfrihet. Forsøk på å etablere uavhengige fagforeninger kan føre til «omskolering» eller fengsling. Demonstranter, opposisjonelle og menneskerettighetsaktivister blir ofte fengslet eller de forsvinner.

– Russland: Presset og kontrollen mot menneskerettighetsorganisasjoner og kritiske journalister har økt. Ca. 200 journalister er drept de siste 10-12 årene.

Faglige og sosiale rettigheter går som en rød tråd gjennom den rødgrønne regjeringens strategier. LO mener dette må gjenspeiles i Norges handelspolitikk. I prosessen videre regner vi med at arbeidstakerorganisasjonene blir lyttet til og tatt med på råd.

LO-Aktuelt nr. 6/2009