HANS HENRIK FAFNER (tekst og foto)

KUFR KARA: – To israelske jenter satt i en buss som kjørte gjennom Jerusalem. Fra setet bak seg kunne de høre to fyrer snakke lavmælt sammen. De snakket arabisk. Jentenes språk var hebraisk. En av dem ble engstelig. Hun ble redd for at de to bak dem var ute etter noe skummelt. Kanskje var de terrorister? Men den andre jenta forsto godt hva de sa. Hun beroliget sin venninne med at de bare snakket om hva de skulle kjøpe neste gang de var på Ikea.

Det er Gaby Goldman som forteller denne sanne historien. Hun arbeider for et lite nettverk av israelske skoler, hvor jøder og arabere går i samme klasse, og hvor undervisningen foregår på både hebraisk og arabisk. Hun tilføyer at den ene av de to jentene fra bussen går på en slik skole. Derfor var hun i stand til å forstå at situasjonen var helt ufarlig og handlet om dagligdagse ting.

• Nytt fylkeslag i Trøndelag

Tvunget til å følge med

Vi besøker en av de seks skolene i nettverket. Den ligger midt i Kufr Kara, som er en stor, arabisk landsby i det nordlige Israel. Alle elevene er israelere, men omkring halvparten kommer fra landets arabiske minoritet, mens de andre er jøder. Hjemme snakker elevene to forskjellige språk, arabisk og hebraisk.

SKOLEGÅRDEN: Basketball-undervisning i skolegården

Hans Henrik Fafner

– Når de starter i første klasse, kan nesten alle elevene bare ett av språkene. Her på skolen er det viktig at alle snakker begge språk, så det er dér vi starter, forklarer Gaby Goldman.

– Det foregår ved at det alltid er to lærere i klasseværelset. Den ene sier først noe på arabisk, og så fortsetter den andre på hebraisk. Men de to lærerne sier ikke det samme, og det blir ikke oversatt noe. I begynnelsen er det vanskelig for mange av elevene å forstå hva som foregår, men fordi de er tvunget til å høre etter og følge med likevel, hvis de skal lære noe, begynner de raskt å forstå hverandres språk. Vi opplever ofte at barna er mistroiske og ikke liker «de andre», når de begynner her på skolen, sier Gaby.

– Men de finner fort ut at det blir enklere når de hjelper hverandre. Det går ikke lang tid før vi ser at de leker sammen i skolegården – på begge språk.

Dobbelt budsjett

Skolen i Kufr Kara har 320 elever til og med sjette klasse. Den har 43 lærere, noe som etter israelske forhold er en svært høy lærertetthet. Det henger sammen med at det er to lærere i klassen i alle timer.

SAMARBEID: Gaby Goldman i skolenettverket Hånd i Hånd (til venstre) og rektor Neta Harlev i Kufr Kara.

Hans Henrik Fafner

– Vi får de samme bevilgningerer fra Kunnskapsdepartementet som alle andre skoler, sier skolelederen, Hassan Agbaria.

– Men på grunn av vårt høye forbruk av lærere, dekker det kun 55 prosent av budsjettet. Resten av midlene må vi skaffe selv.

En del av pengene henter skolen fra donorer, spesielt i USA og Europa. Resten kommer inn ved foreldrebetaling. Dette ser ut til å gå greit, for søknadene til skolen er stor. Ja, den har så stor venteliste at de fleste ender med å bli avvist. Samtidig setter dette skolen i stand til å sette sammen den ideelle elevgruppen for akkurat dette stedet. Det skal være like mange jenter og gutter, og like mange jøder og arabere.

– Akkurat nå er 55 prosent av elevene arabere og 45 prosent jøder, så vi oppfyller nesten vår egen målsetning, smiler Agbaria.

• Følg I skolen på Facebook

Det er OK å være uenige

De fleste israelere er jøder. 20 prosent av befolkningen er arabere. Israel har to forskjellige skolesystemer, hvor barna går hver for seg. Det er mest av praktiske grunner, men resultatet er at de to befolkningsgruppene ikke kjenner hverandre så godt.

JØDISKE OG ARABISKE: Jødiske og arabiske barn samarbeider i undervisningen.

Hans Henrik Fafner

Skolen i Kufr Kara er en del af nettverket Hånd i Hånd, som ble dannet for snart 20 år siden for å gjøre noe med dette problemet. For når man ikke kjenner motparten oppstår det gjerne fordommer. Det kan være farlig, når man lever i Midtøsten, hvor konflikt alltid er på lur.

Derfor legger man hele tiden vekt på det nære, som barna kan forholde seg til. Det gjelder for eksempel helligdagene. Barna lærer like mye om de jødiske og de muslimske helligdagene. Skolen er lukket både på fredager, som er ukens muslimske helligdag, og på lørdager – den jødiske sabbaten. Skolen legger også stor vekt på å formidle både jødisk og arabisk kultur, noe som starter med å bli kjent med hva slags mat man spiser.

– Men vi er fortsatt forskjellige, og vi har mange diskusjoner, sier Neta Harlev, en jødisk mor med to barn på skolen.

– Vi tilhører ikke den dogmatiske venstrefløyen, men er for pluralisme. Vi synes det er helt i orden at man ikke er enige om alt. Det viktige er å forstå hverandre, hvorfor man er uenige, og å respektere at den andre tenker annerledes.

Ulikt syn på historien

Et godt eksempel er historieundervisningen på skolen. Elevene lærer om den 14. mai 1948, da Israel oppsto som selvstendig stat. I den jødiske delen av befolkningen feirer man datoen som Uavhengighetsdagen. Blant araberne står det som selve datoen for da drømmen om en palestinsk stat ble knust. Derfor kaller mange dagen for Al Nakhba, som er arabisk og betyr Katastrofen. De to synene er det ikke så enkelt å kombinere, når man er historielærer. Her på skolen har man gjort det ved å ha bøker hvor den sionistiske (jødisk-israelske) forklaringen er markert med blått, og den arabiske med grønt. Da kan elevene selv se forskjellene, og snakke om hvorfor de ser ulikt på historien.

YOGATIME: I alle klassetrin er barna på skolen til klokken 1600. De har god tid til mange aktiviteter, som her en yogatime.

Hans Henrik Fafner

Nærskole

Noen ganger kommer problemene allikevel svært tett på. Det skjedde for eksempel i 2014, da den israelske hæren rykket inn på den palestinske Gazastripen. På skolen var det flere jødiske barn med fedre som ble innkalt for å delta i den store, militære operasjonen. Det var også noen arabiske barn med familie på Gazastripen.

– Det var en vanskelig situasjon, for det var jo et godt eksempel på, at barnas familier befinner sig på hver sin side av midtøstenkonflikten, sier Gaby Goldman.

På skolen taklet de saken ved å snakke mye om krigen. De ble aldri helt enige, men det var en stor hjelp at de på forhånd kjente hverandre og hverandres språk og bakgrunn.

SKOLEGÅRDEN: Basketball-undervisning i skolegården.

Hans Henrik Fafner

Men en del av forklaringen er også at det på mange måter er en nærskole, som vi kjenner fra Norge. Det nære er viktig, og det skaper man blant annet ved at foreldrene er sterkt involvert. Neta Harlev sitter i foreldrerådet, som lager alle mulige arrangementer. Det skjer alltid noe i forbindelse med helligdagene, og de fleste foreldre går på språkundervisning, slik at de også kan delta på begge språk, når barna inviterer klassekamerater med hjem.

Lange skoledager

Noe annet er den lange skoledagen. De fleste steder i Israel går barn på skole seks dager i uken, men her på skolen er det fem. For å komme opp på samme timetall, går de derfor på skolen hver dag til klokken fire, og det gjelder helt fra første klasse. Til gjengjeld har man avsatt tid til hva man andre steder ville oppfatte som fritidsaktiviteter, fordi de på denne skolen ser det som enda en vei til å skape gjensidig forståelse.

Mens noen av elevene øver sig på basketball utendørs, er vi med på en yogatime. Læreren starter med å si «Shalom» og «Marhaba», som betyr «Hei» på hebraisk og arabisk, og så går de i gang med forskjellige øvelser, mens språkene fletter seg inn i hverandre.

LÆRERVÆRELSET: Elevene på skolen i Kufr Kara har fri adgang til lærerværelset.

Hans Henrik Fafner

• Politikerne ba om råd for å hindre lærerkrise

• SSB: – Flere lærere ga ingen effekt på karakterene

• Arbeidstidsavtalen i havn

• Les flere saker om fagbevegelsen, arbeidsliv og politikk på vår forside