Sidsel Valum

sidsel@lomedia.no

Åse-Mona Vikten (60) fikk sin første lærerjobb som ufaglært ved Lenangen skole i Lyngen i Troms i 1985. Det var rett etter at hun var ferdig med videregående skole. Hun bodde da i Lofoten.

– Skolesjefen ringte tre dager før skolestart og spurte om jeg kunne komme og være her et halvt år, forteller Åse-Mona, som fortsatt jobber ved samme skole.

Det hører med til historien at moren hennes kommer fra Lyngen og at hun hadde slekt der da hun flyttet dit.

Fra 225 til 30 elever

Lyngen kommune har et innbyggertall på litt over 2.700. «Lyngen har siden årtusenskiftet slitt med fraflytting, og i perioden 2010 til 2015 var de på tredjeplass over norske kommuner med størst fraflytting », står det på Wikipedia. Det reflekteres i elevtallet på Lenangen skole.

– Da jeg begynte som lærer, var det cirka 25 elever i hver klasse fra 1. til 9. trinn, eller i alt cirka 225 elever. I dag har vi 30 elever fra 1. til 10. trinn, men ingen på 6. trinn, forteller Åse-Mona Vikten.

Hun underviser i år i norsk, matte, krle og naturfag på 1.–3. trinn i en sammenslått klasse. I tillegg har hun noen spespedtimer i engelsk og noen mattetimer på 4.–7. trinn.

– Jeg er også yrkesrådgiver på ungdomstrinnet i fem prosent stilling, og jeg underviser i utdanningsvalg på ungdomstrinnet, forteller hun.

Skolen er fådelt og det innebærer at også 4.–7. trinn og 8.–10. trinn er sammenslått.

Tok lærerutdanning

I dag er Åse-Mona Vikten adjunkt med tillegg. Hun ble ferdig utdannet på den fireårige, desentraliserte allmennlærerutdanningen ved tidligere Alta lærerhøgskole i 1992. Hun nøt da godt av en virkemiddelordning for å rekruttere lærere. Det var lærermangel da som nå.

– Vi var flere ved skolen som tok denne utdanningen etter hvert. Vi reiste til Alta en gang i måneden og var der en uke, forteller Åse-Mona, som fikk sin første faste stilling ved Lenangen skole i 1992.

Ordningen ga henne også rett til at hun etter fire år i jobb som lærer ved skolen, fikk studere i ett år med lønn. Hun tok da spes-ped og IT for lærere. Senere har hun tatt tilleggsutdanning i organisasjon og ledelse, matematikk, småskolepedagogikk og profesjonsfaglig digital kompetanse.

Fylkesleder i Troms

Åse-Mona Vikten var medlem av tidligere Norsk Lærerlag de første årene hun jobbet som lærer. To år etter at Norsk Lærerlag og Lærerforbundet slo seg sammen til Utdanningsforbundet i 2001, meldte hun seg inn i SL.

– Jeg har trivdes i SL fra første dag, forteller hun.

Fra dag én som SL-medlem har hun også vært klubbleder for SL på skolen sin. I dag er tre av sju ansatte ved skolen medlem i SL.

– En av dem er svigerdatteren min. Hun er miljøveileder, forteller hun.

Åse-Mona Vikten er også hovedtillitsvalgt for SL i Lyngen kommune, og for to år siden ble hun valgt til fylkesleder i SL Troms.

– Vi prøver å verve på alle skoler og nå jobber vi med å få til samarbeid med LO på stands ved universitetene i Tromsø og Harstad. Troms er et stort fylke og det er utfordrende å holde på alenemedlemmer fordi det ikke er så lett å holde kontakt med dem, forteller hun.

Gift med sauebonde

På Lenangen skole fant Åse-Mona Vikten også sin ektefelle blant lærerkollegene. Også han er SL-medlem. Han har i tillegg drevet et lite småbruk med sauer.

– Han er blitt pensjonist og nå legger han inn årene. Han skal bare ha noen få sauer, forteller hun.

Selv er Åse-Mona allergisk mot timotei og deltar ikke så mye i gårdsstellet. Sammen har de to barn og tre barnebarn. Sønnen er 28 år, bor på den andre siden av fjorden, og jobber som lærer på Eidebakken skole i kommunesenteret Lyngseidet. Òg – også han er SL-medlem. Datteren på 37 jobber på et kontor i Tromsø.

– Jeg har sagt til barna våre at uansett hva dere kommer til å jobbe med, så sørg for at dere er fagorganisert, forteller Åse-Mona.

Hun er stolt av at begge to i dag er organisert i et LO-forbund.

Har deltatt i flere leteaksjoner

Da I skolen snakker med henne, er Åse-Mona Vikten hjemme og sykmeldt.

– Jeg ble overtalt av en kollega til å være med på fotball. Og så knakk jeg lårhalsen, forteller hun.

Den spreke 60-åringen liker å gå på elgjakt og å padle kajakk i fritida. Både hun og ektefellen er aktive i Norsk Folkehjelp. Hun er sekretær i styret og med i sanitetsgruppa. Gjennom årene har hun deltatt i flere leteaksjoner i det skredutsatte terrenget i Lyngen.

– Det har vært både med og uten en lykkelig slutt. Det er ikke artig verken finne eller å frakte ned en person som har gått bort. Vi krysser fingrene når vinteren kommer for at det ikke skal gå skred, men vi vet at det høyst sannsynlig vil skje og at vi må ut på leteaksjon, forteller hun.

Åse-Mona Vikten mener lokalbefolkningen viser mer respekt for vær og føre.

– De går ikke ut i all slags vær, og de vet stort sett hvor det går ras, forteller hun.