Stein Grøtting, tidligere SL-leder

Jeg er blitt gjort oppmerksom på at Astrid Kjelsnes, styremedlem i SL Trondheim, har rykket ut mot undertegnede i et innlegg publisert på Fri Fagbevegelse 3.okt d.å. 

Bakgrunnen er et intervju med meg i medlemsbladet I skolen 26. september, der jeg ble bedt om å kommentere et brev jeg hadde sendt landsstyret i SL.

I dette brevet stilte jeg meg kritisk til visse sider av saksbehandlinga i forkant av årets landsmøte.

En av mine innvendinger hadde jeg allerede luftet fra talerstolen på landsstyremøtet i januar.

Når jeg i ettertid får svart på hvitt at jeg med det er en fare for medlemsdemokratiet, blir jeg ganske oppgitt og frasier meg æresmedlemskap i forbundet.

Kjelsnes tillegger meg en mening om at det skal være udemokratisk at tidligere ledere ikke skal ha møte-, tale- og forslagsrett i landsstyret og landsmøtet. Det har jeg aldri ment eller sagt.

Det jeg har sagt, er at det hefter udemokratiske metoder ved en del av saksbehandlinga i forkant av landsmøtet. Og det er noe helt annet.

Jeg kjenner ikke Kjelsnes, men jeg har ingen grunn til å anta at hun er mer tilhenger av lemfeldig omgang med vedtekter og bruk av diverse «prokuratorknep» i arbeidet med innstillinger til landsmøtet enn det jeg er. (Eller sensur av redaktøren i medlemsbladet for den del)

Etter det jeg har hørt, er Kjelsnes ikke landsstyremedlem, så jeg har ikke skrevet brev til henne.

Hennes innlegg vitnet i så måte om at hun ikke har lest mitt brev til LS.

Kjelsnes skriver at hun ikke forstår hvorfor jeg vil ha en rolle som syvende far i huset.

For det første: Jeg er ikke lenger æresmedlem i Skolenes landsforbund og har dermed opphevet enhver mistanke om et slikt ønske.

For det andre: Jeg ba styret om å avstå fra å innstille meg til æresmedlemskap på landsmøtet i 2013. Det ønsket ble ikke imøtekommet.

Min holdning er at enhver tillitsvalgt plikter å oppfylle sitt ombud etter beste evne, og at et tillitsvalgtombud er like viktig uansett nivå i organisasjonen.

En tillitsvalgt er der for medlemmene og organisasjonen, ikke for egne kjepphester eller egen ære.

Jeg trodde at æresmedlemskap (som altså ikke er min oppfinnelse) tross alt innebar i det minste en viss tillit. Der tok jeg altså feil.

Jeg «trer av», ribbet for ære og med stempel fra nåværende leder som en fare for organisasjonsdemokratiet. Men jeg kan forsikre om at hvis jeg hadde fått kjennskap til vedtektsbrudd, forsøk på sensur og andre «prokuratorknep», ville jeg sagt tydelig fra helt uavhengig av egen posisjon i forbundet. Jeg lover!

Og jeg håper og tror at jeg ikke er aleine med den holdninga.

Mitt varsel om uriktig og uheldig saksbehandling bunner i omsorg for en organisasjon jeg alltid har satt høyt. Mitt anliggende har vært å bevirke at man «setter en fot i bakken» og evner å se kritisk på egen praksis.

En reaksjon som den Kjelsnes gir uttrykk for, gjør meg dessverre mer pessimistisk i så måte.

Ved å vende fokus mot min person, og bort fra det jeg tar opp i brevet til landsstyret, har hun høstet «likes» i et kommentarfelt som er mest opptatt av å idiotforklare undertegnede.

I en verden der det er mest bekvemt å ta varsleren i stedet for å ta varselet på alvor, håper jeg (fortsatt) at fagbevegelsen representerer et unntak i så måte. I motsatt fall er det bare trist!