Torgny Hasås, LO-Aktuelt

torgny.hasaas@lomedia.no

ILO, den internasjonale arbeidsorganisasjonen og IMF, det internasjonale pengefondet arrangerer i dag sammen med den norske regjeringa en toppnivåkonferanse om følgende av finanskrisa.

Det mest oppsiktsvekkende er antagelig hvem som står som arrangører.

Selv om ILO formelt sett er et trepartssamarbeid mellom regjeringer,arbeidsgivere og fagbevegelsen, har det alltid vært sett på som fagbevegelsens talerør i FN-systemet. På den andre siden har IMF som rett nok har et keynsianistisk opphav, blitt sett på som storeksportør av kapitalistiske arbeiderfiendtlige markedsløsninger.

Når de ikke bare møtes, men sammen arrangerer en internasjonal konferanse er det grunn til å legge merke til det. Det kan selvfølgelig være at ILO har forlatt sitt «vern-av-arbeiderne»-standpunkt, men det virker heller som om det IMF som er på gli.

I sin åpningstale til konferansen la IMF-direktør Dominique Straus-Kahn kunne han nesten høres ut som en sosialdemokrat fra Nord-Europa som hadde omsorg for de arbeidsløse. Han understrekte at det var et fullstendig feil bilde av de to organisasjonene hvis en framstilte dem som antagonistiske motstandere.

– Vi er ikke bare interessert i makroøkonomi, vi er også interessert i arbeidsplasser. På samme måte er ikke ILO bare opptatt av arbeidsplasser, de er også opptatt av makroøkonomi, sa han og understrekte at krisa er ikke over før arbeidsledigheten går ned.

Straus-Kahn har i intervjuer understreket hvorfor Norge ble valgt som vertsland for konferansen fordi det er et slikt godt samarbeide mellom fagbevegelsen, arbeidsgivere og myndighetene.

En skal ikke overvurdere betydningen av en slik konferanse, men de tydelige tegnene som kommer i internasjonale forsamlinger om å finne samarbeidsløsninger, er interessante. Er det mulig at verdens kapitalister åpner for samarbeid med fagbevegelsen fordi de tror dette er veien ut av krisa?

Også i Verdens økonomiske forum, rikmannsklubben med hovedsete i Davos har satt den nordiske modellen på dagsorden.

Men fra de fine ordene i konferansesalen til realiteten for de arbeidsløse i Europa er det et langt stykke. Men et sted må en begynne.