Alf Ragnar Olsen og Morten Hansen

alf@lomedia.no, morten.hansen@lomedia.no

Hvordan står det egentlig til på førstelinja? Sosionom og tidligere AUF-leder Ina Libak og arbeids- og velferdsdirektør Hans Christian Holte ga en statusrapport under siste dag av Kartellkonferansen, i samtale med Hilde Nagell.

Alvorlig, men ikke helsvart

Hans Christian Holte mente situasjonen ikke er helsvart, men at man har et stort forbedringspotensial.

– Tilliten vi viser alle som trenger oss, den må vi se på. Det er viktig hvordan man møter folk. Før var det slik at det ble sendt ut brev om natta, ofte med avslag. Slik Helle Cecilie Palmer fortalte i sitt sterke innlegg. Men det har vi sluttet med, og jeg er enig i at vi må møte folk og ha tillit til dem og at de behov som beskrives er reelle, sa velferdsdirektøren.

– Vi er en stor og mektig organisasjon, sentral i velferdsstaten. Derfor er dette viktig. Holdningen til den første veilederen som setter seg ned med brukeren; hvordan er den? Det må vi se på. Det samme gjelder brevene våre. For som Helle påpeker, så oser ikke akkurat de av empati og tillit. Vi har en stor jobb å gjøre med kommunikasjonen vår og møtene våre, for at ting skal bli tillitsbasert, sa Holte.

Han understreket samtidig at han møter folk i Nav som er veldig tillitsfulle og imøtekommende.

– Brukerundersøkelsen vår viser heldigvis at en del brukere er fornøyd med måten de blir møtt og veiledet på.

– Brevene våre oser ikke akkurat tillit og empati. Vi har en stor jobb å gjøre både med møtene våre og kommunikasjonen for å bli mer tillitsbaserte i forholdet til brukerne våre, sa Hans Christian Holte.

Alf Ragnar Olsen

For mye mistenkeliggjøring

Ina Libak fortalte at hun har fulgt historien til Helle Cecilie Palmer og løvebarna lenge.

– Det anbefaler jeg andre også å gjøre. Historien til Helle er så sterk. Når folk møter systemet, og får slike opplevelser, så er det et problem. Hele velferdsstaten er basert på at vi jobber og betaler skatt til et system som skal hjelpe oss om vi trenger det – og det har vi tillit til. Men dessverre føler mange seg mistenkeliggjort og får triste opplevelser i møtet med velferdsstaten. Nav har blitt for mye dommer, og for lite hjelper. Da vakler velferdssystemet, og det er alvorlig. Vi må få et mer menneskelig og tillitsbasert system, slik at folk ikke får slike opplevelser som Helle beskrev, sa Libak.

Hun pekte på flere elementer som kan snu bildet i en positiv retning.

– Det er viktig at veilederne har god tid. Til å bli kjent med folk og historien deres, situasjonen de står i.

Dessuten må veilederne løfte blikket ut av skjemaene, og møte blikket til menneskene som søker hjelp, påpekte hun.

Holte sa seg enig, samtidig som han mente man må finne en balanse mellom tillit og kontroll.

– Det vi gjør må bli mer tillitsbasert. Samtidig må det vi foretar oss være etterprøvbart, sa han avslutningsvis.

Ina Libak mente digitalisering kan løse noen ting bra, men påpekte betydningen av økt tilgjengelighet og åpenhet hos Nav.

– Det er viktig å utvide åpningstidene til Nav-kontorene for å bli mer tilgjengelig og imøtekommende. Det er så mange situasjoner der ute, og åpningstidene må ikke være et unødig hinder for å hjelpe folk, tilføyde hun.

Glemmer folkene

Marianne Solberg, nestleder i FO, mener det over år er blir skapt en kultur hvor en alltid skal være skeptisk til om brukeren har krav på det som det søkes om.

– Vi som jobber ute i tjenester har blitt sosialisert slik at vi ikke ser det selv. Vi snakker om produksjonstall, pasientflyt og leveranser – når vi egentlig snakker om å hjelpe folk, sier Solberg.

Hun forteller om et sted hvor et av styringsmålene var at pasientene skulle ha epikrisen i hånda når de ble skrevet ut.

– Det styrte hverdagen så mye at lederen kjøpte en skipsklokke. Hver gang de skrev ut en pasient plinget de i bjella. Det sier noe om fokuset. Det spiller ingen rolle om pasienten som ligger inne fortsatt er i en krise, så lenge den som skrives ut har epikrisen i hånda – for det er det vi blir målt på, sier Solberg.