Husker du 1990? Året etter at bymuren som delte Europa i øst og vest ble revet. Nå var åttitallet over. Og med det forsvant jappetid, livkorte smokinger og Wam og Vennerød ut av norsk offentlighet. Men vi lå ikke nede. For vi visste at vi kunne. Fire år tidligere hadde vi vunnet Grand Prix og slått England i fotball. Vårt neste mål var OL, som skulle arrangeres på Lillehammer om knappe fire år. Og i september overtok Gro makta. Kort tid etter sa hun det som for mange har blitt stående som sannheten om nordmenn: ”Det er typisk norsk å være god”. Vi sier ikke best, det ville vi aldri gjøre, men vi feirer gjerne med gullvinnerne. Og vi. Det er oss. Vi som står sammen til Dovre faller. Det vil si til vi skal stemme for eller i mot unioner, alkoholpolitikk, eller at flere innvandrere skal få komme til landet. Likevel følger forestillingen om norsk enhetskultur oss som en skygge. For det er bare fjell og ord som står plantet mellom by og bygd.

Og i mellomtiden. Tja. Det er 11 år siden vi sa Nei til EU, i 1996 la Odd Reitan ut Rema-1000 på nettet, og to år senere debuterte Linn Ullmann med boka Før du sovner. Deretter kom Millennium, og i 2003 ble filmen Elling nominert til Oscar. Og så, 2005. Året som markerer at det er 100 år siden Norge ble anerkjent som en fri og selvstendig nasjon. Et jubileumsår. Men ikke nødvendigvis fordi vi skal se bakover på endringene som har skjedd siden den gang. Hva med i stedet å plassere 2005 som en markør ved inngangen til en ny periode. En tid hvor forestillingen om likhet er erstattet av en erkjennelse om at samfunnet er og vil forbli flerkulturelt og flerstemt.

Forfatteren Ole Grünbaum, har brukt betegnelsen ”Krønikesamfunnet” for å beskrive det danske samfunnet i etterkrigstiden. En betegnelse på en nasjonal enhetskultur, slik den framstilles på lett nostalgisk vis i TV-serien med samme navn. Og i likhet med danskene, benket også nordmenn seg foran TV-apparatene for å følge livene til Ida, Palle, Søs og alle de andre. Deres liv speiler våre, og etterkrigstiden i Danmark gir oss et bilde av vår nære fortid.

Men hva ser

vi om vi i stedet titter ut av frontruten. Ikke med fjernlys, la oss sette på nærlysene og se 15 år fram i tid, til året 2020. Det er ikke langt dit, annet enn for stemmejagende politikere. La oss se på noen enkle, men talende tall fra Statistisk sentralbyrå: Dersom all innvandring hadde stoppet opp i dag ville befolkningen bli redusert med omlag 290 000 personer fram til 2020. Om vi i stedet opprettholder innvandring på dagens nivå, med ca. 13 000 pr år, vil befolkningen øke med omlag 234 000 fram til 2020. En differanse på 533.000, noe som overstiger tallet på innvandrere som er bosatt i landet i dag. Mer avgjørende enn antallet, er likevel forholdstallet mellom generasjonene. Mer konkret, andelen i arbeidsfør alder versus andelen som har rett på alderspensjon. I 2002 var det 4,5 personer i alderen 20-66 år for hver person på 67 år og over. Uten innvandring vil antallet i yrkesfør alder bli redusert til 3,57 personer i 2020. Dersom man opprettholder dagens nivå, med 13.000 pr. år, vil antallet være 3,78. Med andre ord, for å sikre det samme forholdstallet mellom antall yrkesføre og antall eldre må antall innvandrere som årlig kommer til landet være betydelig høyere enn de 13.000 som kommer i dag.

Nå befinner vi oss midt i mellom 1990 og 2020. Fortsatt handler diskusjonen i stor grad om hvor mange som kan få lov til å komme til landet. Og hvordan vi kan hindre utviklingen av en permanent underklasse og unngå sosial dumping med utviklingen av et A- og B-lag på arbeidsmarkedet. Dette er svært viktige temaer. Om kort tid vil de være momenter i en diskusjon som ikke bare handler om faglige rettigheter. Da vil vi kanskje heller spørre: Hvordan kan vi gjøre oss attraktive for dem? For i kampen om arbeidstakerne kommer ikke Norge til å være alene. Fødselsratene i mange av de sentraleuropeiske landene er betydelig lavere enn i Norge. Og i lys av behovene for arbeidskraft i framtiden er det ikke nødvendigvis et lurt trekk å innføre ordninger som gjør Norge mindre interessant i de kommene år. I stedet kunne vi utforme ordninger som gir oss et relativt fortrinn. For det er nok først og fremst for nordmenn at Norge framstår som et naturgitt melkesjokoladeland – ingen over og ingen ved siden.

Hvilke konsekvense

r vil det så få dersom innvandringen øker? Mangfold er ett stikkord. Og ja, det norske samfunnet vil kanskje forandres noe, slik samfunnet alltid har. Enten det har dreid seg om unioner, teknologi, OL, olje, eller utvandring. Men rett skal være rett: Mens debatten tidligere kretset omkring retten til likhet, er perspektivet i dag supplert med et krav om lik rett til å være forskjellig – se bare diskusjonen om KRL-faget i skolen og bønnerom på arbeidsplassene. Erkjennelsen av at innvandring ikke er et forbigående fenomen utfordrer ideen om en kollektiv identitet som basis for samhold og legitimitet. Mangfoldet illustreres enkelt med en allmenn bruk av begrepet ”det flerkulturelle Norge”. En betegnelse som oppstod etter at innvandringen fra ikke-vestlige land ble betydelig fra slutten av 1960-tallet, men som for alvor ble en del av den offentlige retorikken på denne siden av årtusenskiftet.

Og mens globalisering er etablert som en del av det allmenne vokabularet, utfordrer moderne migrasjon det intuitive og selvsagte – nemlig Norge som referanserammen for norske statsborgere og andre bosatte i landet. En utvikling som kan fortelles som en historie om den tapte nasjonale uskylden. I dag kan man ikke forutsette en entydig forbindelse mellom bosted og identitet basert på etnisitet og nasjonal tilhørighet. I stedet virker flytende grenser og sammensatte identiteter til å svekke kulturell tilhørighet, noe som kan vise seg avgjørende ettersom opplevd tilhørighet gjerne antas å være en viktig forutsetning for politisk og samfunnsmessig engasjement.

Når også

klassekampen har blitt erstattet av både klassereise og klassefest, er det store spørsmålet: Hva skal være grunnlaget for solidaritet når forestillingen om en enhetskultur har gått tapt? Solidaritet har tradisjonelt gjerne vært begrunnet ut fra likhet. Men en av de store utfordringene framover vil trolig være å skape solidaritet basert på ulikhet. At solidaritet kan forankres både i likhet og i ulikhet er ikke nytt. På slutten av 1800-tallet skrev en av sosiologiens klassikere, Emile Durkheim, om overgangen fra det han kalte for ”mekanisk” til ”organisk” solidaritet. Den førstnevnte formen beskriver solidaritet ut fra gjensidig identifikasjon, mens den andre betegnelsen omfatter solidaritet på grunnlag av en erkjennelse om arbeidsdeling, og derigjennom gjensidig avhengighet.

La meg understreke

at organisk solidaritet ikke er et argument for å opprettholde et A- og et B- arbeidsmarked, med solidaritet på tvers av segmentene. Snarere er det et argument for at vi må anerkjenne og respektere forskjeller, og samtidig se at folk kan være ulike på noen områder, men ha sammenfallende interesser på andre. Avslutningsvis vil jeg vende tilbake til årets jubileum. For mens vi ser i bakspeilet og feirer nasjonens uavhengighet, kan du kanskje høre noen som hvisker, ganske stille: Det er ikke langt igjen nå.