Jan-Erik Østlie

jan.erik@lomedia.no

– Hvilken posisjon hadde Johan Strand Johansen i fagbevegelsen?

– Han hadde så vidt jeg veit ikke noen verv i fagforeninger i det hele tatt, han var mer det jeg kaller en yrkesrevolusjonær. Men et eksempel på at han og partiet hans sto veldig sterkt i fagbevegelsen rett etter krigen, var at han som toppkandidat fikk 37.000 stemmer i Oslo ved valget i 1945. Han representerte osloarbeiderne, det var liksom NKPs mandat. De la mye vekt på arbeidsplassagitasjon under valgkampen, sier Alf Skjeseth, som har skrevet bok om Johan Strand Johansen, en mann som ruver i Norges Kommunistiske Partis (NKP) snart 102 år lange historie.  

En sterk politisk historie

Johan Strand Johansen (1903-1970), hvem er nå det? Spørsmålet er naturlig.

Mannen er ingen politisk kjendis for flertallet av våre dagers politiske kommentatorer. Alf Skjeseth, tidligere og mangeårig journalist i medier som blant annet Dagbladet, Nationen og Klassekampen, en gang leder av Norsk Journalistlag og forfatter av flere bøker om temaer tilknyttet arbeiderbevegelsens historie, bryr seg mindre om journalistisk og politisk aktualitet.

Den viktigste grunnen til at han har skrevet biografien «Røde Strand. Johan Strand Johansens dramatiske liv» er imidlertid noe sammensatt. Skjønt, den aller viktigste grunnen er at dette aldri er gjort før. Skjeseth, som de fleste andre, betegne­r ham som oftest bare som Strand.  

– Strands liv er en kombinasjon av et personlig drama og en ganske sterk politisk historie. Han var en sentral personlighet i den kommunistiske bevegelsen i forrige århundre, som på sitt sterkeste var ganske betydningsfull, forteller Skjeseth.

Strands eksistens og betydning lærte han å kjenne for ti år siden da han skrev boka om Asbjørn Sunde som også var kommunist.

Orket ikke tiggerstien

Det skal heller ikke stikkes under stol at Skjeseth også kjenner Ivar Nygaard, Strands stesønn som i dag er 90 år gammel. Han har bidratt mye når det gjelder kildegrunnlaget.

Dessuten står Ivars datter Ida som forlegger for boka. Hun var naturlig for Skjeseth å gå til ikke bare fordi han mener hun lager flotte bøker, men også fordi dette manuset i våre dager ikke er det letteste å få solgt inn til de store kommersielle forlagene.

Skjeseth hadde lite lyst til å gå tiggerstien til forlagene. Han innrømmer at dette temaet er ganske smalt. Men ikke noe mindre viktig av den grunn. Og et helt ubeskrevet blad er Strand ikke, Skjeseth er raus nok til å rose de som roses skal:

– Det fins en lokalhistoriker i Trondheim som heter Per Christiansen. Han har skrevet veldig grundig og godt om Strand i årboka til arbeiderbevegelsens historielag i Trondheim. Christiansen har funnet mye rart som jeg ikke hadde funnet, særlig fra gamle dager, sier Skjeseth.

AKP vs. NKP

Skjeseth er gammel AKP-er fra ei tid da AKP og NKP var som hund og katt, de sloss blant annet så slagordene og marx- og leninsitatene føyk veggimellom om hvem som var de ekte kommunistene. Han forteller at han ikke har fått noen kritikk for at han nå løfter fram en NKP-er fra glemselens slør. Snarere det motsatte.

– Jeg mener NKP i mine unge politiske år sto for utrolig mange uholdbare standpunkter. Det gjorde sikkert vi også, men på en litt annen måte, da, sier han.

Så gjenkjennelsen er ganske stor på flere områder.

Strand fulgte NKP

La oss skru tida enda litt mer tilbake til det virkelige dramatiske året i arbeiderbevegelsens historie 1923. Da brøt mindretallet i Arbeiderpartiet ut og dannet NKP. Strand tilhørte dette mindretallet.

– Hvorfor gjorde han det?

– Vi veit ikke dette helt sikkert. Han var bare 20 år da NKP ble stiftet og var medlem av NKU, det det som i dag ville vært AUF. Her var han leder i Trondheim.

– Var han medlem av Arbeiderpartiet før bruddet?

– Det veit jeg heller ikke. Han var ikke på stiftelsesmøtet til NKP i 1923, han tok artium i Trondheim det året. Men det store flertallet i ungdomsorganisasjonen gikk jo med kommunistene, sier forfatteren.

Strand var 14 år under den russiske revolusjon. Sosiale problemer sto i kø. I Europa var det krig. Klassemotsetninger og sosial nød herjet i Norge. Arbeiderbevegelsen, også i Norge, ble veldig radikalisert av revolusjonen.

– Det ble sagt at Arbeiderpartiet var ett av de sterkeste partiene i Komintern, den internasjonale kommunistiske bevegelsen, utenfor sovjetgrensene i de fire-fem-seks åra dette varte. Mange av de som seinere ble våre store sosialdemokrater, som for eksempel Tranmæl og Gerhardsen, startet som revolusjonære. Så det var ikke noe avstikkende standpunkt å bli med kommunistene, forteller Skjeseth.

Arbeiderpartiet og LO unnfallende under Menstadkonflikten

Et annet skjellsettende år i den norske arbeiderbevegelsens historie er 1931 og Menstadkonflikten. Denne er det skrevet mye om. Her var Strand sentral og skrev et hefte om konflikten som kom ut tidlig på 50-tallet. Han kritiserte her Arbeiderpartiet og LO.

– Hva gikk denne kritikken ut på?

– Det var på denne tida mange kamper innad i arbeiderbevegelsen om hva som var riktig å gjøre, for eksempel om graden av militant opptreden under streiker. NKP spilte en aktiv rolle under Menstadkonflikten, det kunne kanskje minne litt om AKPs rolle i noen av de store arbeidskonfliktene på 70-tallet. NKP var en slags fortropp her med betydelig innflytelse sjøl om de ikke var noen stor bevegelse. Strand og partiet hans syns nok både Arbeiderpartiet og LO var litt unnfallende under Menstadkonflikten, sier Skjeseth.

Og kanskje kan dette underbygges av at både Strand og en annen lokal og aktiv NKP-er, Godtfred Lundin, var av de aktivistene som fikk de strengeste straffene etter konflikten. 10 måneder. De ble for øvrig begge forsvart av LOs egen advokat Viggo Hansteen, han som under krigen ble henrettet av nazistene. Skjeseth kobler også Strands kritikk av sosialdemokratene under Menstadkonflikten til den rådende holdningen blant kommunister mot slutten av 1920- og begynnelsen av 1930-tallet. Alle sosialdemokrater var den gangen revisjonister sånn kommunistene så det. Og det ble viktigere å kjefte på sosialdemokratene enn arbeidsgiverne. Skjeseth mener dette gjorde enorm skade for den kommunistiske bevegelsen.

Moskvaprosessene

1930-tallet er også et dramatisk tiår i europeisk historie. Ikke bare rustet Tyskland og Hitler opp til storkrig, i øst satte Stalin i gang de berømmelige moskvaprosessene der alle som mente noe annet enn ham, også kommunister, ble likvidert.

Dette var det blant sosialister og sovjetvennlige i Vest-Europa mange som tok sterkt avstand fra. Men ikke Strand.

– Hvorfor ikke?

– Det hører med til bilde her at Strand var en av de håndplukkede som allerede på 1920-tallet hadde fått sin politiske utdanning i Sovjet.

– Kan vi si det egentlig var en voldsom indoktrinering?

– Ja, jeg tror det. Dette var nok en ideologisk, ensretta utdanning med det formålet at du skulle bli en god talsperson for det sovjetiske partiets linje.

Skjeseth forteller at det var mange norske som gikk der, blant annet altså Strand.

– Da moskvaprosessene kom, hadde han gifta seg med ei russisk dame, Jelena, som ble hetende Helene i Norge. De hadde disse livsfarlige prosessene helt inn på livet fordi broren til Helene ble mistenkt for å være trotskist. Og det var det verste du kunne være. Strand var veldig bekymra for dette, men jeg har aldri lest at han gikk ut mot myndighetene.

– Han uttalte seg aldri negativt om Stalin?

– Det er ikke noe jeg kjenner til i hvert fall.

I 1938 forlot Strand og kona Sovjetunionen og flyttet til Norge. Skjeseth mener det kanskje var en kombinasjon av frivillighet og at de ble kastet ut for at Strand skulle gjøre en politisk jobb i Norge.

Moskvaprosessene var slett ingen spøk. Skjeseth viser til kollega Morten Jentoft som har skrevet at en av de norske kommunistene og mest lojale av Sovjetsystemet sjøl holdt på å komme i heisen da disse prosessene var på sitt verste.

– Jeg tror ikke Strand led noen overlast, han ble nok ansett som en lojal kommunist. Og det var han nok sikkert også, mener han.

Sachsenhausen

Om lag to år etter Strands hjemkomst til Norge, kom krigen til Norge.

Strand var en av de første politisk aktive som ble tatt av nazistene, og etter et opphold i Møllergata 19 ble sendt til konsentrasjonsleiren Sachsenhausen.

I motsetning til kona og de aller fleste norske jødiske krigsfangene, kom han med de hvite bussene tilbake til fedrelandet i live i 1945. Flertallet av de norske politiske fangene overlevde, ifølge Skjeseth, som i boka skriver en del om Strands opphold i Sachsenhausen.

Mye av det bygger på Sven Egil Omdals bok om dette temaet. Skjeseth forteller at Strand Johansen hele tida var å finne i front for den delen av fangesamfunnet som gjorde det levelig for andre. Strand stilte opp og hjalp andre.

– Det er umulig å vite hvor mange liv han reddet eller gjorde tilværelsen lettere for, sier Skjeseth.

Strand snakket flytende russisk og ble satt til å katalogisere, administrere og holde oversikt over den enorme gruppa av russiske krigsfanger.

– Forferdelige greier, de ble behandla på en helt annen måte enn de norske som fikk pakker og stort sett overlevde.

Strand satt sammen med en gjeng på fem-seks mann som kom samtidig med ham. Seinere kom også Einar Gerhardsen, det var her de ble kjente. Strand og Gerhardsen fikk et forhold i Sachsenhausen som ellers var forbeholdt Arbeiderpartiets krets, og det var mange som skulle bli såkalte samfunnsbyggere etter krigen som satt der. Og på Grini.

– Hvorfor og hvordan overlevde Strand fangenskapet?

– De sa til hverandre at de faen meg skulle komme ut igjen i live. Og det gjorde de altså alle sammen. Det var vel en kombinasjon at de kom under en viss beskyttelse av det kommunistiske tillitsmannssystemet som styrte mye av dette her og at de etter hvert fikk del i Røde Kors sine pakker. Det var enorm forskjell på folk i Sachsenhausen. Strand og gruppa hans var en del av den ariske rasen, de var ikke en del av jødene som ble sparka og slått bare de viste seg, forteller han.

Skjønt det livet de levde var tøft, det var kaldt, det var varmt, det var lite mat, det var slag og spark, ydmykelser og frost – særlig i starten.

– Men de hjalp hverandre, og de fikk etter hvert noen posisjoner som gjorde at de ofte fikk litt lettere arbeid. Flere av de som seinere skulle bli en del av regjeringa til Gerhardsen satt jo der. Jeg har vanskelig for å forstå hvordan det går an å overleve et halvt år på et sånt sted jeg, men de fleste norske kom altså levende fra det, sier Skjeseth.

SNUBLESTEINER: Johan Strand Johansens første kone var russisk jøde og ble drept i tysk konsentrasjonsleir. Tormod Nygård var Ivar Nygårds far.

Jan-Erik Østlie

Sammenslåing og statsrådspost

Ikke før var andre verdenskrig over før Arbeiderpartiet og NKP begynte å diskutere en sammenslåing av de to partiene. Pådriver for sammenslåingen var LO. Innad i de to partiene var det flere motstandere og skeptikere. Skjeseth forteller at Strand var sentral i denne prosessen.

– Han ville veldig gjerne slå sammen de to partiene og gikk ganske langt i å tone ned forskjellene i Arbeiderpartiets og NKPs programmer. Noe overraskende. Det var jo en del forskjeller, det var derfor det var to partier. Og når det gjaldt den aggressive tonen på 30-tallet, så var det lite igjen av den, mener Skjeseth.

Noen samling ble det imidlertid ikke til tross for at kommunistene var sterke i fagbevegelsen, og partiet hadde det Skjeseth kaller en helt uslåelig krigshistorie. Men en kort karriere som arbeidsminister, det som i dag ville vært samferdselsminister, fikk han i Gerhardsen samlingsregjering som satt fra krigens slutt til stortingsvalget i 1945. I den regjeringen satt også Kirsten Hansteen, Viggo Hansteens enke. Hun ble dermed historisk ved å være landets første kvinnelige statsråd i en norsk regjering.

Partioppgjøret

I boka skriver forfatteren ganske inngående om partioppgjøret i NKP i 1949. Peder Furubotn, en kontroversiell legende i dette partiet, sto imot Strand. Utfallene mot hverandre, særlig verbalt, var sterke. Kanskje særlig fra Strand. Det ble spekulert i om han var syk.

– Hva var politikk og hva var psykiatri?

– Det er vanskelig å si, men jeg tror at dette oppgjøret utløste en del latente sår i ham.

Det hører med til historien at NKP gikk på et sviende nederlag ved stortingsvalget i 1949, mistet alle sine elleve representanter fra valget i 1945, inkludert Strand.

Det var i tillegg kamper i den internasjonale bevegelsen, voldsomme partikamper både rundt jugoslaviske Tito og i de fleste østeuropeiske landene. Strands foredrag «Det annet sentrum», som han skrev på ei hytte i Sandefjord, startet oppgjøret med Furubotn.

– På et møte virket det som om Strand helt hadde mistet grepet. Da sa han alle disse vanvittige tinga om Furubotn, kalte han den største forbryter som har levd og den type helt ville ting, sier Skjeseth, som mener at dette kan ha vært en form for post traumatisk stress syndrom, en diagnose de ikke kjente så veldig mye til den gangen. Det var i hvert fall nok til at han ble hengt ut i Arbeiderbladet.

15 år i sovjetisk eksil

I 1953 ble Strand gjenvalgt til Stortinget. To år seinere sa det stopp. Den ene dagen leverer han søknad om sykepermisjon, på ubestemt tid. Den blir innvilget, og dagen etter drar han til Sovjetunionen. Der blir han til sin død 15 år seinere.

– Det er klart at dette ikke var noe de kom på der og da, det var forberedt med NKP, forberedt med familien og forberedt med russerne.

Etter at Strand mistet sin kone Helene, hadde han giftet seg igjen med Elna, mora til Ivar Nygaard, og fått to døtre. Ingen av dem ble med til Moskva. Familien besøkte ham noen få ganger, men etter hvert ble Strand skilt og fikk seg ny russisk samboende. I februar 1970, så vidt passert 67 år, døde Johan Strand Johansen, født i Åfjord på Fosenhalvøya.

Og som partifelle Jørgen Vogt skrev til slutt i sin nekrolog, trykket i partiavisen Friheten 16. februar samme år: «Han så mange ting særlig klart og norsk arbeiderbevegelse, i første rekke NKP, har meget å takke Johan Strand Johansen for. Ærlig og selvoppofrende satte han sine evner og sin arbeidskraft inn i kampen for den klasse han var runnet av, for et sosialistisk Norge.»