JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Bøker om den andre verdenskrigen fins det nok av, mener mange. Jeg er ikke uenig i det. Men Marion Palmers «krigsbok» «Bare kirka sto igjen» er spesiell. Det er en bok fortalt såkalt nedenfra – det vil si at forfatteren lar ulike stemmer komme til orde, de som opplevde krigens skrekk og gru fra bakkeplanet. Ikke ulikt metoden til den hvit-russiske nobelprisvinneren Svetlana Aleksijevits måte å skrive krigshistorie på uten at hun er nevnt med et eneste ord.

Palmers bok handler om Finnmark – det fylket i Norge hvor andre verdenskrig kanskje satte sine aller sterkeste spor. Boka er delt inn i ulike kapitler – selve krigen og okkupasjonen, evakueringa, hjemkomsten og gjenreisninga og hva som skjedde etter at det hele var over.

For meg tok ikke boka helt av før vi kom til evakueringa – da russerne kom for å frigjøre landet og tyskerne trakk seg tilbake ved bruk av den brente jords taktikk – ironisk nok noe de hadde lært av sovjetrusserne. Da tok boka av, da tok den fyr. Den brente jords taktikk innebar at etter hvert som tyskerne trakk seg sørover, brente de opp alt etter seg. Og hva skulle finnmarkingene gjøre der da når hjemmene deres ble borte? Jo, de måtte flytte de også – eller evakueres som det heter i et litt mer forskjønnende språk. Denne historien er sterk lesning. For som Ragnvald Palmer, født i 1919 i Kvalsund sier: «Om morran 3. november kom det oppslag: All sivilbefolkning i Kvalsund sku evakueres. Seinest klokka seks neste ettermiddag måtte alle forlate hjemman sine. Tyske transportskip sku da ligge klar til avgang.»

Ragnvald Palmer er bare en av mange som stykkevis og delt forteller sin personlige historie. Men «stykkevis og delt» blir sett i sammenheng til en lengre historie etter hvert som lesingen skrider fram. De mange småstubbene blir til større lerreter – de blir til troverdige og sammenhengende fortellinger om ei tid og om hendelser som er umulig å glemme. Og stemmene fører hele tida ordet på dialekt – noe som gjør teksten mye mer autentisk. Sjølsagt et bevisst – og helt riktig – valg.

Og kanskje det mest bemerkelsesverdige i alt dette er at boka er totalt fri for syting og klaging. Her finner vi ikke en eneste stemme som syns synd på seg sjøl eller krever å bli sett som et offer – her møter vi handlekraftige mennesker som kort og usentimentalt forteller hva som «egentlig» skjedde. Dette viser – igjen som den hvit-russiske forfatteren også har vist oss – hvordan den subjektivt fortalte historie på et tidspunkt vender seg om til et slags objektivt speil, til en historie vi tror på uansett hvor hjerteskjærende den er.

Boka er også utstyrt med en del svart-hvitt bilder som er like nøkterne som teksten. Og bilde av den hvite kirka i Kvalsund i 1945 som sto igjen og som er gjengitt sammen med ett eneste menneske sier som det heter «mer enn tusen ord». Hit er det ikke bare å komme hjem – her trengs det også gjenreisning!

Store deler av Finnmark er som kjent sameland. Også samenes skjebne får Palmer flettet inn i denne fortellingen uten at hun gjør dette verken til et hovedtema eller noen tåredryppende, melankolsk story.

Boka er sju år gammel. Og de fleste av kildene lever neppe lenger. Det gjør boka likevel alt annet enn uaktuell. Bare det er en kjempebragd.