Kristiansund var den store klippfiskbyen. Så gjorde Ålesund noe lurt

Jan-Erik Østlie

jan.erik@lomedia.no

– En del båter gikk ned med mann og mus, det var sånn dette livet var. Beintøft. Sjøfolkene hadde en fatalistisk holdning til liv og jobb. Det var et stort antall båtforlis, veldig mye sjukdom og rene arbeidsulykker, forteller Karsten Alnæs som har skrevet boka «Eventyret om klippfisken».

Han understreker at båtteknologien har endret forholdene fundamentalt. Alnæs har skrevet en rekke bøker, både skjønnlitterære og sakprosa.

Tema for boka er langt fra tilfeldig – han kommer fra en familie med fiskeindustribakgrunn – både på mors- og farssiden var engasjementet stort. Alnæs forteller om sin morfar som startet med et treskip og endte som eier av et dampskip. Morfaren var med å frakte klippfisk fra Kristiansund til Havanna. Og tjente mye penger.

– Til slutt kjøpte han en stor bygård i Kristiansund hvor mor vokste opp, sier Alnæs.

Farfaren Lars, som var sunnmøring og jobbet på bryggene med å laste og losse klippfisk, gjorde det imidlertid ikke så bra.

– Dette var jo beinhard kapitalisme, forteller Alnæs.

Les også: Fiskeren Erlend skaffer oss mat, også under krisetider

Dårlig barneoppdragelse

Sjøl mønstret forfatteren i ungdommen på onkelens båt som dro til Nord-Norge. Her lastet han klippfisk i Tromsø, og losset den igjen i Kristiansund.

Han forteller om hardt arbeid. De som la ut klippfisken til tørking, fikk kjørt seg. Hendene var utsatt, det samme var armer og rygg. De fikk betalt når de jobbet, ikke ellers. Det var rent akkordarbeid. Og miljøet var røft, og det var en del fyll.

– Det var ikke den beste barneoppdragelsen, sier Alnæs.

At lønna på de norske båtene var dårlig, var årsaken til at eierne klarte seg i den knallharde konkurransen.

– Dette ble bedre når fagbevegelsen kom inn i bildet, sier Alnæs.

Les også: Asheim ber arbeidsledige delta i vinterfisket: – Ekstremt viktig å bruke norsk arbeidskraft

Arbeid for fattigfolk

Det var først og fremst i Spania og Portugal klippfiskindustrien startet.

Grunnen var det gode havsaltet i Sør-Europa, deres store behov for mat og at de i mange hundreår hadde fisk rett utenfor stuedøra (Biscaya).

Men sør-europeerne dro også over Atlanteren til fiskefeltene ved Newfoundland og New England, saltet fisken der og tørket den delvis der, men etter hvert mer og mer av den hjemme. Det var fattige arbeidere som jobbet med klippfisk, forteller Alnæs.

Hvordan kom så Norge inn i dette? Vi hadde mengder av torsk, men ikke salt. Så var det noen skotter på begynnelsen av 1700-tallet som tok med seg kapital og kunnskap og slo seg ned ved nordmørekysten. Her var det kort vei til både torsk og marked. Først på 1870-80-tallet ble vi ledende på klippfisk i verden. Saltet fikk vi fra Spania og Portugal.

Det kan lages klippfisk av flere fiskeslag, men etter Alnæs’ mening er det torsken som er best. Det er imidlertid ikke alle enige i. Her er smaken som baken. Delt.

Les også: Marius kjøpte fiskekvote til 200.000 kroner. Nå er den verdt tre millioner

Kvinner og barn

Det var to byer som skilte seg ut på Nord-Vestlandet: Kristiansund og Ålesund.

Kristiansunderne holdt seg trofast til den gamle tørkemetoden ute på klippene og hadde liten tro på klippfiskens framtid, mens ålesunderne var langt mer innovative og satset på teknologi. At Kristiansund ble den største klippfiskbyen i starten, men at Ålesund etter hvert overtok det aller meste, lå dermed i kortene.

– På klippene var det mye kvinne- og barnearbeid. Hvorfor?

– Gutta var jo til sjøs. Kvinnfolk og barn var billig arbeidskraft. Og de befant seg i nærheten av hjemmet. Barnearbeid ble det ikke slutt på før etter andre verdenskrig. Det kom forbud mot barnearbeid lenge før det, men det gjaldt kun i industrien. Klippfiskarbeid ble ikke definert som industriarbeid, sier Alnæs.

Noen fest var arbeidet ikke. De sto ofte ute i vannet og vasket fisken, frøs og pådro seg diverse lungesykdommer. Ikke sjelden endte det opp i tuberkulose. Dessuten var det mye løfting og monotont arbeid. Men det var ikke bare i Norge kvinnene dominerte dette arbeidet, sånn var det også i Portugal.

Les også: Sekkingstad-skip får fortsette å hente laks rett fra merdene: – Vi er bekymret for at arbeidsplassene i Norge vil forsvinne til utlandet

Verken regn eller varme

Klippfisken tåler ikke regn og fuktighet. Derfor kan det virke som et paradoks at denne virksomheten ble så stor på Nord-Vestlandet. Det regner nesten dobbelt så mye i Kristiansund som i Oslo. Men ifølge Alnæs er våren tørr i Kristiansund, og det er mye kald vind. Det fins imidlertid områder på Sørlandet også hvor det tilvirkes klippfisk. Her kan prosessen gå unna på 4-5 dager, på Nord-Vestlandet kan det ta 4-5 uker. Til og med i Alta, hvor det kan være tørre somre, var det klippfiskproduksjon. På Nord-Vestlandet holdt de seg inne med lokale meteorologer.

– Ble det for varmt, som også kan være et problem, måtte fisken snus oftere. For det er viktig at fisken ikke brenner seg i sola, sier Alnæs.

Kagge forlag

Tørrfisk versus klippfisk

Hva er så egentlig forskjellen på tørrfisk og klippfisk? Tørrfisken blir sløyet og hengt opp til tørking. Temperaturen skal helst være under ni grader. Klippfisken må renses mye bedre. Dessuten blir den flekket, det vil si at øverste delen av ryggsøylen skjæres av sånn at fisken kan brettes ut i en trekant. Deretter saltes den, før den igjen vaskes. Av og til saltes den enda en gang.

Så kan man jo lure på hva klippfisken skal og kan brukes til? Til bacalao, sjølsagt – en rett de fleste med sans for fisk ikke bare har hørt om, men også har spist.

– Bacalao var fattigmannskost i Portugal. Prisene var lave, men nå har bacalaoen rykket inn på de fine restaurantene, forteller Alnæs.

Les denne: Laksemilliardæren har i årevis jobbet for å knuse fagforeningen. Her er hele historien

Klippfisken er ikke død

I dag er bacalao blitt et festmåltid. I Portugal serverer de til og med retten som julemat. Og de har bacalao-festivaler overalt. Men klippfisken har også en mørkere historie. Blant annet forteller Alnæs at slavene i USAs sørstater og i flere land i Sør-Amerika fikk dårlig klippfisk fra New England og Newfoundland.

– Har klippfiskindustrien noen framtid?

– Ja, den har økt fra år til år siden 1980- og 1990-tallet, bacalaoen har blitt en solid restaurantrett i Europa og det har skjedd en økning i enkelte afrikanske land, sier Alnæs.

Salget er økende i Norge også. Portugal er den store mottakeren av norsk klippfisk, mens den karibiske byen Santo Domingo er klippfiskbyen hvor den selges mest i forhold til folketallet. Over hele verden er det etablert såkalte bacalao-selskaper som er nokså eksklusive herreklubber med våpenskjold og ganske få medlemmer. De fins så vel i Johannesburg i Sør-Afrika som i Goa i India.

Så sjøl om alt går mye fortere nå og fersk fisk kan bringes til alle verdenshjørner på no time, er fortsatt klippfisken liv laga.