Jan-Erik Østlie

jan.erik@lomedia.no

– Foreldrene min ville ikke at jeg skulle bli renholder som dem, sier Zahid Ali (46).

Isteden ble han komiker, skuespiller og forfatter.

Ali har alltid hatt lyst til å skrive en oslo-krim. Som barn og ungdom hang han på Nordstrand bibliotek, og sjøl om han for noen år siden bosatte seg i Horten, er han ufattelig glad i fødebyen Oslo, en by han kjenner.

– Oslo har potensial til å bli like skummel som New York, sier han.

Renholderen som helt

Boka han debuterer med heter Svaber – en vaskeekte detektiv.

– Ville prøve å skrive noe jeg sjøl ville ha ønsket å lese, sier han.

Og da skulle det ikke handle om den typiske norske, litt deprimerte og lett alkoholiserte etterforskeren – nei, Zahid ville at boka skulle handle om en renholder.

– Renholderen som de fleste ser på som nederst på rangstigen, han skulle bli min helt. Men han skulle ikke være en stereotypisk renholder, men kreativ og oppegående. Dette var tanken bak min hovedperson som jeg sjølsagt kalte Svaber.

Samme manager som Jo Nesbø

Bokprosjektet har i lang tid vært et hobbyprosjekt, først de siste par årene ble det en ni-til-fire-jobb. Blant venner og kjente har han forsøkt å holde bokskrivingen mest mulig skjult. I romanen har han lagt igjen mye av seg sjøl. I det bygget hvor Wassim, med kallenavnet Svaber, har sin daglige vaskejobb i Brugata, jobbet en gang Zahid også, og hadde samme manager og var i samme stall som blant annet Jo Nesbø og Tom Mathiesen & Herodes Falsk.

Zahid forteller at han liker å utlevere seg sånn han gjør i boka.

Forvekslingskomediekrim

Kort fortalt handler boka om en renholder som blant annet vasker kontoret til en kjent, men sky privatetterforsker.

En dag henger det en gul post-it-lapp på døra der det står at etterforskeren er på en kjapp tur til Granka.

Renholderen Svaber går inn og faller for fristelsen til å prøve skinnjakka til etterforskeren. Da kommer en av kundene som aldri har sett etterforskeren før, inn på kontoret, legger 15.000 kroner på bordet og spør om han kan løse en privat og nokså pikant sak. Svaber svarer i forfjamselsen ja takk, og forvekslingskomedien er i gang.

For jungeltelegrafen går kjapt, Svaber har ikke løst saken før nye dukker opp. Det hele baller på seg. Og blir morsomt.

Bøker, film, tull og tøys

I et portrettintervju i Klassekampen forteller Zahid at han alltid har ønsket å få folk til å le, alltid hatt et ønske om å være klovn.

– Hvor er det lettest å være klovn, på scenen eller i ei bok?

– På scenen. Der er det rom for improvisasjon, å være forfatter er fortsatt veldig skummelt, men jeg har lært mye av forlaget og redaktøren min.

Zahid skamroser Gyldendal som han ikke kunne klart seg foruten. Han leser ikke så mye skjønnlitteratur, men gjør han det, kan han bruke en time på å lese ei side hvis den siden er godt skrevet.

– Det er mye kraft i ei god bok, men jeg har nok et nærmere forhold til film. Jeg ser en film hver eneste dag.

– På kino?

– Nei, hjemme, sier han.

– Du tillater deg å tøyse også med innvandrergrupper – hvor setter du grensa?

– Du kan tulle med alt så lenge du er morsom nok. På samme måte som du kan trylle vekk alt, så lenge du har stort nok lommetørkle.

Gyldendal

Svabergast og såpekoker

Du merker raskt under lesningen av Zahids bok at han har solide kunnskaper om renholderen og denne yrkesgruppas arbeidshverdag. Begge foreldrene hans har vært renholdere, han kjenner mange renholdere – ja, han har sjøl hatt sommerjobb som renholder på Nordseterhjemmet i Oslo. Her underholdt han som stand-up-komiker også for kort tid siden beboere og ansatte.

– Alle de samme renholderne jeg en gang jobbet sammen med var der ennå. Rørende, sier han. Respekten for renholdere har han aldri mistet.

– Er renholderne en underkjent yrkesgruppe?

– Ja, det har de alltid vært!

Zahid peker på at dette til og med viser seg i språket gjennom begreper som svabergast (nedsettende betegnelse på underordnet skipsmannskap) og såpekoker – nedsettende betegnelser som brukes på renholdere. Under koronapandemien ble det snakket lite positivt om renholdsarbeidernes viktige oppgaver, det ble etter Zahids mening vinklet mye mer på negative framstillinger som innvandreres trangboddhet.

– Renholderne er en yrkesgruppe som bør hedres! sier han.

Denne må du lese: Renholderne vil ikke være til bry: – Det sitter langt inne å ta lunsjen i kantina

Renholdere gjør ikke klassereiser

De som tror det bare er i Norge at innvandrergruppene er i flertall i yrker som renholdere og taxisjåfører, må tro om igjen. Det er sånn overalt. Hvorfor det er sånn, har Zahid Ali ingen idé om. I Pakistan blir renholderne sett på som det laveste du kan være, renholderne er en underkaste som blir sett ned på.

– Det merkelige er at her i Norge er det greit for pakistanerne som slett ikke kommer fra underklassen i hjemlandet å jobbe som renholdere. Ja, mange av dem lyver når de blir spurt om hva de jobber med, forteller han.

For Zahid mener at det fins ingenting et menneske ikke er villig til å gi slipp på av tro, kultur og lange, sterke tradisjoner for en slant med penger. Wassim, derimot, hovedpersonen i Zahids bok, skjuler ikke sin jobb.

– Han er kanskje litt atypisk?

– Jeg har prøvd å gjøre ham så realistisk som mulig, men ville samtidig at han skulle framstå som en sympatisk fyr som drømmer om å bli noe mer, en som er åpen for det meste, som folk kjenner igjen, men der de ytre omstendighetene har ført til at han er blitt som han er.

– Renholderne blir ved sin lest, få av dem gjør klassereiser?

– Jeg kjenner bare folk som har blitt i jobbene sine sjøl om ingen innvandrere er i sine ønskede posisjoner. Renholderne blir ofte sett på som ubetydelige mennesker, på flere arbeidsplasser er det mange som ikke engang veit hvem de er, forteller han.

Faren hans var tillitsvalgt på Lilleborg der han kjørte truck for mange år siden, men at noen av renholderne velger å fagorganisere seg i Norsk Arbeidsmandsforbund, var Zahid ikke klar over – han kjenner rett og slett ikke til hvordan situasjonen er med fagorganisering blant innvandrere i renholdsbransjen. Den naturlige forklaringen på det er at han ikke er i renholdsbransjen sjøl, men i underholdningsbransjen.

Ny rapport: Renholdere har færre pauser, ubekvemme arbeidstider og få personalmøter

Shabana Rehman

En av Zahiid Alis barndomsvenner var den frittalende komikeren Shabana Rehman som fikk kreft og døde 29. desember i fjor. I hennes begravelse ba familien Zahid holde en tale. Det gjorde han, den ble svært personlig. Til slutt sa han at det komikere mest ønsker seg er applaus. Han og Shabana skilte isfolket ut på den måten. Derfor ba han alle som hadde kommet i kirken denne bisettelsesdagen å gi Shabana en velfortjent applaus. Og la til:

– Klapp så høyt at Shabana hører det!

Alle reiste seg og klappet så det ga gjenlyd i veggene.

– Det var jeg som hjalp Shabana inn i humorverden, men hun var ikke bare en humorist, hun var også en dyktig samfunnsdebattant. Siste gang jeg så henne var 1. juledag. Da skjønte jeg at det snart var slutt, sier Zahid.

Fire dager seinere døde hun.

Ingen dopauser

– Ga det mersmak å skrive denne boka – kommer det flere?

– Det har vært moro å skrive, og jeg har vært enig med forlaget i alle deres strykninger. Prosessen har vært fantastisk, nesten som i en film – ingen dopauser. Jeg har fått mange anmeldelser. De fleste forfattere får ikke anmeldelser i det hele tatt. Så det er ingen grunn til å klage.

Det gjør han da heller ikke. For boka har blitt kritikerrost, forlaget er allerede i samtaler med en rekke land, og den kom inn på bestselgerlistene samme uke som den kom ut – noe som er rekord for en debutroman. Zahid forteller at forlaget allerede har bestemt seg for å trykke opp et nytt opplag. Og film- og TV-produsenter er ivrige.

– Jeg liker at jeg har fått så fantastiske gode anmeldelser for en boksjanger som komi-krim, en sjanger som blir ansett som den vanskeligste i litteraturen.

– Så nå flytter du fra Horten til Oslo og blir forfatter på heltid?

– Nei, jeg blir i Horten, der er det ingen distraksjoner, sier Zahid Ali.

FORFATTER: Zahid Ali trives blant bøker på Deichmanske bibliotek i Bjørvika.

Jan-Erik Østlie