JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Den engelske forfatteren Deborah Levy var et interessant skjønnlitterært bekjentskap som frister til mer enn lesningen av hennes siste roman «Mannen som så alt» (Solum forlag har også gitt ut romanene «Varm melk» og «Svømme hjem») som ble nominert til Man Booker-prisen i 2019.

Det er en leseverdig roman dette sjøl om jeg datt litt av på slutten da den mer realistiske formen pulveriseres og mer eksperimentelle scener og virkemidler tar over styringen.

Teksten starter opp i 1988. 28 år gamle Saul Adler er historiker. Vi er i Liverpool hvor Beatles-kultusen absolutt er levende – da som nå. Adlers kjæreste, fotografen Jennifer Moreau vil gjerne ta et bilde av ham i det berømte fotgjengerfeltet i Abbey Road, der hele beatlesgjengen lot seg avbilde, et bilde som i det virkelige liv ble coveret på albumet med samme navn. Det skjer en del viderverdigheter i dette krysset denne dagen i 1988, og kanskje enda mer oppsiktsvekkende er det at forholdet mellom Adler og Moreau tar slutt denne dagen. Dagen etter reiser historikeren på et forskningsopphold til DDR. Han vil finne ut, rett før muren brister, hvordan folk lever bak jernteppet. Ikke helt uvesentlig for dette ønsket er Adlers sterke forhold til sin nylig avdøde far som var troende moskvakommunist.

On the other side møter ikke akkurat Saul Adler Karl Marx, Lenin eller Erich Honecker – nei, han møter først og fremst søsknene Walter Mûller og Luna, ganske gærne begge to. Herlige originaler som fins i mye litteratur, men heldigvis også i virkeligheten. Førstnevnte er homofil, søstra er relativt eksentrisk og hekta på vestlige olabukser. Adler er ikke snauere enn at han innleder et forhold til begge to, skjønnlitteraturen er brutalt åpen sånn. Her er lite menneskelig umulig. Og godt er det. Samtidig sliter Adler en del med andre klassiske øst-europeiske kjennetegn som overvåking og generell mistenkeliggjøring av annerledestenkende. Den delen av teksten som handler om Adlers besøk bak muren er fornøyelig lesning. Tatt godt på kornet uten å være verken urealistisk, forherligende eller fortegnende. Lite i denne romanen er egentlig særlig politiserende, den handler mest om mennesker som ikke passer helt inn – verken i øst eller vest anno før murens fall (november 1989), eller i verden for øvrig etter at muren sprakk og liberalismen og kapitalismen ble den dominerende politiske praksis og ideologiske overbygning i mesteparten av verden.

Deborah Levy skriver lett og lekent om dette post-kommunistiske samfunnet, om hvor vanskelig det er å være menneske. Men også om alle muligheter vi har om vi bare skjønner det sjøl og ikke stoler på vedtatte leveregler fra sjølerklærte forståesegpåere.

Og det kanskje mest fascinerende hun skriver fram gjennom sine karakterer er hvor lite vi vet, hvor lite vi kan forutse – hvor mangfoldig livet er uten at det kan kontrolleres av noe eller noen. Ikke en gang av oss sjøl. Tenk om vi kunne slå oss til ro med den tanken. Men det er det nok få av oss som kan. Det gjør livet usikkert, men også spennende.