Ragnhild Heyerdahl

ragnhild@lomedia.no

– Det er trist og dypt urovekkende at det ikke er flere lyspunkter.

Christian Steel er biolog og generalsekretær i miljøorganisasjonen Sabima, og det han uroer seg over, er funnene i den nye norske rødlista for arter. Sist gang Artsdatabanken la fram en oppdatert rødliste, var i 2015. Seks år senere viser rødlista at tilstanden for norsk natur ikke har blitt stort bedre. I alt 2752 arter vurderes som truet.

Rødlista er enkelt forklart en oversikt over arter som står i fare for å dø ut i Norge. 309 arter har gått ut av rødlista. Men det er flere arter som har kommet inn på lista, enn de som har gått ut.

– Vi har ikke satt inn nok tiltak for å stoppe tapet av natur og biologisk mangfold. Det dokumenteres veldig konkret og grundig av ekspertgruppene som står bak den nye rødlista, sier Steel.

Vipe, villaks og villrein

Noe av det som skremmer Steel mest, er at stadig flere vanlige arter har kommet inn på rødlista, arter som før fantes overalt i skogen eller i kulturlandskapet. Han nevner trekkfuglen vipe som eksempel.

– Da jeg var guttunge på Sørlandet, var det viper overalt. Nå er den kritisk truet. Det betyr at det er ganske stor sannsynlighet for at vipa kan forsvinne helt fra norsk natur. Det har gått veldig fort.

Også villaksen og villreinen har for første gang kommet inn på den norske rødlista.

Leveområdene ødelegges

Nesten ni av ti arter på rødlista er truet på grunn av arealendringer. Når vi mennesker hugger skogen, bygger veier, hytter og boligfelt, drenerer myrer eller legger bekker i rør, så ødelegges leveområdene for dyr, planter, fugler og insekter bit for bit. Slike arealendringer er den viktigste årsaken til at et så stort antall arter er truet i Norge.

Samtidig ser forskerne at klimaendringer utgjør en stadig større trussel. Fortsatt er det relativt få arter som påvirkes negativt av klimaendringene, men antallet har mer enn doblet seg siden 2015, og den andelen vil fortsatte å øke, advarer Steel.

– Det er ikke klimaendringer som utgjør den store trusselen mot arter og natur i Norge per i dag, men det vil komme. Og det vil komme på toppen av arealutfordringene. Hadde vi hatt en natur som var mer robust og sammenhengende enn den vi har, så hadde den også hatt mye større evne til å takle de klimaendringene som kommer, påpeker Steel.

– Men har vi ikke fortsatt ganske mye natur i Norge. Hva er problemet?

– Vi har mye areal som er grønt, som tilsynelatende ser ut som natur. Men mye av dette er i realiteten litt sånn industriell natur, hvor alle trærne er omtrent like gamle og hvor mye av mangfoldet har blitt borte, sier Steel.

Les også: Her vil kommunen ha datasenter og batterifabrikk. Det vil ødelegge matjord og true sårbare arter, mener Guro (30)

Industriell natur

Nesten halvparten av de truede artene på rødlista, lever nemlig i skog. Og av disse artene antar forskerne at mer enn åtte av ti er knyttet til gammel skog. Mange av rødlisteartene er helt avhengige av gamle trær og død ved for å leve. Det finnes for eksempel lavarter som bare vokser på trær som har vært døde i hundre år, påpeker Sabima-lederen. Men slik riktig gammel skog finnes det lite igjen av i norsk natur.

Selv om en tredel av fastlandet vårt er dekket av skog, er bare rundt ti prosent av skogen biologisk gammel, påpeker Steel. Tre fjerdedeler av skogarealet har vært flatehugget minst en gang. Kun 3,6 prosent av skogen er eldre enn 160 år.

– Når du flatehugger skog, så fjerner du det meste av det materialet som skoglevende arter lever av. Det som kommer opp igjen, blir en langt mer ensformig skog hvor mye av artsmangfoldet ikke kan klare å leve, forklarer Steel.

Endre skogbruket

Å ta vare på artsmangfoldet er ikke bare synonymt med å verne natur, understreker Steel. Naturvern er viktig, men egentlig en ganske snever del av det som må gjøres for å ta vare på natur. Noe av det vi kan gjøre for å hjelpe naturmangfoldet i Norge, er å endre måten vi driver skogbruk på. Og det er faktisk fullt forenelig med et kommersielt skogbruk, mener Christian Steel.

Han nevner Oslo-marka som eksempel. Bymiljøetaten, som drifter og forvalter Oslo kommunes skoger, har nemlig gått helt vekk fra flatehogst. I stedet driver man lukket hogst, eller fleralder-skogbruk som Steel kaller det. I stedet for å hugge alle trærne på et stort område, tar man ut utvalgte trær og lar resten stå.

– For det første får du et kontinuerlig skogdekke. Og får det andre får du en sjiktning med trær i forskjellig alder. Dette går det an å drive omtrent like lønnsomt som skogbruk som med flatehogst, påpeker generalsekretæren i Sabima.

Noe av fordelen ved denne måten å drive skogbruk på, er den langsiktige lønnsomheten. Selve hogsten koster noe mer. Men til gjengjeld kan du gå inn med hogstmaskiner oftere enn ved flatehogst – og du vil gjerne kunne gjøre det når tømmerprisene er gode – som nå. Dessuten bevares skogens verdi som friluftslivsområde.

– Bare verdien Oslo-marka har for friluftsliv og folkehelse, overstiger tømmerverdien mange ganger, sier Steel.

Kortsiktig gevinst

Når det oppstår konflikter mellom næringsliv, arbeidsplasser og naturmangfold, er det ofte hensynet til kortsiktig profitt som settes først, mener Steel. Men om man hadde satt en prislapp på verdiene naturen gir oss – som frisk luft, karbonlagring, flomsikring, muligheter for friluftsliv og bedre folkehelse – så kunne regnskapet ofte sett ganske annerledes ut.

Steel bruker Jødahlsmåsan som eksempel. Jødahlsmåsan er en myr på grensen mellom Ullensaker og Nes. Her fikk et datterselskap av Felleskjøpet for noen år siden tillatelse til å ta ut torv som skulle brukes til å lage hagejord. Ifølge Steel var førstehåndsverdien av torvuttaket beregnet til rundt 20 millioner kroner. Men en myr er også et viktig karbonlager. Ifølge Sabimas beregninger ville det å ta ut torv fra 1 kvadratkilometer av denne myra, tilsvare utslipp fra 150.000 biler i ett år.

– CO₂-avgift på 150.000 biler tilsvarer om lag 100 millioner kroner. Det å få 150.000 biler til å la være å kjøre, er ikke trivielt. Men det er jo i praksis det en måtte for å kompensere for uttaket fra denne ene myra. For meg er det åpenbart at det samfunnsregnskapet ikke går opp, for det er jo mye dyrere for samfunnet at denne myra blir tatt ut enn at den blir liggende.

Les også: Vår økonomiske vekst tar knekken på naturen

Lønner seg i lengden

Slik må vi i mye større grad begynne å tenke, mener Steel. Å ødelegge natur er rett og slett en ganske dårlig samfunnsøkonomisk forretningsidé.

– Noen er redd for at hvis vi skal ta så mye miljøhensyn, så vil det gå ut over arbeidsplasser. Jeg mener tvert imot. Næringsliv og virksomhet som undergraver naturmangfoldet, vil ødelegge for framtidig næringsliv og arbeidsplasser. Vi må rett og slett passe på så vi ikke sager over greina vi sitter på.

Steel mener vi kan sammenligne naturkampen med fagbevegelsens kamp for arbeidstakerrettigheter.

– Jeg er ganske sikker på at det var mange bedriftsledere som advarte mot utvidede rettigheter til arbeidstakerne opp gjennom 1900-tallet – at det ville føre til lavere lønnsomhet og konkurser. Det har vist seg at det var feil. Det er snarere ganske mye forskning som viser at man ved å verdsette arbeidstakerne og gi skikkelige lønns- og arbeidsvilkår, sikrer både arbeidsplassene og lønnsomheten.

På samme måte mener Sabima at det å ofre natur bare – og i beste fall – kan gi en kortsiktig økonomisk gevinst.

Ifølge Det internasjonale naturpanelet taper vi årlig verdier tilsvarende 10 prosent av verdens samlede bruttonasjonalprodukt som følge av forringet og ødelagt natur. Det er mer enn det som forsvant under finanskrisen i 2009, påpeker Steel.

– Derfor burde LO være en drivkraft for at næringsliv og virksomheter driver på naturens premisser.

Les også: Ragnhild vurderer å melde seg ut av LO om ikke klimapolitikken blir bedre

Små puslespillbiter

Noe av problemet i dagens forvaltning er at ingen egentlig har kontroll med hvor mye natur som forsvinner, mener Sabima. Hver for seg kan et enkelt hyttefelt eller en ny kraftlinje synes å ha begrenset påvirkning på naturen. Men alle disse arealendringene er små brikker i det store puslespillet.

– Er det noen som har oversikt over alle de små puslespillbitene sammenlagt?

– Svaret på det er dessverre nei. Og det er summen av alt jeg er mest bekymret for, sier Christian Steel.