SAMLING: Organiseringen av arbeidsfolk gjorde det helt nødvendig for arbeidsgiverne å finne sammen i en arbeidsgiverorganisasjon.
Kristian Hammerstad, byHands
Da frykten for streikekassa fikk arbeidsgiverne til å organisere seg
Konsekvensen av langvarige streiker fikk arbeidsgiverne til å forstå at også de var sterkest hvis de sto sammen.
sym@lomedia.no
«Arbeidsgiverforeninger, sammenslutninger av arbeidskjøpere», heter det i Arbeidernes Leksikon, utgitt av Arbeidermagasinets forlag i 1932.
Arbeidstakeren sto lenge helt alene når han skulle selge sin arbeidskraft til arbeidsgiveren. Den brutale virkeligheten var at familien ville sulte hvis han ikke lykkes med å skaffe seg arbeid. Det visste arbeidsgiveren.
Arbeidsgiverforeningene begynnelsen
Styrkeforholdet ble endret da fagbevegelsen vokste fram på slutten av attenhundretallet. Men selv når streikevåpenet ble tatt i bruk, var realiteten den samme. Så lenge arbeiderne ikke kunne sikre mat på bordet var det ofte bare snakk om tid før de måtte gi seg. Det manglet heller ikke på streikebrytere som var villige til å overta jobbene.
Like fullt fryktet arbeidsgiverne streikevåpenet. Også de sto alene under en konflikt og risikerte at konkurrenter overtok kundene. Da Træarbeiderforbundet opprettet streikekasser på tampen av århundret, var faren for langvarige streiker langt større. I 1897 betalte medlemmene inn 50 øre per uke til streikekassa, et betydelig beløp den gangen.
Én av dem som allerede hadde erfart konsekvensene av en langvarig streik, var boktrykker Carl Grøndahl. I 1884 ble han den første formannen for Den norske Boktrykkerforening. Han så behovet for en sterkere organisering av norske arbeidsgivere utover rene bransjeorganisasjoner. I 1893 ledet han det første forsøket på å etablere en nasjonal arbeidsgiverorganisasjon. Men det skulle gå sju år før 170 arbeidsgivere fra hele landet stiftet Norsk arbeidsgiverforening (NAF), 19. november 1900.
Avisa Social-Demokraten omtalte etableringen av NAF som «kapitalens organisation til værn om sin griskhed og mest formaalstjenlige udnytten av arbeidskraften».
Avisa mente NAFs hovedoppgave var å bekjempe arbeiderbevegelsen med alle midler og med all makt – «helst knuse den helt».
De 170 dresskledde mennene hadde derimot samlet seg om en formålsparagraf som til en viss grad erkjente at arbeidsgivere og arbeidstakere hadde felles interesser.
I vedtaket heter det at: «Foreningens Formaal er at opretholde gode og varige Forhold mellem Arbeidsgivere og Arbeidere inden Haandverket og Industrien og Handelen samt de til disse knyttede Næringer ved at tage Hensyn til berettigede Krav, og ved at modarbeide uberettigede Fordringer fra Arbeiderns eller deres Foreningers Side.»
«Streikens historie er historien om hvordan Norge er blitt som det er blitt», skriver Jonas Bals
Kronikk: «Streikens historie er historien om hvordan Norge er blitt som det er blitt», skriver Jonas Bals
Men de hadde heller ikke glemt at solidaritet mellom arbeidsgivere også var viktig. En av paragrafene skulle derfor hindre at virksomheter utnyttet arbeidsstans ved en konkurrerende bedrift.
Velmenende ord til tross, de neste tiårene var preget av offensive arbeidsgivere som kjempet for lønnskutt. I 1904 brukte arbeidsgiverne lockout-våpenet for første gang i stor stil. Alle ansatte som var medlemmer av Norsk Arbeidsmandsforbund ble oppsagt. Konflikten ved Snarøens Høvleri ble til slutt en sak mellom de to hovedorganisasjonene NAF og AFL, Arbeidernes Faglige Landsorganisasjon (LO) stiftet i 1899. Arbeidsmandsforbundet fikk gjennomslag for lønnskravet som hadde utløst lockouten. Men de oppsagte medlemmene fikk ikke jobbene tilbake.
Kilder: Erling Pettersen: Norsk arbeidsgiverforening 1900-1950; Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek; Jonas Bals: Streik og Arbeidernes Leksikon.
Les også: En gang var idrett også klassekamp. Fylt av ideologi og politikk
