LINE SCHEISTRØEN

line.scheistroen@lomedia.no

Stina Henriksen var yngre enn hun er i dag, nyutdannet og med engasjement og pågangsmot i jobben som helsefagarbeider. Jobben innebar 6-ukers turnus med dag- og kveldsvakter. Hun hadde 10-11 kveldsvakter i løpet av en turnusperiode. Tidvis jobbet hun annenhver dag og kveld.

– Kroppen orket det ikke. Jeg ble helt utslitt. Totalt utmattet. Jeg hadde null energi, hverken på jobb eller på fritida. Alt var et slit, ja alt var – beklager språket, bare dritt! Jeg møtte rett og slett veggen. Det bare sa stopp, forteller Henriksen.

Både de rundt henne og hun selv var overrasket over at kroppen ikke fikset den uregelmessige arbeidstida. Kanskje spesielt fordi hun fortsatt var så ung. Hun fikk kommentarer som: «Du som er så ung. Det kommer til å gå over. Det kommer til å gå bra».

Men det gikk ikke så bra. Henriksen ble sykemeldt.

• Slik påvirker arbeidstida helsa di

Flink tilrettelegger

I samtaler med arbeidsgiver og med fagforeningen i ryggen, fikk Henriksen fortalt om hvordan hun hadde det. Henriksen er medlem i Fagforbundet.

– Arbeidsgiveren tok meg på alvor da de skjønte hvor ille jeg hadde det. De skjønte at en turnus med så mange kveldsvakter ikke fungerte for meg. De ga meg tilbud om en annen jobb. Arbeidsgiveren var flink til å tilrettelegge, og jeg ble godt tatt vare på, sier Henriksen.

Sier ofte nei

Helsefagarbeideren har i dag 100 prosent stilling, fordelt på to arbeidssteder, et dagsenter for demente og i hjemmesykepleien. Hun jobber fortsatt turnus, men i løpet av en seksukers periode jobber hun nå bare fem kvelder, mot tidligere 10-11. I tillegg jobber hun hver tredje helg.

Å jobbe kvelder og helger, og på røde dager når de fleste har fri, har en personlig pris selv om vaktene er bedre betalt, ifølge Henriksen.

– Å jobbe når andre har fri, betyr at du nesten alltid går glipp av noe. Det skjer nesten alltid noe de helgene jeg jobber. Jeg må ofte si nei til å være med på ting. Det er for eksempel også vanskelig å være med på faste kveldsaktiviteter, sier Henriksen.

• Omstridt turnus ble del av tariffavtalen

(Artikkelen fortsetter under bildet)

KREVENDE: Stina Henriksen liker å jobbe med mennesker, men tror ikke hun blir lenge i yrket.

Sissel M. Rasmussen

Tidsklemma

Oppsiden er at hun nettopp har fri når andre er på jobb.

– Det kan være godt å ha formiddager helt for seg selv. Da kan jeg gjøre hva jeg vil. Fordi jeg jobber helger, så har jeg også fridager midt i uka.

Henriksen er samboer. Han jobber i dag på oljeplattform, men skal snart i land. Han skal imidlertid fortsette i en jobb med uregelmessig arbeidstid. Henriksen ser at det kan bli en utfordring den dagen de eventuelt får barn.

– Det vil bli litt av en kabal vi må få til å gå opp. Vi vil bli avhengig av at noen rundt oss stiller opp og hjelper oss til å få hverdagen til å fungere, sier hun.

Må det være sånn?

Den gangen Henriksen valgte helse- og sosialfag, så tenkte hun lite eller ingen ting på hvilke arbeidstider og turnuser som ventet henne som nyutdannet. Hun ble helsefagarbeider fordi hun liker å jobbe med mennesker.

– Hvis jeg hadde visst det jeg vet i dag, så er det ikke sikkert at jeg hadde søkt helse- og sosialfag. Og ja, jeg har flere ganger tenkt på om jeg egentlig bør gjøre noe annet. Men spesielt dagsenteret for demente er hjertebarnet mitt. Å kunne bidra til å gi demente bedre livskvalitet, er blant det som holder meg igjen i helse- og omsorgsyrket.

– Jeg har også tenkt mye på om vi må jobbe sånn som vi gjør, i turnuser med mange kvelds- og helgevakter, og har vel kommet til at det er bare sånn det må være. Noen mener vi kan jobbe færre helger, andre vil jobbe lengre vakter, men ofte ser vi at slike turnuser ikke går opp med den bemanningen vi har i dag.

Om å bli gammel…

Henriksen er 24 år. Hun har allerede jobbet innenfor helse- og omsorg i syv år, men har mange tiår framfor seg. Hun er langt fra sikker på om hun kommer til å bli værende i samme yrke arbeidslivet ut. Hvorfor det er slik, handler om mer enn arbeidstid:

– Hvis situasjonen er som i dag, med alt for dårlig bemanning, så orker jeg nok ikke å være i dette yrket til pensjonsalderen. Vi har for eksempel ikke søkere til sykepleierstillinger, og vi er nesten alltid en eller to ansatte for lite på jobb i hjemmesykepleien. Sykefraværet er kjempehøyt, og vi må omtrent løpe i jobben. Noen dager rekker vi ikke å spise en gang.

• Elin (59) jobbet turnus i fengsel – dag, kveld, natt og helligdager. Etter 30 år fikk hun nok

• Bloggen.no: «Kom ikke her og skyld på velferdsstaten vår og offentlige ytelser når du ikke ser norsk ungdom i arbeid»

FULL STILLING: Stina Henriksen har nå to arbeidssteder, et dagsenter for demente og i hjemmesykepleien. Her er hun ute på tur med noen av dagsenter-brukerne på Hole bo- og rehabiliteringssenter.

Sissel M. Rasmussen