RAGNHILD HEYERDAHL

ragnhild@lomedia.no

Et lite skilt med teksten «Rælingen kommune. Flyktninge- og inkluderingstjenesten» er det eneste som forteller besøkende at dette huset er noe annet enn en vanlig enebolig.

Et lite, gult hus midt i boligområdet på Løvenstad. Ingen store svingdører. Ingen logo på husveggen. Ingen ringeklokke med navn på virksomheten. Og når du kommer inn, ingen skranker eller kølapp å trekke. Kun en oppfordring på engelsk om å ta av deg skoene. For her er det meningen en skal føle seg som hjemme.

Innenfor gangen er en liten stue. På spisebordet står en femarmet lysestake med tente lys. En orkide i full blomst pryder bordet i sofakroken.

— Ja, det er koselig, men det er også veldig krevende å jobbe så tett med mennesker som befinner seg i en utfordrende livssituasjon. Vi kan ikke, som på et offentlig kontor, si: «Beklager, det passer ikke. Kom igjen senere». Derfor er vi avhengige av å ha en god relasjon oss imellom. Vi har et veldig tett og godt arbeidsmiljø, forteller leder Narges Pourzia.

Ordfører Øivind Sand (Ap) har vært en viktig pådriver for det særegne tilbudet i Rælingen kommune. Å etablere flyktningetjenesten utenfor Nav var en politisk avgjørelse.

— Det er vanskelig å skape en god relasjon på et offentlig kontor. Å komme til en skranke er ingen god situasjon for utsatte grupper, det være seg flyktninger, rusmisbrukere eller mennesker med psykiske helseproblemer, sier ordføreren.

Han besøker det gule huset på Løvenstad flere ganger i året, og er tydelig stolt over jobben de ansatte gjør. For flyktningtjenesten i Rælingen har gode resultater å vise til.

Ved utgangen av 2014 hadde alle de som hadde avsluttet det toårige introduksjonsprogrammet for flyktninger, enten gått ut i jobb eller i videre utdanning. Rælingen var dermed landets beste til å sysselsette flyktninger i fjor.

Vil ut i jobb

På kontoret til Dag Håvard Holmemo Ekeli sitter Mussie Ghidey med en CV i hånda. Han har bodd i Rælingen i to år, har gjennomført introduksjonsprogrammet og har hatt arbeidspraksis på en bensinstasjon. Nå søker han jobber, men har så langt ikke fått napp.

— Jeg synes det er litt urettferdig at du ikke er i jobb nå. Det kan hende vi skal fornye den åpne søknaden. Tenke litt bredt. Du kan jo søke på lagerjobber også. Den erfaringen har du fra Statoil, påpeker Ekeli.

Ghidey nikker.

— Og forrige uke var du ute på noen arbeidsplasser…?

— Ja, Rema 1000 og Shell…

Holmemo Ekeli sier han vil ringe dem opp. Han vet av erfaring at det kan være fruktbart å ta en prat med potensielle arbeidsgivere etter at flyktningene har vært og presentert seg.

Jobben hans består i å hjelpe de nyankomne med å komme seg ut i arbeid. Det innebærer tett oppfølging, både av de som er i arbeidspraksis, de som er jobbsøkere og de som har fått seg jobb. For jobben er ikke gjort den dagen en flyktning får en arbeidskontrakt i hånda.

— Det viktigste er ikke at de får seg en jobb, men at de blir i den. Egentlig er det der det starter, sier Holmemo Ekeli.

Oppfølging over tid

Rælingen kommune har de siste årene tatt imot 20 flyktninger i året. Hver enkelt blir fulgt opp av flyktninge- og inkluderingstjenesten «så lenge de trenger oss». I noen tilfeller betyr det fem år eller mer. Hver flyktning får tildelt en primærkontakt, men her er ingen «min» og «din». Alle kjenner alle.

— Etter hvert kjenner vi den enkelte så godt at vi kan se det på kroppsspråket når noe er i veien, forteller Holmemo Ekeli.

Flere kommuner har ønsket å lære av Rælingen, men mange hopper rett til sluttresultatet: «Hvordan får dere så mange ut i jobb?» Veien dit er lang og krevende. Og det handler om å se hele mennesket, forteller de ansatte. For hvordan skal en kunne konsentrere seg på skolebenken når hodet er fullt av bekymringer for ungene, eller når vonde minner til stadighet trenger seg på?

Derfor holder flyktningetjenesten mange typer kurs. Helsekurs, samlivskurs, foreldreveiledningskurs, kurs i depresjonsmestring og privatøkonomi er noen av tiltakene — alt etter hva den enkelte har behov for. Et boligkurs tar for seg alt en trenger å vite om å bo i en bolig i Norge, fra informasjon om boligsparing og lån til hvordan en leser av strømmen og bruker kjøkkenviften. Et helsekurs gir en innføring i grunnleggende fysisk og psykisk helse, blant annet med enkel psykologi om hvordan man kan reagere på migrasjon og traumer. Og på foreldreveiledningskurs kan de nyankomne flyktningene spørre om alt fra leggetider og grensesetting til hva slags klær og utstyr barnet trenger i barnehagen.

Den røde tråden er på alle mulige måter å ruste flyktningene til å klare seg selv i det norske samfunnet.

— Det er lett å føle seg «lost» i en fremmed kultur. Målet er å skape mestringsfølelse, sier flyktningkonsulent Elisabeth Redse.

Lærer språk i jobben

Mohamud Kalib Ali strever fortsatt litt med mestringsfølelsen, i hvert fall når det kommer til språket. Han er regnskapsfører fra Etiopia, og håpet er en gang å kunne jobbe med regnskap igjen. For bare et par dager siden fikk han godkjent deler av sin utdannelse fra hjemlandet. Men først må Ali lære seg bedre norsk. På arbeidspraksis på Kiwi i Fjerdingby merker han at språket flyter litt lettere. Daglig leder mener han snart kan prøve seg i kassa.

— Kommer du på leksehjelp senere i dag? spør Holmemo Ekeli.

Han har stukket innom Kiwien for å høre hvordan det går. For tiden har flyktningetjenesten 10-12 personer ute i praksis. Alle skal følges opp. Tett oppfølging er viktig for å unngå unødvendige misforståelser, og sørge for at arbeidsgiver legger til rette der det trengs. Noen flyktninger er analfabeter. Det byr på spesielle utfordringer, men trenger ikke være noe hinder for å komme i jobb.

— De arbeidsgiverne vi samarbeider mest med, har vi veldig nær kontakt med. De kan ringe oss og gi beskjed dersom de er bekymret for en av deltakerne. Da vet vi at det er på tide å ta seg en tur ut, forteller Holmemo Ekeli.

Han har et sterkt ønske om at hver og en skal lykkes med å komme i jobb.

— Vi føler oss som en stor familie, sier han.