Av Svein-Yngve Madssen

LO-leder Peggy Hessen Følsvik har satt seg tre store mål dersom hun blir gjenvalgt på kongressen som åpner 30. mai:

• Kampen mot ulikhet

• Grønn omstilling

• En million medlemmer

Fortsetter medlemsveksten i LO-forbundene i samme takt som for 2021 vil LO nå målet om en million medlemmer før kongressen i mai 2025. Det er all grunn til å feire en slik milepæl.

Samtidig er det viktig å understreke at det ikke vil være nok til å styrke LOs posisjon på arbeidstakersiden.

For femti år siden organiserte LO-forbundene 32,3 prosent av alle norske arbeidstakere. I dag er organisasjonsprosenten nede på 23,6 prosent. Enda mer bekymringsfullt er det at LO-forbundene har 10.000 færre yrkesaktive medlemmer i dag enn i 1986. Fagforbundet som er LOs desidert største med snart 400.000 medlemmer, taper terreng på flere tariffområder. Nå reduseres trolig kontingenten for å styrke seg i konkurransen fra forbund utenfor LO.

Antall yrkesaktive medlemmer er helt avgjørende for LO-forbundenes tariffmakt. Kjøttvekta gir tyngde ved forhandlingsbordet både sentralt og lokalt. Derfor er det tariffpolitisk en utfordring at bare seks av ti LO-medlemmer er yrkesaktive.

Men LO er noe langt mer enn en ren lønnstakerorganisasjon. Peggy Hessen Følsvik sin 1.mai tale på Youngstorget illustrerer at LO er en viktig del av en politisk bevegelse. Hun snakket om demokrati og frihet og at arbeiderbevegelsen må stå opp mot høyresidens «antidemokratiske spøkelser». Og LO-lederen tok sterk avstand fra Russlands krig mot Ukraina. Det er derfor helt logisk at to av hennes tre hovedmål som gjenvalgt LO-leder, er politiske.

Like logisk bør det være at en million medlemmer er den sterke kraften som kan bekjempe ulikhet og bidra til den helt nødvendige grønne omstillingen. En million samfunnsengasjerte mennesker er også en garantist for demokrati og frihet. LOs utfordring er at medlemskap i seg selv ikke fører til noe som helst. Skal arbeiderbevegelsen lykkes, må mennesker engasjeres, også de som ikke er yrkesaktive. Historien har vist at det er fullt mulig.

Den gangen ble resultatet en unik velferdsstat og en samfunnsmodell som har viste seg å fungere gjennom både kriser og medgangstider. Det betyr at vi i dag har noe å forsvare og bygge videre på. Er det noe krigen i Ukraina har vist oss, er det hvordan verden kan bryte sammen. I krig skjer det raskt og brutalt. Politisk skjer det over tid, men resultatet blir like ødeleggende for mennesker og samfunn.