Jan-Erik Østlie

jan.erik@lomedia.no

Kjøtt, som vi spiser mer av enn noensinne, har blitt en ingrediens som ligger ferdig plastpakket i butikkene. 

– Kan fremmedgjøringen bli enda verre enn den er i tida som kommer?

– Ja, det tror vi. Ferdiglaget mat, som det fins mye av allerede, kan det bli enda mer av. Dessuten kan det bli et enda større skille mellom de som bryr seg om denne utviklingen og de som ikke gjør det, sier forskerne Karen V. Lykke og Kristian Bjørkdahl.

De har skrevet bok om kjøttproduksjonens og dyrevelferdens historie de siste årene.

Et stykke kulturhistorie

Dette er imidlertid ikke ei bok som skal få oss til å slutte å spise kjøtt. De er begge kjøttspisende.

Her handler det mer om kjøttproduksjon og kjøttkonsum, og det handler om hvordan dyrehold, slakt, forbruk og matkultur har endret seg fra 1850-årene og fram til våre dager.

Boka stiller spørsmål som: Er det produsentene som gir oss et idyllisert bilde av hvordan dyrene har det? Lukker forbrukerne øynene for realitetene?

Med andre ord er dette på ingen måte noen ukritisk bok.

Som de to skriver: Ikke engang etter sjokkreportasjer om elendige forhold i grisefjøset, påvirkes salget av grillmat.

I tillegg er dette, ifølge forlaget Res Publica, også ei bok om «et stykke kulturhistorie om livet på gården før og nå.»

FORFATTERNE: De to universitetsansatte forskerne Karen V. Lykke og Kristian Bjørkdahl har skrevet ei bok om kjøttproduksjonens og dyrevelferdens historie de siste årene.

Jan-Erik Østlie



Bokprosjekt som overtidsarbeid

De to forfatterne forteller at de, etter å ha sammenlignet utviklingen av Gyldendals store kokebok fra da den først kom ut i 1955 med siste utgave som kom i 1994, at dyrene hadde forsvunnet.

Gjennom årenes løp hadde fargerike plansjer av griseskrotter blitt byttet ut med små strektegninger i svart-hvitt som viste slaktedyret.

– De gamle kokebøkene var overraskende eksplisitte. Nå presenteres kjøttet kun som en ingrediens. At kjøttet kommer fra levende dyr, er marginalisert, sier Bjørkdahl.

De to forskerne ble nysgjerrige og publiserte først en artikkel i et dansk tidsskrift. Så viste det seg at noen ville ha mer.

– Og vi var dumme nok til å si ja til å skrive en bok om dette, sier Lykke.

En stund før bokprosjektet startet, hadde de også søkt Forskningsrådet om midler til å gå videre på dette temaet, men de fikk avslag. Her er det stor konkurranse om midlene.

Rett før koronapandemien dukket så ideen om ei bok opp igjen. Og det ble alvor.

– Det har vært et hobbyprosjekt, men ikke noe venstrehåndsarbeid. Det betyr at vi ikke har hatt permisjoner fra Universitetet – kall det heller overtidsarbeid, sier Lykke.

Alt var ikke bedre før

Det kan være fristende å lese denne boka som et nytt kapittel i serien om at «alt var så mye bedre før». Det er det ikke belegg for, mener de to forfatterne.

De vedkjenner seg en viss ambivalens, men trekker for eksempel fram at slakteritualer og utbredt bruk av gårdsslakt gjorde at dyrevelferden var langt verre tidligere.

Det som ikke er bedre, mener de, er at vi er blitt fremmedgjorte fra det vi spiser. Og blir vi som kjøttspisende konfrontert med dette, fornekter vi det ofte.

– Er dere opptatt av at vi skal spise mindre kjøtt?

– Det har ikke vært vårt anliggende med denne boka, men at folk skal bli mer bevisste på alle leddene i kjøttproduksjonene, ser vi gjerne at blir konsekvensen av lesningen, svarer Bjørkdahl.

Modernisering

At fremmedgjøringsprosessen er et ledd i en stadig økende kommersialisering, er det også fristende å påstå.

Forfatterne bruker imidlertid ikke dette ordet. De erkjenner at det foregår en markedstenkning, men vil heller kalle dette en moderniseringsprosess.

At kjøttprodusentene vet hva de gjør, er de fullstendig klar over. Dessuten ligger det tydelige distriktspolitiske hensyn til grunn for mye av landbrukspolitikken.

– Men det fins også ting som blir gjort av helt andre enn kommersielle grunner, sier Lykke.

De to forfatterne mener at samvirkebedrifter som TINE og Nortura har, siden de ble konserner, fått et apparat som ikke bare skal tjene bøndene, men også dem sjøl.

Lite åpne for kritikk

Når forskningen påpeker kritikkverdige forhold ved for eksempel dyrevelferd og kjøttproduksjonen, så reagerer ofte både bønder og industrien med å fornekte det hele.

– Hva er årsakene til det?

– Det er alltid mest bekvemt når ting er som de bestandig har vært, sier Lykke.

De peker også på at bøndenes organisasjoner ofte smykker seg med at vi er verdens beste på dyrevelferd. Hvorfor skal vi ta imot kritikk da?

– At saklig kritikk blir møtt med hoderysting og argumenter om at det bare er myter, er rart. Og at innvendinger fra forskerhold blir avfeid som synsing og føleri fra folk som ikke har peiling, sier Bjørkdahl.

Skjønt, både han og Lykke er enig i at det gjøres mye bra i norsk matproduksjon.

– Gudskjelov at vi ikke har amerikanske tilstander, sier Lykke.

Matsvinn

Bjørkdahl og Lykke har full forståelse for at både bøndene og kjøttindustriens ansatte blir bekymret for sine arbeidsplasser når det stilles kritiske spørsmål til forbruket av kjøtt.

De mener likevel at dette også kan være et spørsmål om å betale bøndene mer for kjøttet. Det ville neppe vært bøndene imot.

Bjørkdahl forteller for øvrig at de bøndene de har vært i kontakt med har vært enige i alt det de skriver i boka.

Når det gjelder tap av arbeidsplasser, mener de at kjøttindustriarbeiderne kanskje burde være mer redde for automatiseringen enn folks spisevaner.

– Hva med matsvinn, burde både vi forbrukere og næringen vært mer opptatte av det?

– Ja, det burde vi. Og her var det bedre før da vi kastet langt mindre mat, Kanskje har vi blitt for rike nå? sier Lykke.

Matindustri med stor tillit

Reportasjer om dyrehold som ikke holder mål, vises fra tid til annen fram på så vel fjernsyn som i bøker og magasiner.

Mange husker nok Norunn Haugens dokumentar i NRKs Brennpunkt fra et grisefjøs, hvor hun brukte skjult kamera og dokumenterte svært kritikkverdige forhold. Paradoksalt nok spiser vi ikke mindre kjøtt av den grunn, snarere tvert imot.

– Sånt ser ikke ut til å innvirke på tilliten folk har til kjøttproduksjonen, sier Bjørkdahl.

Han tror det blant annet kan skyldes at vi har så høy tillit til våre matprodusenter i utgangspunktet, at når det avsløres uholdbar dyrevelferd, så forsterker det denne tilliten.

Lykke og Bjørkdahl tror at folk flest kanskje ikke orker å tenke på dette, at det foregår en fortrengningsprosess her også.

Forfatterne unnlater heller ikke å nevne at 99 prosent av de norske grisene ikke ser grønt gress i det hele tatt. Dette harmonerer dårlig med reklamen på Felleskjøpets biler, mener de.

Lykke kaller det villedende reklame.

Mer åpenhet

Den største bransjen i LO-forbundet Norsk Nærings- og Nytelsesmiddelarbeiderforbund er kjøttindustriarbeiderne. Hva kan de gjøre?

Forfatterne forteller at de kvier seg for å komme med gode råd om hva som skal og bør gjøres også på den enkelte arbeidsplass.

Hvorfor det er blitt sånn, det har vært deres misjon med denne boka. Uten de altfor bastante konklusjonene.

Skjønt, de mener at kjøttprodusentene åpent og ærlig bør kunne være flinkere til å vise fram hva de er med på å produsere.

Kanskje det kunne føre til en sterkere stolthet over yrket?