Jan-Erik Østlie

jan.erik@lomedia.no

– Jeg har forsøkt å tette et hull i arbeiderbevegelsens historie.

Det sa historiker og seniorforsker ved Fafo, Åsmund Arup Seip under lanseringen av boka «Jus og interessepolitikk. LOs juridiske avdeling gjennom 100 år».

Trygve Lie

I 1922, 23 år etter at LO ble stiftet, bestemte de seg for å ansette juristen Trygve Lie, en mann som seinere ble både justisminister (i 1935) og FNs første generalsekretær (i 1946).

Trygve Lie, foto fra 1920

Arbark

– Hvorfor ventet LO så lenge med å ansette juridisk kompetanse?

– En grunn var splittelsene i fagbevegelsen, sier Seip.

Fagopposisjonen av 1911, med Martin Tranmæl i spissen, var kritiske til jussen. Den ble ansett av flere som borgerlig. De samme stemmene var også kritiske til arbeidstvistloven av 1915. Ja, det var på denne tida til og med de som mente at det ikke var riktig å binde seg til tariffavtaler. Alt dette kan ha spilt en rolle, mener Seip.

– Men LO brukte jo mer og mer penger på å kjøpe juridiske tjenester, sier han.

Og legger til:

– Trygve Lie ble fort populær, han ble en nøkkelperson.

To justisministere

Seip kaller boka si for et portrett av LOs juridiske avdeling og dens arbeidsoppgaver.

Han forteller at han har forsøkt å få fram avdelingens virksomhet i nær tilknytning til LOs egen.

Åsmund Arup Seip har skrevet LOs juridiske avdelings hundreårshistorie.

Jan-Erik Østlie

Arbeiderbevegelsens utvikling disse 100 årene klinger også med som en helt sentral bakgrunn.

Flere av avdelingens viktigste personer markerte seg etter hvert også i andre posisjoner. Det gjaldt ikke bare Trygve Lie som ble justisminister i Arbeiderpartiets første regjering under Johan Nygaardsvolds ledelse i 1935, men også LO-advokat Gustav Sjåstad ble justisminister i Oscar Torps regjering i 1954.

De tre viktigste

Etter hvert vokste kontoret fra å ha en jurist til å bli et stort kollegium.

Karl Nandrup Dahl

LO

– Hvilke er de tre viktigste LO-juristene gjennom historien?

– Karl Nandrup Dahl, som aldri ledet avdelingen, var viktig og er vanskelig å komme utenom.

Ikke minst er hans arbeid når det gjaldt erstatninger etter Alexander Kielland-ulykken og Norcem-skandalen banebrytende. Dahl satte søkelys på enkeltsaker, men samtidig utviklet han lovene.

Trygve Lie er det heller ikke mulig å komme forbi fordi han bidro til den voldsomme profesjonaliseringen i starten, forteller Seip.

Den tredje han trekker fram er Bjørn Kolby, som ledet avdelingen fra 1987 til 2011, og dermed er den som har ledet avdelingen i lengst tid. Han virket i ei tid da EU-retten kom inn med en ny kraft.

– Trodde kanskje du ville ha nevnt Viggo Hansteen som ble ansatt etter Trygve Lie i 1935, ble leder av avdelingen to år seinere og henrettet av nazistene 10. september 1941?

– Hansteen spilte også en viktig rolle, men fikk jo en ganske kort tid i avdelingen, sier han.  

Menneskerettighetene før EU-retten

Først i 1980 fikk avdelingen sin første kvinnelige jurist i en svært mannsdominert bransje: Ragnhild M. Hagen.

Dette året innleder også en vekstfase i avdelingen.

I siste delen av boka trekker Seip fram en del av de viktigste sakene juridisk avdeling har jobbet med i disse 100 årene.

Blant annet Holship-saken hvor arbeidsgiversiden har brukt EU-retten som brekkstang, mens LO-juristene har hentet fram menneskerettighetene for å forsvare arbeidstakernes rettigheter.

Sjøl om LO tapte Holship-saken, som handlet om hvem som hadde retten til å losse og laste skip, fikk de gjennomslag for prinsippet om at menneskerettighetene skal gå foran EU-retten og de økonomiske rettighetene.

Seip trekker også fram koronaloven som han mener viser at LOs jurister både har høy kompetanse og stor årvåkenhet. Denne midlertidige fullmaktsloven som skulle avhjelpe konsekvensene av pandemien, ville sett mye mer restriktiv ut uten LOs innspill.

Står respekt av LOs jurister

LOs juridiske avdeling skal ta seg av de juridiske spørsmålene, de politiske skal de tillitsvalgte ta seg av. Seip syns det er vanskelig å gå opp et skille mellom jus og interessepolitikk. Og mener derfor, i tråd med bokas tittel, at avdelingen har drevet med begge deler. Han peker på at LO-juristene har sittet i offentlige utvalg der politikk utformes og vært rådgivere for LOs ledelse.

– Du styrer gjennom lovene, derfor er det også politikk i lovene, sier han.

Seip legger ikke skjul på at den rettsliggjøringen av arbeidslivet som ikke minst LOs juridiske avdeling har bidratt til, er viktig. Han mener at denne utviklingen har blitt godt mottatt i det juridiske fagmiljøet generelt.

– Miljøet rundt arbeidsretten blir tatt veldig seriøst. Her fins det solid kunnskap – ja, det står respekt av LOs jurister, sier Seip.

LO er en medlemsorganisasjon som skal jobbe for medlemmenes interesser i et bredt perspektiv, et perspektiv arbeiderbevegelsen alltid har hatt. Dette mener Seip har vært en styrke for LO. Rettsliggjøringen av arbeidslivet falt nok en del tungt for brystet i starten, og blusset kanskje noe opp igjen i de radikale 1970-årene, men Seip tror at motstanden har avtatt.

Nå skjer rettsliggjøringen på mange områder av arbeidslivet.

Internasjonal solidaritet

Avdelingen har også engasjert seg i internasjonalt arbeid. Sånt arbeid har alltid stått sentralt i fag- og arbeiderbevegelsens historie. I mellomkrigstiden ble det etablert et justisfond som ble brukt til å støtte arbeidere i andre land. LOs juridiske avdeling har på det internasjonale feltet etter Seips oppfatning bidratt på en måte som det er verdt å merke seg.

– Avdelingen er en del av en bevegelse som prioriterer solidaritet med arbeidere i alle land, sier Åsmund Arup Seip.

Det har gått 101 år. Som det heter i avslutningen av Seips bok:

«I 1922 var LOs juridiske kontor den første spesialavdelingen i LO. Den er fortsatt LOs største avdeling. Med sin kompetanse har LOs juridiske avdeling vært med å forme det norske arbeidslivet både gjennom jus og interessepolitikk.»

Boka er skrevet på oppdrag av LOs juridiske avdeling.

Jan-Erik Østlie