Anne Siri Renå

anne.siri@lomedia.no

Kasper Holgersen (foto)

kasper.holgersen@lomedia.no

– Jeg er tom, sier Somporn Vidala (54).

Kroppen føles tung, hverdagen har vært tøff. Hun er også en av dem som virkelig kjenner vinteren på kroppen. Leddene verker mer enn vanlig når kulda setter inn.

54-åringen fra Thailand har jobbet mange år som renholder i Norge.

I fjor fikk hun innvilget uføretrygd på grunn av artrose, slitasjegikt.

Hadde hun søkt staten om en spesifikk erstatning for yrkesskade, ville hun trolig fått avslag.

Les også: Nytt forslag favoriserer menn, mener LO

Slitasjegikt som yrkessykdom

Hvis du har fått en sykdom som skyldes jobben, kan du få erstatning for yrkesskade eller yrkessykdom.

Men belastningslidelser som utvikler seg over tid i muskler og skjelett, regnes ikke som yrkesskade i dag. Det slår loven tydelig fast.

Trine Wiig er forbundssekretær i Arbeidsmandsforbundet. Hun forteller at mange renholdere blir uføre, men hun har aldri hørt om noen som har fått erstatning for yrkesskade.

– Dagens kriterier for å få godkjent slitasje som yrkessykdommer, er strenge, sier Wiig.

Tilpasset menn

Ifølge LO er flere kvinner enn menn er uføre, men det er likevel flest menn som får godkjent yrkessykdom.

Nå vil regjeringen fornye den såkalte yrkessykdomslisten.

For å få en sykdom godkjent som yrkessykdom, må den være nevnt i denne listen.

Flere muskel- og skjelettsykdommer kan bli med på den nye listen, deriblant senebetennelse i skulder, tennisalbue og slitasjegikt i hofteledd og kneledd. Dette kan også bety at renholdere med slitasjeskader kan ha krav på erstatning.

Dagens yrkessykdomsliste har vært uendret i nesten 50 år.

LO mener listen i utgangspunktet er mest tilpasset sykdommer og skader som oppstår i mannsdominerte yrker i industrien.

De mener også at det nye forslaget til liste favoriserer mannsdominerte yrker, og at det fortsatt vil være vanskelig for ansatte i mange kvinnedominerte yrker å få dekt skader.

LO anerkjenner at flere belastningslidelser tas inn på lista. De mener samtidig at kravene som stilles for å få erstatning er urealistisk høye, og at det er mange den ikke vil gagne, som for eksempel et typisk kvinneyrke som renhold.

De samme bevegelsene

Somporn Vidala har vært i arbeid siden hun var lita jente. For 24 år siden giftet hun seg med en norsk mann og flyttet til Norge.

Hun tok etter hvert jobb som renholder. Først på hotell, deretter i sju-åtte år på godsterminalen på Gardermoen. Hun trivdes godt og spiste alltid lunsj med kollegene, men det var hardt arbeid.

Vidala var eneste renholder i det fire etasjer høye bygget. Hun vasket garderober, fellesarealer, møterom, toaletter, kontorer.

– Jeg er nøye og synes alltid det var stressende å bli ferdig, sier hun.

Utallige ganger har hun sveipet moppen over harde og tunge gulv. Med en mindre støvmopp har hun utført pirkearbeid og små, gjentakende bevegelser. For å nå toppen av garderobeskap og karmer og kanter i høyden, har hun også jobbet med armene godt over skulderhøyde.

Alt dette har sakte, men sikkert slitt på skuldre, armer, nakke, håndledd og albuer.

Svært spesifikke krav

Hos Somporn Vidala satte artrosen seg i kneleddene. Det er høyst usikkert om hun ville fått erstatning for yrkessykdom også ved endret regelverk.

De foreslåtte kravene er nemlig svært spesifikke, og for kneleddsartrose er kravet som foreligger nå at det må ha vært «kneliggende og/eller huksittende arbeid i mange år».

For å få godkjent hofteleddsartrose som yrkessykdom, må det ifølge dagens forslag oppstå i begge hoftene. Det må komme av «hoftebelastende løftearbeid med mange tunge enkeltløft og en samlet daglig løftebelastning på flere tonn i en lang årrekke».

Mange renholdere ville antakelig ikke kommet igjennom nåløyet med disse spesifikke kravene.

– Vi antar at mange renholdere utvikler artrose fordi de jobber og går mye på hardt underlag, ofte med dårlige sko. Med de foreslåtte kravene må vi virkelig lete etter eventuelle smutthull i regelverket, kommenterer Trine Wiig.

Arbeidsmandsforbundet har foreslått en spesifikk sikkerhetsventil i lovverket til å fange opp andre sykdommer enn de som er spesifiserte.

Tøff bakgrunn

– Arbeidsgiver sa vi måtte tøye og trene, men jeg syntes ikke at jeg hadde tid, forteller Vidala.

Trine Wiig sier at trening ofte blir nedprioritert blant renholdere.

– Selv gikk jeg 17.000 skritt i løpet av en dag da jeg gjorde rent på Gardermoen. Motivasjonen til å trene etter arbeidstid var lav, sier hun.

Vidala forteller at hun begynte å arbeide allerede som lita jente på familiegården på landsbygda i Thailand. Hun bar ris og sukker på ryggen, tunge sekker som hun holdt oppe med egne hender og armer. Hun bar bøtter med vann hjem til familien.  

Tidligere renholder Somporn Vidala sliter med vonde håndledd. Her er hun hjemme hos Trine Wiig på Råholt i Akershus. Wiig er forbundssekretær i Arbeidsmandsforbundet.

Kasper Holgersen

En vanlig historie

Trine Wiig forteller at hun hører mange lignende historier fra kvinner som kommer hit fra afrikanske og asiatiske land og jobber som renholdere her.

– Mange har ingen eller få års skolegang. Noen er analfabeter. De har hatt tungt fysisk arbeid siden barndommen. Renhold er ofte eneste arbeidet de kan få, forklarer hun.  

Forbundet har tilbud om omskolering, men Wiig forteller at det er umulig for mange av renholderne å utdanne seg videre. Mange har ikke mulighet til å lære ny teoretisk kunnskap.

Vil gjerne jobbe

– Jeg ville ha fortsatt å jobbe hvis jobben tok hensyn til kroppen, sier Somporn Vidala.

Hun er sikker på at det er arbeidet som førte til de varige plagene.

Vidala har vært sykemeldt både for en vond arm og et verkende kne. Hun halter alltid litt når hun reiser seg opp fra en stol.

Vidala jobbet litt i en kantine en periode, tilrettelagt av Nav.

– Jeg måtte sitte nesten hele tiden på grunn av vond rygg og vonde knær. Det fungerte ikke, sier hun.

I 2023 fikk hun innvilget uføretrygd fra Nav.

Viktig å dokumentere

Trine Wiig håper at det med nytt regelverk tross alt blir enklere for renholdere å få erstatning, selv om det vil kreve mye bevismateriale.

Wiig mener det kan være ekstra utfordrende å dokumentere artrose som yrkesskade, ettersom artrose rammer befolkningen såpass bredt og ikke bare renholdere.

– Jeg skjønner at renholdere med slitasjeskader ikke automatisk kan få erstatning, men vi ønsker oss en enklere prosess, påpeker hun.

Dokumentasjonen må starte idet smertene oppstår og skje detaljert over tid, mener Wiig. Hun legger ballen hos arbeidsgiverne. Hun sier de må ha skikkelige bedriftshelsetjenester som kobles på tidlig.

– De må kjenne arbeidsplassene og se ansattes helse og daglige belastninger i sammenheng.

Legge til rette

Wiig mener samtidig at det er viktig med tilrettelegging for dem som står i jobb. Hun viser til politikernes ønske om at vi skal jobbe til vi er 72 år.

Svært få renholdere står så lenge i arbeid i bransjen som attpåtil mangler arbeidskraft.

Wiig sier hun forstår at arbeidsgivere føler de ikke får til tilretteleggingen.

– Her er det ikke bare å kjøpe inn en ny stol eller pult. Renholdet må rulle og gå, mens konkurransen er hard og marginene små. Hvis en må sette inn en halv stilling ekstra for tilrettelegging, så kan det føre til at bedriften taper kontrakten, sier Wiig. 

Hun mener likevel bedriftene bør bli flinkere til å legge til rette for den enkelte. Det kan være snakk om mindre jobbing i høyden, å redusere belastning fra tunge løft og minimere gangtiden. Opplæring i riktig bruk av utstyr er også viktig, ifølge Wiig.

Ingeborg Malterud i NHO Service og Handel skriver i en e-post til FriFagbevegelse at det er viktig at arbeidsgivere følger opp sin plikt til å sende skademelding om arbeidsulykker og yrkessykdom.

Hun mener også at det gjøres det mye godt nærværsarbeid i renholdsbransjen i NHO Service og Handel.

– Vi ser særlig gode takter der man bruker potensialet i partssamarbeidet til kloke innretninger for jobbfastholdelse og forebyggende, helsefremmende arbeid, skriver hun.