Anne Siri Renå

anne.siri@lomedia.no

Dette er Håvar Molbergs egne ord, som fortalt til journalist Anne Siri Renå.

Guttedrømmen gikk i oppfyllelse da jeg ble trailersjåfør som 21-åring. I årevis var norske veier min arbeidsplass, og jeg kjørte også turer utenlands. Å bo i en bag og aldri helt vite når en kan ta fri, er likevel et slags uryddig arbeidsliv som passer best når en er ungkar og spillemann.

Som trailersjåfør hadde jeg kjørt langs jernbanesporet mange strekninger, og for meg ble det naturlig å hoppe videre over til jernbanen. Etter ett år på skolebenken pluss mye øvelseskjøring og arbeidspsykologisk test, var jeg utdannet lokomotivfører som 32-åring.

Da kom også a-ha-opplevelsen over at det faktisk går an å være del av et ordnet arbeidsliv, med fast lønn og fritid og der en kan kreve en forutsigbar turnus. Det har nok vært litt mer vill vest i yrkessjåførbransjen.

Les også: Stortinget kan vedta jernbanepakke 4 uten tre firedels flertall, mener lovavdelingen

Å føre tog er jo i samme sjangeren. Jeg har fortsatt ansvar for et stort kjøretøy, selv om det geografiske området nå er mindre. Jeg føler at jeg kan ha denne jobben til jeg blir pensjonist.

At jobben ikke er åtte til fire hver dag, tiltaler meg. Sånn blir det mer en livsstil. Turnusen er likevel den tyngste delen av jobben. Å gå på jobb klokka tre om natta er helt greit, men dagen derpå kan føles litt tung. Søvn og måltider blir et puslespill. Bonusen er magiske netter badet i nordlys eller midnattssol på Nordlandsbanen. Men jeg kan absolutt ikke drømme meg bort, jobben krever full konsentrasjon hele veien. En skigåer kan jo dukke opp ved en planovergang. Nå kjører jeg maks fem og en halv time i ett strekk.

KJØRE: Transport går som en rød tråd gjennom Håvar Molbergs arbeidsliv, og han elsker det.

Ole Martin Wold

I yrket mitt er omtrent alle fagorganiserte. Styrken vår er at vi står samlet i ett forbund. Galskap er fortsatt et ord jeg bruker om oppsplittingen av jernbanen. Etter min mening finnes det ingen helhet mer, det har blitt veldig mange instanser og direktører og forvirring. Norge er et lite land, og bare halve landet har jernbane. At private og utenlandske selskaper skal tjene penger på jernbanen her er helt hull i hodet. Staten bør være eier sånn at økonomisk overskudd kan gå tilbake til jernbanen og samfunnet.

Nå jobber vi mot EUs jernbanepakke fire. Med grønt lys for den, blir det frislipp av hele jernbanen.

I juni tok SJ Norge over sju togstrekninger i Trafikkpakke Nord, og det omfatter arbeidsplassen min. Å gå fra NSB via Vy til SJ betyr fortsatt samme turnus og togmateriell. Alle avtaler for ansatte er som før. Det har vært litt kluss med de nye datasystemene, men vi puster likevel litt lettet ut over at det var solide svenske SJ og ikke et annet utenlandsk selskap som vant anbudsrunden her.

Min aller største glede ved å være tillitsvalgt er å få til noe for fellesskapet. Personlig gevinst er totalt uinteressant for meg. For en lokfører er det artig å se glade folk som hopper ombord på toget, men mellom mars og mai var det naturlig nok langt færre som reiste. Nå er vi mer tilbake til normalen igjen. Jeg er opptatt av at rettighetene til oss ansatte skal være på stell, men det skal også herske god stemning ombord på togene.