Torgny Hasås

torgny@lomedia.no

Selv om rikslønnsnemnda satte et slags punktum for statsoppgjøret 20. november, er oppgjøret i staten ikke ferdig. Den endelige fristen for de lokale forhandlingene er 15. februar i 2025. Dessuten venter nye omkamper om prinsippene.

I kommunesektoren er LO størst. Men i staten er Unio og Akademikerne større enn LO og YS. I 2016 fikk Akademikerne på plass en egen avtale. Fram til det hadde alle statsansatte en helt identisk tariffavtale.

Staten krevde én avtale

Ved oppgjøret i 2022 sluttet Unio seg til Akademikernes avtale. Den viktigste forskjellen på denne avtalen og LO og YS’ avtale, er hvor stor del av oppgjøret som skal avtales lokalt. Unio og Akademikerne ønsker at alle tillegg skal avtales på den enkelte virksomhet.

Akademikerne og Unio gikk til forhandlingene med krav om å beholde en egen avtale. De krevde at alle tilleggene skal avtales lokalt og at lønnstilleggene skal føre til reallønnsøkning.

Vanligvis når arbeidsgiverne presenterer sine krav, er de beskjedne. Men i statsoppgjøret slo staten til med å kreve at det skulle være fire identiske tariffavtaler i staten.

Dette er også LO Stat og YS Stats krav. Diskusjonen om antall tariffavtaler ble en rød tråd gjennom hele oppgjøret.

Streik for egen avtale

Selv om avtalen utløp 1. mai, fortsatte meklingen utover i mai måned. Staten sto på sitt. LO Stat og YS Stat ble enige. Men Akademikerne og Unio ville heller streike enn å gå med på at det skulle være en felles avtale for alle ansatte i staten. 24. mai startet streikene.

LO og YS gikk med på å overføre store deler av oppgjøret til lokale forhandlinger. 65 prosent av potten skulle forhandles lokalt. Arbeidsgiveren mente at dette burde kunne sørge for at det ble én avtale i staten slik at alle fire organisasjonene har like avtaler.

Heller ikke LO Stats medlemmer var for nøyd. Mer enn tre av fire medlemmer stemte nei til resultatet.

Fare for rikets sikkerhet

2. juni stoppet regjeringa Akademiker-streiken. Den mente at streiken ved Nasjonal sikkerhetsmyndighet (NSM) var en fare for rikets sikkerhet. Over halvparten av de ansatte ved NSM var tatt ut i streik.

Tre dager etter ble også Unio-streiken stoppet. Årsaken var manglende helikopterberedskap i Oslo politidistrikt og kraftig svekket grensekontroll.

Begge streikene ble stoppet med tvungen lønnsnemnd. Det betyr forbud mot streik. Lønna blir fastsatt av rikslønnsnemnda.

Uten uravstemning

Styret i LO Stat ble også satt i en skikkelig knipe. Forhandlingsutvalget hadde sagt ja til oppgjøret. Da medlemmene hadde stemt over avtalen var svaret et rungende nei.

Det normale ved et nei i uravstemningen er å starte en streik. Men det ville vært rart med en LO-streik når de to andre streikene i staten nettopp var avsluttet. Resultatet var at styret i LO Stat vedtok frivillig lønnsnemnd.

Den samme nemnda som skulle behandle tariffavtalene for Unio og Akademikerne, skulle også vedta oppgjøret for LO Stat.

Mange medlemmer var rasende. En ting var at de var misfornøyde med resultatet i oppgjøret, nå ble de også nektet å kjempe for det de mente var rett.

YS med gyldig avtale

Da statsoppgjøret skulle vært over, var det bare YS som hadde en gyldig avtale. De andre var overlatt til den nøytrale rikslønnsnemnda å bestemme. Det skjedde ikke før i november.

Argumentasjonen mellom organisasjonene fortsatte gjennom hele sommeren og høsten. Akademikerne og Unio mente at det lokal lønnsdannelse vil heve lønningene for de ansatte i staten med universitets- og høyskoleutdanning. Dette ville være med på å gjøre staten til en mer attraktiv arbeidsplass og bedre rekrutteringen.

Usolidarisk eller subsidier

LO hevdet at sentrale tillegg vil gi høyere lønn til de med laveste inntektene. Store lokale tillegg vil føre til at de lavtlønte i staten vil sakke akterut.

Hvis alle fire organisasjonene forhandler om samme potten, er potten større. Hvis alle er enige, er det mulig å løfte de med lavere inntekter.

Men når potten er delt, slik at de med lengst utdanning og størst pott forhandler for seg, er det vanskelig å overføre penger til de lavtlønte.

LO mener at dette viser at Unio og Akademikerne er usolidariske. Unio og Akademikerne på sin side mener at deres medlemmer har subsidiert de lavtlønte.

Politikerne ut i salaten

Så om det ikke var nok kok i denne konflikten, valgte politikerne å blande seg inn. Høyres nestleder Henrik Asheim uttalte til NRK da streikene startet.

– Når man nå egentlig gir LO en blankofullmakt og alle skal ha den samme tariffavtalen, med ulike utgangspunkt, skjønner jeg godt at Unio og Akademikerne går ut i streik, sa Asheim.

Vanligvis holder politikerne seg langt unna tariffoppgjørene, men her gjorde Høyre et unntak.

Oppgjøret i Staten skiller seg også fra andre oppgjør fordi det er vanlig med stortingsbehandling av oppgjøret etter at partene er enige.

To avtaler

I november ble de tre tariffoppgjørene behandlet av Rikslønnsnemnda. Først ut var Akademikerne og Unio. Uka etter var det LO Stats tur til å få sin konflikt behandlet. Staten sto fast på kravet om én tariffavtale for alle statsansatte.

Resultat kom i midten av november. Rikslønnsnemnda falt ned på at det var i orden at det ved dette oppgjøret fortsatt skulle være to avtaler.

Akademikerne og Unio jublet. LO Stat måtte godta avtalen som YS allerede hadde godtatt, men som LO-medlemmene hadde sagt nei til.

Regjeringsskifte

Men Akademikerne og Unio fikk ikke medhold i alt. Den lokale potten ble redusert i forhold til deres krav. Dessuten fastslo Rikslønnsnemnda «at fordeling mellom lokale og sentrale tillegg fortsatt skal være gjenstand for årlige forhandlinger».

Det var Solberg-regjeringen som åpnet for flere tariffavtaler i staten. Hvis det blir regjeringsskifte høsten 2025, kan mye tyde på at det fortsatt vil være ulike tariffavtaler for statsansatte.