Eline Lønnå

I denne utgaven av Magasinet møter du to av forbundets medlemmer som var på Utøya 22. juli 2011. De to mener at ti år etter lever høyreekstreme holdninger videre i det norske samfunnet, fordi det ikke er tatt noe skikkelig oppgjør med den ideologien som motiverte og drev fram terrorangrepene. Andreas Tharaldsen og Vegard Grøslie Wennesland var optimister etter rosetogene og erklæringene som kom i tiden etter angrepet. I ettertid framstår optimismen som naiv, sier Tharaldsen i reportasjen.

Debatt: «Vi kan ikke se på terrorhandlingen 22. juli 2011 som en ulykkeshendelse», skriver Ali Esbati

Fagbevegelsen ble hardt rammet av terroren for ti år siden. Tre unge medlemmer i Fellesforbundet var blant ofrene, en av dem var tillitsvalgt på jobb for forbundet på AUF-leiren. Det var nettopp fagbevegelsens sentrale verdier solidaritet og samhold som ble angrepet av en fascistisk terrorist som ønsket å lamme en hel generasjon av kommende potensielle tillitsvalgte, folkevalgte og sivilsamfunnsaktivister. Da rosene var visnet, ble ungdommene som overlevde langt på vei overlatt til seg selv og et kok av hat og forakt.

Løftene om mer demokrati og oppgjør med høyreekstremismen som ble gitt i månedene etter angrepene, framstår i etterpåklokskapens lys som svulstige. Vi må konstatere at den politiske beredskapen vi som fellesskap holder oppe, på langt nær er god nok. Vi vet at ord er mektige, de er virksomme – og at hatefulle ord leder til hatefulle handlinger. Fortsatt er det slik at politisk engasjement ikke føles trygt for ungdom, i et debattklima der særlig minoriteter og kvinner blir truet og trakassert.

Fellesforbundet ruster seg til kamp mot høyreekstreme: – Kan ikke sitte stille og se på, sier Jørn Eggum

En kan spørre seg hvor den moderate høyresiden befinner seg i diskusjonen om det manglende oppgjøret med tankegodset som gjorde terroren 22. juli mulig. Likevel er det i denne sammenhengen som ellers slik at det eneste som er sikkert, er å starte i eget bo. Derfor er det prisverdig at Fellesforbundet nå skal iverksette en handlingsplan mot høyreekstremisme. Noe av det viktigste er å sette flest mulig i stand til ta stilling og engasjere seg – og til å heve stemmen mot uakseptabelt grums.