Jørn Eggum

Tirsdag 9. mars kom et umulig og urettferdig budskap. Hans-Christian var død. Den beste blant oss forlater oss så altfor tidlig. Det er blitt sagt og skrevet utrolig mye godt om LO-leder Hans-Christian Gabrielsen. Ordene kommer ikke bare fra arbeiderbevegelsen, men fra alle som har møtt Hans-Christian på en eller annen måte. Alt gjør godt å høre og lese i en svært vond tid. Vi har lidd et stort tap. Først og fremst går tankene mine til Hans-Christians familie. Det er fryktelig vondt når den nærmeste i familien går bort. Trine og Camille har vår alles omtanke og medfølelse i denne tiden.

Det var en sjelden fugl som forsvant med Hans-Christian. Han hadde en stor autoritet, men uten å være brautende, skråsikker eller arrogant.

«Tross min unge alder, syntes jeg selv at jeg etter hvert har fått god kunnskap om organisasjonsarbeid.» Slik innledet Hans-Christian sin søknad på en stilling i Fellesforbundet i 1995. Han var 28 år gammel. Han var leder av avdeling 426 Tofte og Hurum fagforening. Han hadde LO-skolen og Yorkshireskolen. Han hadde vært leder av forhandlingsutvalget ved Norske Skog Tofte Industrier de siste fem årene, og satt i styret for konsernutvalget i Norske Skog. Han hadde utviklet et medarbeiderkurs for samtlige ansatte ved Tofte Industrier. «Etter kommunevalget i år, ble jeg valgt til leder av Røyken kommunes Administrasjons- og forhandlingsutvalg for Arbeiderpartiet», fortalte han stolt.

Han var vår mann – han var en vi må strekke oss etter!

Hans-Christian var så ordentlig, han var alltid godt forberedt med det milde glimtet i øynene. Hans evne til å lytte og reflektere gjorde ham respektert hos alle, også blant dem som var uenige med ham. Han kunne jobbe seg fram til standpunkter som var kontroversielle, men måten han gjorde det på ble respektert. Jeg har ikke møtt noen som har hatt noe negativt å si om Hans-Christian.

Privat var han alltid blid og levende opptatt av andre. Han hadde også plass til sin musikalske hobby. Jeg har ikke tall på de timene vi vandret gatelangs på delegasjonsreiser og lette etter lokale trommetyper han kunne ha med seg hjem.

Jeg har mistet en god og nær venn, og en viktig alliert i det faglige og politiske arbeidet. Der jeg kanskje kunne virke brå og utålmodig, var Hans-Christian den lune, lyttende og reflekterende. Han gjorde meg bedre. Sammen kom vi alltid godt ut av det.

Alle i LO-familien satte stor pris på Hans-Christian – både som person og som leder.

Mest av alt var det næringspolitikk og det fagligpolitiske arbeidet som opptok ham. Han var alltid industriens og industriarbeidernes mann og talsmann. Var det noe som virkelig fyrte opp Hans-Christian, så var det begrepet næringsnøytralitet, at alle bransjer skal behandles likt. Vilkårene for bransjene er jo ulike, og da må også de næringspolitiske virkemidlene være forskjellige. Derfor kjempet han med nebb og klør for at treforedlingsindustrien skulle ha lavere avgifter. Han sloss for CO₂-kompensasjonsordningen som er så viktig for prosessindustrien. Den siste saken han jobbet intenst med, var å sikre arbeidsplassene og vilkårene for de ansatte ved valseverkene i Holmestrand og Karmøy, etter Hydros hodeløse og famøse salg av fabrikkene til amerikanske eiere.

Hans-Christian brøt nytt land i Fellesforbundet. Sammen med internasjonal fagbevegelse deltok han på flere klimatoppmøter. For Hans-Christian handlet dette om å bruke den norske modellen og trepartsamarbeidet for å bygge en bedre framtid. Vi må involvere og inkludere de som blir berørt av klimaomstillingene. Sørge for at fremtidige jobber også er gode jobber. Man kan ikke løse klimaproblemet uten å ha folk med seg. Denne tilnærmingen hadde han alltid.

Hans-Christian var en sann internasjonalist. Han så tidlig verdien og nødvendigheten av å jobbe sammen på tvers av landegrenser, både faglig og politisk. Han var en pådriver for å få på plass internasjonale avtaler på konsernnivå. Og han glemte aldri at solidariteten er grenseløs.

Det siste året gikk mye av hans tid og krefter til å sikre alle de som ble rammet av pandemien, en inntekt. For Hans-Christan synliggjorde krisen nok en gang betydningen av verdiskaping og verdien av å ha en oljeformue, men også hvor avhengig vi er av resten av verden. Når grensene stenges, blir Norge et fattigere land.

Hans-Christian så folk rundt seg og tok seg alltid tid til andre. Dette holdt han fast ved også etter at han ble en travel LO-leder. Da arbeiderbevegelsen ble angrepet 22. juli 2011, åpnet Hans-Christian kontorene til Fellesforbundet på Lilletorget sånn at AUF-erne som overlevde terroren på Utøya, hadde et sted å samles. Sånn sikret han at Fellesforbundets kantine ble det trygge møtestedet der overlevende traff hverandre for første gang, og der de fikk den første viktige hjelpen.

Hans-Christian, vi savner deg allerede. Vi lover å stå på hver eneste dag for de verdiene du sto for og for det samfunnet du ønsket for oss alle. Du vil alltid følge oss i våre tanker og minner.

Flere saker:

• Se bildene: Slik var Hans-Christian Gabrielsens tid i LO

• Forbundsledere i LO: Slik husker vi Hans-Christian Gabrielsen

• Arbeidslivs-toppene sender sine hilsener: – Gabrielsen var en god og nær venn, sier NHO-sjefen

• Kommentar: «Et stort tap for arbeiderbevegelsen og fellesskapet»

• Jonas Gahr Støre i dyp sorg: – Hans-Christian var en bauta

• Hans-Christian Gabrielsen (1967-2021): Papirarbeideren som ble LO-leder