Eline Lønnå

Da regjeringen stengte grensene i januar for å få kontroll på koronaviruset, var det langt på overtid. En tiltakstrøtt befolkning hadde sett seg luta lei på å ikke kunne samle sine nærmeste, gi bestemor en klem, tvinge barn og ungdom til å sitte på hjemmeskole – for at «summen av tiltak» skulle bli høy nok.

Siste utvikling: Grensene åpnet for svenske dagpendlere, men månedslønna er tapt inntil norske myndigheter bestemmer noe annet

Samtidig var det blitt mer og mer tydelig at store deler av det arbeidslivet som satser på arbeidsinnvandrere, ikke har tatt smittevern på alvor. Særlig innen byggebransjen har advarslene ikke vært til å misforstå: Det har vært innkjøp av falske test-papirer og arbeidere som kommer rett fra røde områder og settes inn i produksjonen eller sendes til trangbodde bofellesskap med felles kjøkken og dusj. Satt på spissen: Arbeidsløse i utelivet, skolebarn og sykehjemsbeboere har betalt prisen for at useriøse arbeidsgivere fikk fortsette å ture fram.

Å satse på tillit og at arbeidsgiverne skulle ta ansvar, er omtrent like realistisk som å tro på julenissen. Derfor framstår regjeringas seindrektighet for å få kontroll over importsmitte ved grensene som utilgivelig. Alle som kan lese en avis, har visst i snart et år at nye bølger ville komme i pandemien. Likevel framsto regjeringa som uforberedt.

Debatt: «Under koronakrisa har vi blitt vitne til vår avhengighet av arbeidspendlere fra utlandet. Vi har sett hvor sårbare vi er»

Dette føyer seg inn i et mønster. Panikkpregede tiltak settes i verk nærmest over natta. Det eneste som er forutsigbart er at arbeidsfolk får seile sin egen sjø – mange mistet på to dagers varsel all sin inntekt. I limbo der de verken kan permitteres eller møte på jobb, er arbeidsfolkene satt sjakk matt.

Fellesforbundet har tatt opp kampen for å tvinge myndighetene til å ta ansvar og sikre folk som ufrivillig er stengt ute av landet, en inntekt. For medlemmene er dette viktig for den umiddelbare overlevelsen.

Mye delt: Sylvi Listhaug sender norsk industri rett i fjellveggen, mener Magnus Marsdal. Se hva han får til svar

Glem likevel ikke i kampens hete at det er useriøse arbeidsgivere som fraskriver seg ansvaret for sine ansattes velferd og helse så vel som samfunnsansvar, som er det årsaken til problemet.

Løsarbeidersamfunnet var et samfunnsproblem også før koronaen. Nå viser pandemien bare nok en gang hvordan arbeidsfolk er bruk og kast, og hvordan arbeidsgivere overlater til fellesskapet å redde stumpene.

Debatt: «Vi vil ikke slutte å krangle om regningen før Stordalen, Thon og de andre baronene har betalt sin del. Det skal ikke være de som sitter nederst ved bordet som må gjøre opp»