Lukten fra sildoljefabrikken kunne bedøve hele byen, men det var lukten av penger

Harald Henmo

harald@lomedia.no

MELBU: Vi står på Svinøya utenfor Melbu i Hadsel kommune i Vesterålen, omringet av enorme fabrikk- og lagerbygg. Anlegget er en del av de «teknisk-industrielle kulturminnene» i Norge, og het en periode Norsk Fiskeindustrimuseum. Men siden har det byttet navn tilbake til det det var: Neptun Sildoljefabrikk.

Fabrikken ble åpnet i 1910, med hypermoderne utstyr fra USA, som kunne presse ut sildolje i hittil uant tempo. I 1986 ble den nedlagt, og produksjonsutstyret solgt til Marokko.

I dag er det diverse kulturvirksomhet på området: Bluesklubb og restaurant, og et konsertlokale med hyperaktiv akustikk i en av de gamle råstofftankene.

Aktuelt: Skatteetaten retter millionkrav mot ni fiskebruk etter ulovlig bruk av innleie

AKUSTIKK: En av de gamle tankene brukes som konsertlokale.

Erlend Angelo

I skyggen av hurtigruta

Neptun er stengt for besøkende i 2021, med mindre man har avtale, og fungerer for tiden mest som lager for Museum Nords hurtigrutemuseum i Stokmarknes. Der har man reist et praktbygg rundt MS Finnmarken, og feiret storstilt nyåpning med kulturminister Abid Raja helgen før Magasinets Vesterålen-tur.

Så Norheim legger ikke skjul på at Neptun-avdelingen har vært litt nedprioritert i Museum Nord den siste tiden. Men han har store planer for framtida.

– Historien om Neptun, og industrisamfunnet Melbu, er en veldig sammensatt historie, som vi har lyst til å få fortalt ordentlig. Det er både norsk fiskerihistorie og norsk eksporthistorie, sier han.

Arbeidslivet og kroppen: Krister (45) har vært industriarbeider i 27 år. Før han går på jobb, smører han albuen med smertestillende

GUNNAR NORHEM: Museum Nords mann på Neptun.

Erlend Angelo

Kraftfôr og lys

Det begynte med fisket. Folk i Vesterålen har alltid fisket. Sånt blir det også avfall av, og dette avfallet skjønte man etter hvert kunne brukes til noe.

– De så for eksempel at det ble veldig fruktbar jord der de dumpet dette, sier Norheim.

Så silda ble første brukt til guano, eller gjødsel. Men ikke i Melbu. Der lagde man sildemel og sildolje.

– Melet ble brukt til kraftfôr, og oljen blant annet til belysning – inntil man fant bedre løsninger på det, forteller Norheim.

Kronikk: «Streikens historie er historien om hvordan Norge er blitt som det er blitt», skriver Jonas Bals

SILDEMEL:… på glass. Den åpnede pakken vi fikk lukte på, ga fotografen så rennende øyne at det ikke ble noe brukbart bilde. Men her er produktet vakuumpakket.

Erlend Angelo

Opptur og nedtur

Storhetstiden for sildoljen varte fram til like etter første verdenskrig, da den internasjonale handelen stoppet opp og Neptuns markeder i Tyskland og Nederland skrumpet inn.

Fram til og under andre verdenskrig ble Neptun både utvidet og kjøpt opp og fusjonert, og drev med både frysing og filetering – en periode i så tett samarbeid med den tyske okkupasjonsmakten at hele fabrikken i etterkant ble beslaglagt av den norske staten, under «Direktoratet for fiendtlig eiendom».

Så ble det drevet i statlig regi noen år, før det igjen ble solgt til private eiere – og i 1986 var det slutt.

– Man fisket jo opp all silda, sier Norheim.

– Den ble overfisket, og dermed totalfredet. Da gikk man over til å bruke lodde, men så overfisket man den også.

Historie: Rolf og Viggo var fagbevegelsens første ofre for nazistene under andre verdenskrig

ARBEIDSLAG: De siste ansatte på sildoljefabrikken forsvant sammen med produksjonen i 1986.

Erlend Angelo

Takk for prøven

«Alle som har opplevd det, vil kjenne igjen den gjennomtrengende lukta fra en sildoljefabrikk», står det i en bok om de industrielle kulturminnene.

– Det luktet helt ubeskrivelig, istemmer Norheim, og bestemmer seg for heller å demonstrere. For det er en liten melrest igjen til utstillings- og studieformål på Neptun. Den har Norheim pakket inn i lag på lag med plast og sølvpapir – «jeg må jo være her», som han sier – men han pakker forsiktig opp så Magasinet skal få et sniff, og … han har rett, det fins ikke ord til å beskrive lukten av dette som altså er minst 35 år gammelt sildemel. Og bare en liten klype av det.

Vi tør knapt tenke på hvordan det var den gangen det var 60–70 ansatte her, og vinden drev lukten til land.

– Da luktet det i hele byen, sier Norheim.

Men den lukten var også lukten av velstand.

– Som man sa: Det luktet penger.