Håvard Sæbø

has@lomedia.no

Minibussen fra det polske selskapet KPS svinger ut fra bussterminalen i Oslo for å hente polske arbeidere på hjemmeadressen. Det er fredag ettermiddag, og endestasjonen er billigflyene til Polen fra Rygge og Torp. På vei innom Ulvøya, Nordstrand og Bekkestua fylles bussen opp av menn i 30-40 åra som skal hjem på frihelg.

Håvard Sæbø

Da Polen i 2004 ble medlem i EU, begynte Jacek Ostrowski og hundretusener andre polakker å jobbe utenlands. Lønna i Polen strakk ikke til.

– Tro meg eller ei, men noen ganger hadde vi så lite penger at jeg måtte be naboene om brød. Jeg var tvunget til å reise ut for å skape en trygg situasjon for familien min, sier Jacek.

Przeczytaj ten artykuł w języku polskim (les artikkelen på polsk)

Først dro han til Østerrike, så Tyskland og Frankrike, før han 13. januar 2007 satte seg i bilen med retning Norge. 24 timer senere var han framme hos en kamerat på Stabekk som hjalp ham med en vaskejobb. I tre år vasket han gulv på varehuset Bauhaus i Lier, før han fikk rørleggerjobb i Adecco.

Jacek synes minibussen er praktisk, selv om det tar lengre tid til flyplassen med denne enn vanlig flybuss. Hjem igjen er det kjekt med dør-til-dør transport.

– Mat er mye billigere i Polen. Jeg pleier å ta med meg to fulle bager med mat, og da er det praktisk å bli kjørt helt til døra.

På Rygge treffer han en tidligere kollega som skal til Krakow med samme fly. For å få billige hjemreiser, har han allerede kjøpt billetter for resten av året. Noen reiser hjem nesten annenhver helg, mens Jacek reiser fire-fem ganger i året. Hvis han bestiller tidlig, koster en billett hjem noen få hundrelapper.

– To timer, så familie, smiler Jacek og setter seg godt til rette i den fulle kabinen. Også i dag var han oppe klokka fem, som vanlig. Halv seks ringer han hjem for å vekke kona og de to barna. På kvelden snakker de sammen et par timer på Skype. Slik er det hver dag.

– Jeg gleder meg veldig til å få noen dager sammen med familien. Denne gangen er jeg også spent på å høre dattera mi snakke engelsk. Jeg har aldri hørt henne gjøre det, så du må stille henne masse spørsmål.

Han snakker både russisk, tysk og engelsk. Norsk er det litt dårligere med.

– Hvis jeg skriver en lapp med fem nye ord hver morgen før jeg går på arbeid, burde jeg klare å lære dem i løpet av dagen. Jeg må begynne der, så kommer kanskje resten etter hvert.

For Jacek har tenkt å jobbe i Norge til han blir pensjonist. Her tjener han like mye på én uke som han ville gjort på en hel måned som rørlegger hjemme i Polen. Det har skapt velstand for familien.

Kona Krystyna møter Jacek med tre kyss og klemmer i mottakshallen på Krakow flyplass. Sammen med de to barna har hun kjørt fra hjembyen Gorlice for å hente pappa.

Håvard Sæbø

Kona Krystyna og de to barna har kjørt de 13 milene fra Gorlice til Krakow for å hente pappa. I terminalen hilser de hverandre på tradisjonelt vis med tre kyss og klemmer, småprater om dagens hendelser, før de går mot bilen. Jacek setter seg bak rattet på Mondeoen med over 260.000 kilometer på telleren. Bilen kjøpte han for ti år siden i Tyskland, for 1.500 euro.

Håvard Sæbø

– Bilen er gammel, men veldig bra. Jeg fyller bare bensin og olje. Den bare går og går, sier han og svinger ut på den nye motorveien i retning sørøst. Fra baksetet finner kona Krystyna fram nistematen: Ferske smultboller med jordbærsyltetøy.

– Dette er noe annet enn maten på Ryanair. Bare vent til vi kommer hjem, så skal du få smake på ordentlig polsk mat. Fersk, og full av vitaminer, sier Jacek.

Det er siste kveld i januar, men fortsatt henger julepynten framme i husene vi passer langs veien. Det er mørkt, og i hvert hus er det bare ett rom som er opplyst. Jacek forklarer hvorfor.

– Strøm er dyrt i Polen. Ikke bare strøm, men mye annet er også dyrt i forhold til lønna. Jeg synes synd på dem som har varmtvannsbereder som går på strøm – eller enda verre: olje. Jeg er glad for at vi har den gamle kullbrenneren. Litt tungvint å måtte fylle på med kull flere ganger i døgnet, men den er billig i drift.

Huset deres ligger i sentrum av Gorlice, byen han kaller Polens Kuwait.

Håvard Sæbø

– For nesten to hundre år siden fant de store mengder olje. Det var også her man utviklet metoder for å raffinere olje, forteller Jacek, og lover en tur innom museet for å se på byens unike historie.

Jacek har bodd i det samme huset hele livet. Da foreldrene døde, arvet han murhuset på tre etasjer med tre soverom, stue, spisestue og kjøkken. Og selvfølgelig en svær kjøkkenhage hvor de dyrker poteter, gulrøtter, løk, agurk og tomater. Hvis han skulle kjøpt et tilsvarende hus, ville det kostet rundt 700.000 kroner, tror han.

– Etter at jeg fikk jobb i Norge har jeg pusset opp huset rom for rom. Nå er alt tipp-topp.

Krystyna laget middagen ferdig før de reiste til flyplassen. Nå fyrer hun opp gasskomfyren for å varme den opp. Den tynne rødbetsuppa, barszez czerwony, er en polsk spesialitet og Jaceks favoritt. Den, og alt annet som serveres, er laget helt fra grunnen, og serveres i rikelige porsjoner.

Håvard Sæbø

Håvard Sæbø

– Vi kjøper aldri halvferdig mat og varmer opp, sånn som er vanlig i Norge. Mange polske kvinner er ikke i full jobb, så da er det mulig å bruke lengre tid på kjøkkenet.

Krystyna har også vært hjemmeværende helt til det siste året. Nå jobber hun som syerske i en fabrikk som lager toalettvesker. Lønna som deltidsansatt er på rundt 1.000 kroner i måneden.

Håvard Sæbø

Jacek og Krystyna har snakket om å flytte til Norge, men det vil ikke skje med det første. Til sommeren vil familien for første gang være sammen i Norge. Jacek flyttet i høst inn i en enebolig, sammen med en polsk elektriker, så nå er det plass. Før bodde han på åtte trange kvadratmeter i en brakkeby på Grefsen. Datteren Potrycja gleder seg til sommerferie i Norge. Tusenfryd, Holmenkollen og sushi står på ønskelista. Men det høyeste ønsket er å få pappa hjem.

– Jeg skulle ønske pappa kunne være her hos oss bestandig. Nå har han vært i Norge i sju år, og jeg savner han hele tida. Jeg ønsker meg mer pappa og mindre penger, sier hun på litt nølende engelsk.

21-åringen med et karaktersnitt på 5,5 fra videregående har aldri konversert på engelsk før. På skolen var det bare grammatikk og teori.

Datteren Patrycja får inn en fulltreffer på pappa under lørdagsutflukten til ridesenteret.

Håvard Sæbø

Hun lyser opp når hun skjønner at det hun har lært på skolebenken, fungerer i praksis. Nå går hun på skole sju dager i uka: Farmasøytutdanning i ukedagene og spesiallærerskole i helgene. Denne helga skal hun ha eksamen søndag morgen, så da må hun gå i kirka lørdag kveld. Som andre polakker går de i kirka minst én gang i uka.

Håvard Sæbø

Lillebroren Marcin er som andre 12-åringer mest opptatt av dataspill. Endelig er pappa hjemme, så de kan spille fotballspillet Fifa 2014. Da Jacek var på samme alder, var han en lovende fotballspiller. Som 15-åring spilte han på regionlaget. En dag sa faren hans at han måtte bestemme seg: Fotball eller utdanning.

– Jeg tenkte på det i to uker. Så kuttet jeg helt ut fotballen, og jobbet hardt på skolen. Jeg fikk gode karakterer, men ville likevel bli rørlegger.

Etter utdanningen var han to år i militæret. Her endte han opp som livvakt for president Jaruzelski, som var den siste kommunistiske presidenten før Lech Walesa tok over i 1990.

– Jeg kom tett på mange storheter da. Margaret Thatcher i 1988, og George Bush året etter.

Begge statsoverhodene kom også for å møte Lech Walesa, og se med egne øyne hva som rørte seg i bevegelsen Solidaritet.

Håvard Sæbø

Hver gang Jacek er hjemme i Polen, får han besøk av den ni år eldre broren Krzysztof. Han bor i en liten by tolv mil unna, hvor han driver en fabrikk som produserer toppene på parfymeflasker.

– I begynnelsen, i 1993, var vi fornøyd hvis vi greide å produsere 3.500 topper om dagen. Nå lager vi 3.500 i timen, sier han stolt. Butikken går bra. Han har fem ansatte som han lønner med gjennomsnittlig polsk lønn, som er på rundt 7.000 kroner i måneden. Arbeidsuka er på 40 timer, med 26 dager ferie.

– Det går fint å leve på bare en slik inntekt. Med bare ett barn, er det også mulig å eie en bil, sier han.

Lønningene i Polen er under press. Mens to millioner polakker har reist utenlands for å finne jobb, strømmer det til med arbeidsvillige hender fra Ukraina, Moldova og Russland.

– De er desperate etter jobb, og villige til å jobbe for bare hundre dollar i måneden, sier Krzysztof.

Han ønsker ikke å gå i brorens fotspor – å finne seg en jobb utenfor Polen. Nå har han det bra økonomisk, men lurer på hvordan det går når han blir pensjonist.

– Hvis det ikke skjer noe radikalt før jeg går av med pensjon, vil jeg bare få 1.600 kroner i måneden. Det vil ikke gå.

Så spørs det hvor mange år han og Jacek kan nyte som pensjonister. Før var pensjonsalderen 60 for kvinner og 65 for menn. Nå er den 67 år for begge.

– 67 år er gjennomsnittlig levealder for en polsk mann. Så da trenger man ikke pensjon! Det blir bare jobbe … dø.

Før klokka åtte søndag morgen høres høye bankelyder fra kjøkkenet. Krystyna er allerede i gang med middagen, som i dag selvsagt skal være litt ekstra. Hun banker svinekjøttet flatt og mørt, før det rulles i brødsmuler. Til forrett er det kyllingsuppe med pasta. Dessert er hermetiserte plommer fra hagen, og etter desserten er det en liten pause før de ostefylte russiske pirogene, kaffe og kake kommer på bordet.

Mat er viktig i Polen. Mat og kirke. Hver søndag går de til gudstjeneste i den store kirka i sentrum. Da den ble bygd for 15 år siden bidro alle med sitt. Jacek jobbet som alle andre tre dager dugnad.

Som nesten alle andre polakker, gr familien i kirka hver søndag.

Håvard Sæbø

Det er 2. februar, men de gir ikke så fort slipp på julestemningen i Gorlice. De to gedigne juletrærne på hver side av alteret har holdt seg forbausende godt gjennom adventstiden og første måned av det nye året. Her er julekrybbe, julesanger, nybarberte menn og kvinner i kjole. Før liturgi og preken, snakker en ung familie med to små barn om hvor viktig det er at menn og kvinner deler på arbeidet i hjemmet. Det er nye tider i Polen også. Med bedre barnehagedekning kan flere kvinner komme seg ut i jobb, og da må mannen ta sin del av arbeidet i hjemmet.

Håvard Sæbø

En helg med familien går fort. Marcin ønsker at pappa kunne være her oftere og lengre. I morgen kunne de dratt til elektronikkbutikken og kjøpt dataspillet han lenge har ønsket seg. Potrycja er akkurat ferdig med et semester, og om tre dager får hun vite eksamensresultatene. Uten at pappa er der for å klemme og feire.

Slik er livet for rørleggeren Jacek, og hundretusener av andre polske håndverkere som siden EU-utvidelsen i 2004 har kunnet selge arbeidskraften sin fritt rundt i Europa.

Håvard Sæbø