«Slavemerket» som reiste arbeiderkampen på Norges nest største arbeidsplass

Hanne Kullerud Nielsen

hanne@lomedia.no

SULITJELMA: Den kraftige mobiliseringen og hendelsen på isen på Langvatnet denne vinterdagen i 1907 fikk store konsekvenser for arbeiderbevegelsen både i Nord-Norge og andre steder. Sulitjelma gruvemuseum og besøksgruve har dokumentert mye av historien til samfunnet rundt gruvedriften som varte knappe 105 år, og til vinteren skal Veiviseren-regissøren Nils Gaup gå i gang med en storfilm om konflikten.

Arbeidernes kamp mot det de anså var et overgrep fra ledelsen ved gruva Giken i Sulitjelma fikk vidtgående konsekvenser. Men først litt om bakteppet for konflikten i gruvesamfunnet.

Podkast: Rebekka (33) må ta ulønnet permisjon for å kunne amme datteren

PÅ VANNET: På det islagte Langvannet var det møtet foregikk en januardag i 1907.

: J. E. Nahlin / Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek

Ikke gull alt som glimrer

Gruveeventyret i Sulitjelma eller Sulis som stedet også kalles, startet med samen Mons Petter, forteller John Gunnar Olsen, som viser rundt i Sulitjelma Gruvemuseum.

På reingjeting i området i 1858, trodde Mons Petter at det var gull han hadde funnet i dalen som ligger skjermet, omkranset av fjell og isbreer, nær fire mil sørøst for Fauske i Nordland.

Men den tunge, gylne steinen han fant, viste seg å inneholde malm, av kobber og svovelkis. Han fikk dessverre ikke nyte godt av dette funnet selv, men døde like fattig som han var da han fant «gullklumpen».

Mye lest: De var fagbevegelsens første ofre for nazistene under andre verdenskrig

Det var imidlertid den svenske konsulen Nils Persson som kom over denne steinen i København, og fattet interesse for å utvinne malmen. Svovel var verdifullt i produksjonen av kunstgjødsel. Og i 1886 kom han til Sulis med svensk kapital og 50 svenske straffanger.

Det ble etter hvert et internasjonalt miljø blant gruvearbeiderne, med finner, svensker, kvener, samer, tyskere og nordmenn i arbeidslagene.

MALM: Malmen ble først ført på lektere langs vassdraget fra Langvannet før det ble bygd jernbane ned til fjorden ved Fauske. Jernbanetraseen er nå gjort om til bilvei.

: Ukjent / Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek

Auksjonerte jobber

Gruveselskapet utviklet seg til landets nest største arbeidsplass, etter Borregaard, med 1.750 arbeidere på det meste. Akkordarbeidet ble ofte tildelt gjennom auksjoner, der arbeiderne måtte underby hverandre for å få jobb.

Klassemotsetningene var store mellom funksjonærer og ingeniørene på den ene sida, og arbeiderne som bodde trangt og dårlig. Ofte var det 16 mann på rommet. De som var så heldige å få «familieboliger», var forpliktet til å ta inn «lauskarer», arbeidere uten egen familie. De skulle både bo og spise sammen med familien som disponerte boligen, på ganske få kvadratmeter.

De dårlige boforholdene ga god grobunn for sykdommer, som især rammet de minste. Barnedødeligheten var høy, og den lille gravlunden ble kalt «barnas kirkegård». I løpet av 27 år ble 277 barn under ti år gravlagt der, i tillegg til 61 ufødte spedbarn.

Jaktrettigheter i området var forbeholdt funksjonærene. Arbeidere som prøvde seg på det fikk sparken. Det var ikke lov for andre å drive salg av mat og andre varer enn gruveselskapets egen butikk. Dermed gikk lønna ofte rett til butikken, der arbeiderne skyldte penger, og det var ikke lett å legge seg opp noe slik at de hadde mulighet til å komme seg vekk.

ARBEIDSSTOKKEN: Her er hele arbeidsstokken ved Giken gruver i Sulitjelma, fotografert rundt år 1900.

Nicolai Bod Helgesen / Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek

«Tsardømme»

Arbeiderbevegelsen prøvde å sende agitatorer opp til gruvesamfunnet, men all agitasjon og fagforeningsvirksomhet ble slått hardt ned på, og tilreisende med slike hensikter ble kjeppjaget ut av bygda.

Jonas Bals skriver i boka «Streik», at Martin Tranmæl ikke uten grunn kalte stedet «et lite zardømme, hvor kapitalistene hersket uindskrænket».

Streikebok: – Uten streik ville ikke arbeidsfolk vært verdt en dritt, skriver Jonas Bals

Det var imidlertid en som greide å komme inn og holde de foredragene hun hadde satt seg fore. Det var sørlendingen Helene Ugland, som hadde blitt aktiv i svensk arbeiderbevegelse. Inne i gruvene hadde hun tordnet mot ledelsen og hamret inn at arbeiderne selv var en maktfaktor, at de hadde eget menneskeverd, ifølge Nordlands Framtid, som er omtalt i Streik.

GIKEN-GRUVA: Arbeidere ved Giken-gruva i Sulitjelma fotografert i 1906. Året før opprøret mot «slavemerket» og de dårlige forholdene de levde og arbeidet under.

Ukjent / Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek

Opprøret mot «Slavemerket»

I våre dager hører vi om lignende bo- og arbeidsforhold blant landarbeidere og gruvearbeidere i land i Mellom-Amerika og Sør-Afrika. Dette var altså bakteppet som hadde skapt raseriet som foranlediget det som skjedde på isen på Langvannet i Sulitjelma denne januardagen for 114 år siden.

Det som fikk begeret til å renne over for arbeiderne, var det nye kontrollsystemet gruveledelsen ville innføre på tampen av 1906. Arbeiderne måtte bære et blymerke om halsen mens de var på arbeid.

Nav-sjefen: Regjeringa har «store og gode ambisjoner» for Nav

Blyloddet ble raskt kalt «slavemerket» og ble først forsøkt innført i Charlotta-gruva, der ledelsen visste at det jobbet flest med forsørgeransvar. Men da arbeiderne kom på skiftet, ropte de: «Vi er da ikke slaver!», og så veltet de kassa med merkene oppi. Natta etter ble alle merkene fjernet etter et innbrudd i gruvekontoret.

Ved gruvene Hanken og Charlotta ble 200 mann sagt opp da de nektet å bære merket. Men dette skremte ikke arbeiderne i de andre gruvene. Opprøret spredte seg fra gruve til gruve, og 13. januar møtte arbeiderne opp på Langvassisen.

Jonas Bals siterer Hagbart Hansen som skrev: «Ute på isen, i vintermørket, samlet 1.300 menn, kvinner og barn seg, etter å ha vadet gjennom den meterhøye snøen fra fjellsidene omkring. Ole Kristoffer Sundt holdt tale fra en margarinkasse som var satt opp, og benyttet seg av en velkjent avstemningsmetode som ofte var brukt mot arbeiderne: Han ba alle de som sluttet seg til foreningen, om å gå til den ene siden. For tilskuere som betraktet det på avstand hadde det sett ut som en militær kommando. Presten skal ha utbrutt for den lille forsamlingen som hadde møtt fram at «Nå faller det gamle Sulitjelma».

GRUVEKVINNER: Kvinner i arbeid ved skeideriet i Sulitjelma gruver.

Worm-Petersen / Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek

13 fagforeninger

Kort tid etter fikk Norsk Arbeidsmandsforbund et telegram med forespørsel om å sende opp 1.500 medlemsbøker. Deretter ble det etablert 13 fagforeninger, en for hver gruve. Og den våren gikk det første 1. mai-toget gjennom bygda, det ble bedre skoletilbud for barna, gruveselskapets monopol ble brutt og kooperasjonen fikk etablere butikk, en teknisk fagskole og et folkebibliotek ble etablert.

Senere ble det innført lignende kontrollsystemer som «slavemerket» i andre bedrifter, men ikke blant gruve- og anleggsarbeidere.

Kilder: Sulitjelma Gruvemuseums samlinger, ved formidler John Gunnar Olsen, Jonas Bals’ bok Streik.