Roy Ervin Solstad

roy@lomedia.no

Tvedestrand: Året er 1665. På Baaseland gård i det som den gang var Holt sogn, ble det etablert et jernverk. En masovn og et støperi ble anlagt på gården. Masovnen var en konstruksjon for utvinning av rent jern fra jernmalm.

Der fyller man opp med malm og trekull lagvis fra oversiden, mens luft pumpes inn fra undersiden. Belgen som blåser luft inn i masovnen drives av et vannhjul, og det brennende trekullet skaper så stor varme at malmen smelter, og jernet kan tappes ut i bunnen av masovnen.

En kilometer fra gården, ved Storelva ble det bygget en hammersmie. Den benyttet vannhjul for å drive en såkalt stangjernhammer som omdannet råjernet til smibart jern. Dette ble deretter skipet ut fra havna i Tvedestrand.

Den største vanndrevne hammeren var på ett tonn.

Norsk Teknisk Museum

Vannkraftbehov

Drøyt 70 år senere konkluderte Ulrich Schnell, som nå var blitt eneeier av jernverket, at det ikke var stor nok vannføring ved elva ved Baaseland gård. Dermed ble både støperi og masovn etablert ved Storelva.

Det skjedde i 1738, og da ble også navnet endret til Næs jernverk, etter navnet på stedet der bedriften nå lå.

– Behovet for å blåse luft inn i masovnen er så enormt mye større enn det man klarer manuelt, eller med hestekraft, og da måtte du ha vannkraft og stabil vanntilførsel, forteller daglig leder på Næs jernverksmuseum, Knut B. Aall.

Han er daglig leder for Næs Jernverksmuseum, og tipp-tipp-oldebarn til Jacob og Louise Aall som kjøpte jernverket i 1799. I tillegg til å drive jernverket, hadde de et sosialt engasjement for sine ansatte.

Under blokaden av Norge i forbindelse med Napoleonskrigene i årene før 1814, gjorde Aall en stor innsats for å skaffe brødkorn til de rundt 2000 menneskene som «sognet» til Næs jernverk.

Rundt 1820 hadde også verket egen sparekasse, samt syke- og trygdeordninger for sine ansatte. Det ble også etablert rundt 70 husmannsplasser som arbeidere på verket bodde på og drev.

– Bergverksloven innebar plikter til å ha skole, fattig- og sykekasse og pensjonsordninger i helt enkle former. Det betød som regel at de ansatte fikk lov til å bli boende, selv om de ikke lenger jobbet for fullt, forklarer Aall.

Topp rundt 1860

Råvarene til jernverket var i høyeste grad lokale. Malmen kom fra Solberg gruve som også lå i daværende Holt kommune og fra Lyngroth gruve i nabokommunen Froland, mens trekullet som ble benyttet i masovnen ble levert av lokale bønder.

Faktisk var området rundt Arendal et kjerneområde for utvinning av jern i mange hundre år. To av tre tonn med jern i Norge fram til begynnelsen av 1900-tallet ble hentet ut fra gruver på Arendalsfeltet. På Næs jernverk alene ble det produsert to tonn jern hver eneste dag, 365 dager i året.

– Da aktiviteten var størst rundt 1860, har jeg blitt fortalt at det var 120 industriarbeidere som jobbet på jernverket. I tillegg kom alle de som produserte trekull på gårdene i distriktet, sier Aall.

Det var stor aldersspredning i arbeidsstokken på Næs jernverk, noe dette bildet fra 1893 viser.

Næs jernverksmuseum

Satsing og konkurs

Utover 1800-tallet utvider jernverket driften. Blant annet blir et jernverk i nabokommunen Gjerstad, Egelands Verk, kjøpt inn 1853. Det var omtrent samtidig med at de trekullbaserte masovnene ble utfordret av en ny britisk produksjonsprosess.

Næs jernverk valgte imidlertid å beholde masovnene sine, og etablerte i stedet både spiker og hesteskosømfabrikk, filfabrikk, digelstålverk og valseverk i tilknytning til jernverket.

Investeringene ble til slutt for voldsomme for jernverket. Det endte med konkurs i 1884, men driften ble tatt opp igjen. Denne gangen som et aksjeselskap med navn AS Jacob Aall & Søn. En ny masovn ble også satt opp i 1886, men denne fikk ikke noe langt liv. Dårligere tider gjorde at masovnene ble nedlagt i 1909.

Næs Jernverk fortsatte driften, men nå som et stålverk med innkjøpt stål til digelstålverket. Det ble produsert stållegeringer av høy kvalitet, som ble valset ut til lange stenger på valseverket som var satt opp. I tillegg drev jernverket et sagbruk, skogbruk, jordbruk og et tresliperi.

Strålevarmen i digelstålverket var enorm, så arbeiderne måtte beskytte seg godt. Dette bildet er fra 1945.

Næs jernverksmuseum

Holdt ut lengst

Nedleggingen av masovnene på Næs, betød samtidig at det ble slutt på norsk jernproduksjon. En produksjon som arkeologer har funnet rester etter helt tilbake til 300–400 år før Kristus. Produksjonen ble tatt opp igjen allerede fra 1910–1911 på Notodden og i Tyssedal.

– Men vi holdt på i rundt 40 år lenger med produksjon av jern i masovner enn andre steder. At vi også fortsatte med den gamle metoden og utstyret gjør jernverket her så verdifullt som museum, siden så mye av det gamle utstyret er blitt bevart, sier Aall.

Både i 1937 og 1942 brant valseverket ned, men driften fortsatte under åpen himmel fram til 1947. Da var det stopp, og tolv år senere, i 1959 var det over og ut med all drift. Årsaken var en storflom i november som ødela dammene på oversiden av jernverket.

Dermed mistet man muligheten til å styre vannet inn til vannhjulene som var viktig i driften. Så vannet som var utgangspunktet for at det ble anlagt jernverk, var det samme som til slutt stoppet all drift på verket.

Fra 1942 til 1947 foregikk arbeidet på valseverket utendørs. Bildet er hentet fra en film av Julius Smith som ble laget i 1947.

Næs jernverksmuseum

Museum, golf og tusenårssted

De neste årene skjedde det fint lite, men vinteren 1966 ramler bygningen som huser hammersmia sammen. I desember året etter blir bygningene fredet som tekniske kulturminner og de neste årene ble det gitt betydelige tilskudd til bevaring jernverket og Næs jernverksmuseum blir etablert.

– At det var Næs jernverk som ble valgt ut for å representere jernverkene blant de tekniske kulturminnene, skyldtes at dette jernverket var det mest komplette som var igjen, påpeker Aall.

En idé om å etablere golfbane på deler av eiendommen ble også en suksess. Det førte nemlig til at flere tok veien til området, og dermed ble oppmerksomme på museet. Stedet ble også valgt som tusenårssted i Aust-Agder fylke.

– Nå har vi 16.000-18.000 besøkende årlig her oppe. Det bidrar til omtrent en million kroner til et driftsbudsjett på fem-seks millioner kroner. Vi er ganske stolte av å dra inn såpass mye, forteller han.

KI og fremtiden

Det er han også av prosjektet som museet nå deltar i for å kunne transkribere gammel gotisk skrift til lesbare skrifttegn.

– Vi har 130 hyllemeter med arkiver fra Næs jernverk helt tilbake fra 1725, og med kunstig intelligens håper vi å kunne bidra til at gamle arkiver kan bli søkbare og lesbare, sier Aall.

Han er optimist med tanke på museets fremtid.

– Det vil alltid være en kamp om midler, og det er dyrt å bevare industrielle kulturminner, men jeg tror både myndigheter og fremtidige generasjoner vil se verdien av å lære om en så viktig del av norsk industrihistorie som jernverkene representerer, avslutter Knut B. Aall.