Petter Pettersen

petter@lomedia.no

Boredekksarbeider Martine Green fortalte sin historie i marsutgaven av Magasinet Industri Energi om å ha sin første vakt på riggen med et kvinnelig navn. Det har nesten utelukkende gitt henne gode tilbakemeldinger.

– Ryktet gikk foran meg, kan man si. Første tur etter artikkelen var folk litt forberedt, og sjokkeffekten ble litt mindre. Det synes jeg var veldig fint, forteller hun.

I det vi snakker med henne på nytt, er hun på sin andre Nordsjø-tur etter at hun fortalte sin historie. Hun håper og tror at hennes historie kan gjøre det lettere for andre i bransjen til å stå fram med hele seg på arbeidsplassen.

Bildet er tatt da Martine Green mønstret på med kvinnenavn første gang. Hun har jobbet offshore i mange år tidligere.

Eivind Senneset

I olja siden 2011

Da vi var med Martine Green på vakt på flyteriggen i slutten av januar, hadde hun sin aller første vakt med et kvinnelig navn på lugarlappen. Men hennes første tur offshore var i 2011, som dekksarbeider. Da brukte hun et mannsnavn – som hun i dag omtaler som dødt.

Selv om hun var lykkelig over endelig å få leve åpent som den hun er, var hun spent på sin første tur ut på jobb. Å skulle stå fram som trans for kollegaene sine er ikke nødvendigvis lett. Mangel på kunnskap og usikkerhet kan føre til unødvendige situasjoner og spørsmål.

En del av Martines motivasjon og målet med å fortelle sin historie i Magasinet, var å spre kunnskap og sørge for synlighet og representasjon av transpersoner i olja.

Det føler hun responsen ute på riggen viser at hun har oppnådd. Blant annet har flere kommet bort for å spørre om det er hun som er Martine og gitt henne ros for hvor «tøff og modig hun er».

– Det setter jeg pris på, og det er et bevis for meg om at dette hjelper, og at det er noe som trengs. Det vil si at andre også kan oppleve det samme. At når man har synlighet og representasjon i yrket, i media eller i den sosiale kretsen din, så blir det litt lettere for andre.

Martine Green jobber som boredekksarbeider på rigg. Det er et mannsdominert yrke, men Green trives godt.

Eivind Senneset

Familien der ute

Hun legger ikke skjul på at hun også får med seg det negative, og til tider svært støtende, som skrives på nett. Og det påvirker henne naturligvis. Men hun velger å fokusere på de gode tilbakemeldingene hun har fått fra kolleger og andre ansikt til ansikt.

– Selv om den artikkelen var på 6–7 sider, så er det fortsatt mange spørsmål. Men det er veldig fint at folk var forberedt. Og så blir det kanskje mindre «føss», mer normalitet, også blir det ikke en så stor greie.

Nå har hun hatt to turer ut siden artikkelen om henne sto på trykk. Siden hun er ansatt i et bemanningsbyrå, og dermed blir sendt til forskjellige steder, er det ikke alltid de samme folka hun jobber med. Men på én av de seneste turene jobbet hun sammen med en gjeng hun kjenner godt. Neste tur ut blir også sammen med dem.

– Det er på en måte familien her ute, den gode gamle gjengen. Forrige tur snakket vi, og jeg fortalte mye. Den neste turen blir alt tilbake til normalen – jeg er bare en del av gjengen igjen. Da er det bare å fokusere på å kose seg på jobb, ha det kjekt og gjøre det vi er her for å gjøre. Det ser jeg fram til, forteller hun.