Oljearbeider sto fram som kvinne på jobb: – Vil leve, ikke bare overleve

Petter Pettersen

petter@lomedia.no

Eivind Senneset (foto)

Alt er omtrent som det pleier når boredekksarbeider Martine Green går på vakt på flyteriggen i slutten av januar i år.

Arbeidsoppgavene har hun kontroll på etter å ha hatt sin første tur offshore i 2011. Plattformen har de samme snirklete gangene, og det er den samme sure lukta fra røykerommets fire vegger.

Men én ting er helt nytt fra 37-åringen sist var på jobb i august i fjor. Da var lugarlappen stemplet med et mannsnavn. Et navn hun i dag omtaler som dødt.

30 år med skam og fornektelse

Allerede da hun var rundt ti år kan hun huske at det var noe spennende og befriende ved å snike til seg morens klær. Hun merket at det var noe som ikke var helt som det skulle, uten at hun greide sette ord på hva.

På ungdomsskolen husker hun spesielt én hendelse hvor hun klart hadde for seg at hun var en jente:

– Så så jeg på kroppen min og tenkte «Å nei, var det ikke sånn?». For det er jo kroppen som definerer hva du er, tenkte jeg.

Hun følte på en skam, og at det var klare grenser for hva det var «lovlig» at jenter og gutter gjorde på fritiden, hvordan de oppførte seg, kledde seg, gikk eller prata.

Gjennom ungdomstida var det kun noen ganger hun ga etter for behovet for å utforske den kvinnelige siden av seg selv. Da i skjul og som en hemmelighet.

Fra starten av 20-åra skjedde det hyppigere, men fortsatt i skjul. Det ble til 30 år med skam, vonde tanker, fornektelse og uvitenhet.

Mot slutten av 2021 ville hun finne en medisinsk fasit og søkte gjennom fagartikler og fagbøker til hun kom til beskrivelsen av kjønnsdysfori.

– Så var det boks etter boks etter boks som ble tikket av: «Det er jo sånn jeg har gått rundt og følt hele livet. Har det et navn? Er det ikke bare jeg som føler på dette? Er ikke dette helt sykt?»

Derfra gikk det slag i slag. Time hos fastlege i januar 2022 og henvisning til Distriktspsykiatrisk sykehus og Rikshospitalet. Utredning ved Rikshospitalet i mars. I august i fjor fikk hun diagnosen kjønnsinkongruens i voksen alder – altså at det man opplever seg selv som ikke stemmer med det kjønnet man er født som.

Diagnosen åpnet hele arsenalet av hjelpemidler og muligheter – logoped, endring av juridisk kjønn og kvinnelige hormoner på blå resept.

– Det har vært et år som har vært fylt av veldig mye opp og ned, mye usikkerhet og veldig mange «the firsts». Men selvfølgelig er det en befrielse – jeg kan puste.

Nå ser hun for første gang for seg en framtid og det å bli gammel. Hun kan leve og ikke «kun overleve», som hun selv beskriver det.

FØRSTE MØTE: Driller Morten Bremseth måtte tenke seg nøye om før han kjente igjen Martine. Det var et fint første møte for Martine som transkvinne med en kollega hun har jobbet med tidligere.

Eivind Senneset

Smuglet med seg hormoner

Sist gang boredekksarbeideren var offshore var i august i fjor. Da hadde hun gått på hormoner i to måneder, men hadde ingen resept. Hormonpillene hadde hun fått tak i på annet vis.

På rigg i Nordsjøen må du ha resept på alle medisiner du skal ha med ut – til og med helt vanlige smertestillende tabletter. Hun smuglet derfor med seg hormonene gjennom sikkerhetssjekken på heliporten.

Vi er med henne på flyteriggen dagen før hun skal jobbe sin første tur etter at hun fikk en «K» for kvinne i passet. Det blir også første gang hun på lovlig vis har med seg sine kvinnelige hormoner på blå resept.

– Det er en stor endring som er veldig kjærkommen og som jeg har venta veldig lenge på. Å vise stolt fram eskene med medisinene mine, resepten og passet mitt og smile fra øre til øre, forteller hun.

Det brune håret rekker henne over skuldrene – riktignok påsatte lengder – og det er kommet et lite snev av sminke i ansiktet og neglene er lakkert. Etter i overkant av et halvår på hormoner har hun fortsatt en følelsesmessig berg- og dalbane.

– I en kvinnelig østrogendrevet pubertet er det utrolig mye følelser. Det er akkurat som jeg har låst opp noen nye rom med følelser.

Martine har blitt kjent med sitt nye følelsesregister og reaksjoner. Og derfor er hun også klar for å dra på jobb igjen, en jobb som krever fokus og tilstedeværelse.

– På boredekk er det mange bevegelige deler, og vi jobber med trykk, temperatur, kjemikalier og bevegelige ting. Vi må være til stede.

Det er fortsatt flere bekymringer hun skal komme over ute på rigg, men Martine tror og håper det kommer til å «bli helt ok»:

– Jeg skal på jobb, og jeg har gjort det ganske mange ganger før. Det er jo ikke noe endring i det. «Business as usual», tenker jeg.

Likestilling: Christine Marie (33) blir kalt mann av motstandere som prøver å sette henne ut i transdebatten

Kollegialt møte

Ute på flyteriggen bruker Martine nå garderoben for kvinner for å skifte til arbeidstøy. Etter garderoben, enten den for kvinner eller den for menn, henger de påbudte kjeledressene på rekke og rad. De har samme farge, men etter mange runder i vaskemaskinen har de nå ulike nyanser av rødt.

I det Martine prøver seg gjennom dressene for å finne riktig størrelse og passform, kommer en gammel kjenning ut fra garderoben.

– Morten? Hallo!

– Hallo – takk for sist!

– Martine heter jeg.

Ansiktet til driller Morten Bremseth tyder på at han forsøker komme på hvor han har møtt kvinnen han nå står og håndhilser på.

– Du har vært her på boredekk før?

Martine bekrefter at hun har det og at hun går på nattevakt igjen dagen etter. Samtalen er raskt over, før Morten går videre. Men det er en seier for Martine. Nok et steg mot den nye normalen og én bekymring mindre.

Siden hun er ansatt i et bemanningsbyrå, og dermed blir sendt til forskjellige steder, kan det hende hun aldri har møtt eller jobbet med noen av de andre på
riggen før.

Den første personen Martine møter på riggen, er en hun husker som en god kollega. Det var godt for nervene.

FOKUS: Som boredekksarbeider kreves det tilstedeværelse og ro. Nå som de kvinnelige hormonene har fått virke en stund, og Martine veit mer om sitt nye følelsesliv, var det greit å komme tilbake i krana.

Eivind Senneset

Guttastemning og «testo-fest»

Det å skulle stå fram og presentere seg selv med et annet kjønn for kollegaene sine, er ikke nødvendigvis lett. Uvitenhet, usikkerhet og unødvendige spørsmål kan komme som følge av det.

For Martines del skulle hun stå fram i petroleumsbransjen – et stereotypisk machomiljø med «guttastemning» og lav kvinneandel historisk sett. Et sted som kanskje kan virke skremmende å stå fram i som transkvinne.

– Jeg pleier si at jeg jobber i en «testo-fest». Det er jo akkurat det det er. Men det er ikke på en sånn måte at det har påvirka meg negativt som transkvinne. Det er et miljø som jeg er vant til å jobbe i. Jeg kjenner sjargongen, jeg kjenner stemninga. Så er det er ikke noe vondt i folk, forteller hun.

Det har også vært viktig for henne å være åpen og fortelle de hun har jobbet med hvem hun er, og hva hun går gjennom. Både før og etter hun begynte leve som kvinne – som det kjønnet hun er og føler hun er – det som kalles å transisjonere.

Både på denne turen, og på hennes siste tur før hun endret juridisk kjønn, tok Martine det opp med de hun jobbet med i en pause i kaffesjappa på riggen. Der møtte hun forståelse og respekt.

– Så vet jeg selvfølgelig at det er prat når jeg går ut derfra. Det er jo greit. Folk har kanskje aldri møtt en transperson, og hvert fall ikke på boredekk på en borerigg.

Men for henne har det vært fint at kolleger har kommet og spurt henne direkte om ting de har lurt på. Hun tenker det ikke kommer fra et ondt sted, men av ren nysgjerrighet.

– Jeg tar de mulighetene og forklarer så best jeg kan. For neste gang vedkommende møter en transperson blir kanskje ikke den personen utfordret med de samme dumme spørsmålene. Så jeg tar en for laget.

Født i feil kropp: Hun har tatt på leppestift og maskara for første gang i sitt liv. I kveld skal hun en siste tur på byen som Mariel

Vil ha et trygt arbeidsmiljø

På denne turen har det vært personalkoordinator Eva Haug i riggselskapet COSL som har vært Martines kontaktperson. De hadde lange samtaler om forventninger før turen ut, og en evaluering av hvordan det hadde gått i etterkant.

– Jeg gledet meg bare til at hun skulle komme ut, for jeg visste at hun var trygg og sterk. Å omfavne mangfoldet, det tror jeg er viktig. Og så tror jeg de hardbarka mannfolka der ute har godt av litt femininitet.

Hun håndterer og samarbeider med bedriftene og de ansatte i både mindre og mer alvorlige personalsaker.

I COSL skolerer og kurser de lederne, blant annet for at de skal få god kompetanse på relasjonsbygging, forteller Haug.

I tillegg er de opptatt av at man skal være en god kollega – inkludere og møte nye mennesker med et åpent sinn.

– Vi er opptatt av å skape en god atmosfære og et godt arbeidsmiljø, for folk skal glede seg til å komme på jobb. Vi er et åpent, ærlig og inkluderende selskap, der det ikke har noe å si hvem du er eller hvor du kommer fra.

«ROUGHNECK»: Det er første gang boredekksarbeideren har lakkerte negler og hennes brune hår i heste­hale under hjelmen på jobb offshore.

Eivind Senneset

– Har antennene ute hele tiden

Blant de Martine jobbet med på denne turen, var det én i skiftet hennes hun hadde jobbet med tidligere. Det var en trygghet for henne og ga en åpning til å fortelle om seg selv til ham og de andre.

– Jeg føler nesten jeg skylder det «crewet» jeg har gått med denne turen, så mye. De har fått meg til å føle meg velkommen. Som hun nye, men også med min identitet og hvem jeg er. De har vært en bukett med dritfine folk.

Men det skjedde også glipper. Vanligst var det at hun ble feilkjønna – altså at folk omtalte eller tiltalte henne med han eller ham.

– De tenker ikke over hva de sier, men jeg er veldig årvåken og har antennene ute hele tiden. For det er så vondt og ubehagelig. Det blir en stadig påminnelse om at det er en kamp å kjempe for at folk skal se og høre det jeg faktisk er.

Selv om Martine ser på det som positivt at kolleger er nysgjerrige og spør, i stedet for å gå rundt og lure, finnes det åpenbart noen spørsmål og uttrykk som ikke er innafor.

Det kan aller først være greit å skille mellom legning og kjønnsidentitet – der legning er hvem du blir glad i og kjønnsidentitet er hvem du er og føler deg som. Så trenger man ikke stille spørsmål om underlivet:

– Får du ny kollega på skiftet spør du ikke hva hen har mellom beina og ikke hvem hen ligger med. Det er ganske enkelt, poengterer Martine.

Utover det synes hun det er helt greit å stille de fleste spørsmål, fordi man ikke vet bedre eller har vært i samme situasjon før.

– Spørsmål som er innafor, er for eksempel «Hvordan fungerer hormonbehandling?» og «Er det ikke dritstress med pubertet i voksen alder?» eller «Heier du på Liverpool eller Man U?» og «Foretrekker du finnbiff eller stroganoff?», for det er en het potet å diskutere altså, sier Martine.

En seier

Noen dager etter at hennes første tur ut med kvinnelig navn er over, tar vi kontakt med Martine for å høre hvordan det gikk. I all hovedsak ble mange av hennes frykter og fordommer avkrefta, selv om det kostet mye energi å undre seg over hva andre tenkte og hvordan de ville reagere:

– Men det kommer til å bli bedre etter hvert, og det er det jeg prøver å tenke selv. Det går bedre og bedre for hver dag som går. Bare spesielt lugarkortet, hvor viktig det har vært, for det blir så mye mer ekte.

Siden hun denne gangen mønstret på riggen mens den lå til kai, var det ikke det sedvanlige sikkerhetsmøtet med navneopprop det bruker være i det man har landet med helikopteret ute i Nordsjøen.

– Det har krevd så mye å bare få det riktige navnet mitt lest opp av kapteinen når alle er samla, og jeg stolt kan si med den stemmen jeg har «Her!», forteller en beveget Martine Green.

Det navneoppropet blir en ny seier.

BEFRIELSE: Veien fram til i dag har vært lang og full av skam og vonde følelser for Martine. Nå føler hun at hun kan puste.

Eivind Senneset