Raset i oljeprisen og en svekket krone varsler nye tider for norsk økonomi. 2015 kan bli det året hvor mange norske arbeidstakere opplever at økt kjøpekraft ikke er noen naturlov. Da er det liten trøst at slik har det være i en rekke land i mange, mange år. Og det er heller ingen grunn til å glede seg over at de som rammes hardest er svenske, polske og andre utenlandske arbeidere som tar med seg en redusert krone tilbake til hjemlandet. Det er også denne gruppen som først blir offer dersom arbeidsløsheten begynner å vokse. Det er lettest å kvitte seg med de midlertidige.

Dagens situasjon illustrerer godt hvor vanskelig det er selv for etablerte eksperter å spå om framtida. Og ingen vet om olja og krona vil fortsette å tape verdi inn i januar og februar. Det er heller ikke åpenbart at konsekvensene da utelukkende vil være negative for det norske samfunnet; i hvert fall ikke over noen år. Økt konkurransekraft for norsk industri og næringsliv vil bidra til å erstatte oljens rolle som verdiskaper også på fastlandet. Vi har lenge visst at oljetidsalderen var på hell. Det overraskende er hvor brått det ser ut til å skje. Men mye kan endre seg.

Like fullt er det grunn til å tro at 2015 blir et «mot normalt» år for norske arbeidstakere. De fleste kan leve med dyrere sydentur eller at ferien blir i et billigere Norge. Vanskeligere er det for dem som allerede sliter med trange budsjett og opplever at prisene øker på det helt nødvendige. Arbeidsgiverne vil dessuten ha gode kort på hånden ved kommende lønnsforhandlinger. Og fagbevegelsen må erkjenne at krisetider ikke er tiden for de store lønnsløftene. LO-forbundenes medlemmer i service og industri vil dessuten være blant de første til å merke usikkerheten på arbeidsmarkedet. Blir det langvarige nedgangstider kan antallet fagorganiserte bli redusert etter en mangeårig medlemsvekst. Men, det kan også slå den andre vegen. Usikkerhet skaper behov for trygghet og fellesskap.

Den borgerlige regjeringen skal ikke få skylda for verken oljepris eller kronekurs. Men den har hovedansvaret for å sette inn mottiltak som kan begrense skadene og stimulere til omstilling. Det er i slike tider at den norske modellen fungerer best. Sammen med partene i arbeidslivet vil regjeringen jobbe for å sikre folks arbeidsplasser og legge til rette slik at ledige raskt kan gå fra trygd til lønn. Den borgerlige regjeringen har derimot gjort det den kan for å komme på kant med en samlet fagbevegelse. Og tilliten mellom partene er syltynn.

Det er et dårlig utgangspunkt for å møte nedgangstider. Men ting kan bli verre. Krisetider åpner for krisetiltak. Da er det nærliggende for en borgerlig regjering å bruke virkemidler som økt skattelette og ytterligere svekkelse av arbeidsfolks rettigheter. Det vil være tragisk ikke bare fordi det vil ramme sosialt skjevt og øke forskjellene i samfunnet, men også fordi det vil undergrave muligheten for Norge til å komme styrket ut av krisa.

For dette er på mange måter en særnorsk utfordring. Vi er i den heldige situasjonen at verden rundt oss med unntak av Russland, sakte ser ut til å vende tilbake til normalen. Lave oljepriser bidrar tradisjonelt til økt aktivitet i land som importerer produktet, Kombinert med lav kronekurs burde det være et godt utgangspunkt for næringslivet til å starte på vegen bort fra petroleumsepoken. Det vil ikke bli smertefritt, men langt fra så dramatisk som det kunne vært hvis prosessen var utløst av en global krise.

Den borgerlige regjeringen liker å kreve eierskap til den norske modellen, spesielt i valgår. 2015 kan bli det året hvor vi trenger en regjering som setter handling bak ordene. Da må den ikke falle for fristelsen til å fortsette en blind ideologisk marsj som selv ikke norske ledere stiller seg bak. En fersk undersøkelse utført for organisasjonen Lederne, viser at 81 prosent av norske toppledere mener dagens arbeidsmiljølov gir tilstrekkelig fleksibilitet.

Vanskelige økonomiske tider gir regjeringen en unik mulighet til samling i bunn. Da må den være villig til å lytte til andre enn seg selv. Det er lov å håpe, men vanskeligere å tro at det kan skje. Til tross for at det vil være riktig for landet og smart for regjeringspartiene som har mistet tillit også hos sine egne. Og 2015 er et valgår.