JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Arbeidsledigheten er stor i Europa. Likevel jobber de av oss som har arbeid mer enn noensinne. Et stort paradoks. Spørsmålet er: Fins det noen grunner for ikke å reise kampen for 6-timersdagen nå?

Det går ikke i ei krisetid, sier motstanderne og skeptikerne – også kalt arbeidsgiverne. Da minner jeg om at Kelloggs innførte 6-timersdagen i 1930, midt i den største økonomiske depresjonen den vestlige verden har opplevd. Ordningen varte til 1985.

Der det er politisk vilje, er det meste gjennomførbart.

Ifølge Roar Eilertsen i De Facto har vi fra 2001 til 2011 hatt den sterkest reallønnsøkningen i Norge noensinne. 30 prosent. Den samme økningen har eierinntektene hatt. 30 prosent.

I 2014 får vi nesten daglige rapporter om at landets bedrifter og banker går så det suser. Fins det noen som mener vi ikke har god råd i dette landet?

Spørsmålet er enkelt – ja, på grensen til det naive: Hvorfor kan vi ikke ta ut en del av denne veksten i forkortet arbeidstid?

For å si det på fagbevegelsk: Vil arbeidstakerorganisasjonene det? Saken må fremmes som krav til arbeidsgiverne – som en del av tariffoppgjøret.

Konferansen «Kvinner på tvers» som gikk av stabelen for tjuende gang i helga, viet hele lørdagen til å debattere 6-timersdagen. Det var få her – om noen – som ikke ønsker at for eksempel LO trykker sterkere på for å realisere 6-timersdagen.

Men bakom hører vi det taktfaste refrenget i LO-sangen, et refreng som går sånn: 6-timersdagen kan sette arbeidsplasser i fare.

Men la oss se på fordelene, argumenter jeg har lånt av Fagforbundets nestleder Sissel M. Skoghaug. Med 6-timersdagen blir det mindre behov for deltidsarbeid, det er bra for helse og rekreasjon og et ubestridt gode for miljø, sinn og samfunn.

Kan vi fortsette å øke forbruket vårt? Og hva mer skal vi kjøpe? Som Ole Paus så snedig har sagt det: I Norge har vi alt, og det er snart også det eneste vi har.

Hva er det som gjør oss lykkelige?

6-timersdagen er ett av de viktigste likestillingskravene i vår tid, mener Skoghaug. Det er sikkert riktig. Samtidig er det som da 8-timersdagen ble innført i 1919 et sterkt verktøy i kampen for at arbeidstakerne skal få større råderett over sin egen arbeidstid. Sånn sett er det mer enn kvinnekamp, det er klassekamp også.

I april i år sendte NRK en brennpunkt-dokumentar som la gode argumenter for 6-timersdagen på bordet. En liten bevegelse knapt merkbar på Richters skala kunne merkes i de øverste etasjene i LO-bygget på Youngstorget en dag eller to etterpå. Deretter ble det like stille som på et bibliotek.

La meg minne om at ved Tine Heimdal ble 6-timersdagen innført som et prøveprosjekt i 2007. Prosjektet ble så vellykket at ordningen i dag er blitt permanent.

JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Arbeidsledigheten er stor i Europa. Likevel jobber de av oss som har arbeid mer enn noensinne. Et stort paradoks. Spørsmålet er: Fins det noen grunner for ikke å reise kampen for 6-timersdagen nå?

Det går ikke i ei krisetid, sier motstanderne og skeptikerne – også kalt arbeidsgiverne. Da minner jeg om at Kelloggs innførte 6-timersdagen i 1930, midt i den største økonomiske depresjonen den vestlige verden har opplevd. Ordningen varte til 1985.

Der det er politisk vilje, er det meste gjennomførbart.

Ifølge Roar Eilertsen i De Facto har vi fra 2001 til 2011 hatt den sterkest reallønnsøkningen i Norge noensinne. 30 prosent. Den samme økningen har eierinntektene hatt. 30 prosent.

I 2014 får vi nesten daglige rapporter om at landets bedrifter og banker går så det suser. Fins det noen som mener vi ikke har god råd i dette landet?

Spørsmålet er enkelt – ja, på grensen til det naive: Hvorfor kan vi ikke ta ut en del av denne veksten i forkortet arbeidstid?

For å si det på fagbevegelsk: Vil arbeidstakerorganisasjonene det? Saken må fremmes som krav til arbeidsgiverne – som en del av tariffoppgjøret.

Konferansen «Kvinner på tvers» som gikk av stabelen for tjuende gang i helga, viet hele lørdagen til å debattere 6-timersdagen. Det var få her – om noen – som ikke ønsker at for eksempel LO trykker sterkere på for å realisere 6-timersdagen.

Men bakom hører vi det taktfaste refrenget i LO-sangen, et refreng som går sånn: 6-timersdagen kan sette arbeidsplasser i fare.

Men la oss se på fordelene, argumenter jeg har lånt av Fagforbundets nestleder Sissel M. Skoghaug. Med 6-timersdagen blir det mindre behov for deltidsarbeid, det er bra for helse og rekreasjon og et ubestridt gode for miljø, sinn og samfunn.

Kan vi fortsette å øke forbruket vårt? Og hva mer skal vi kjøpe? Som Ole Paus så snedig har sagt det: I Norge har vi alt, og det er snart også det eneste vi har.

Hva er det som gjør oss lykkelige?

6-timersdagen er ett av de viktigste likestillingskravene i vår tid, mener Skoghaug. Det er sikkert riktig. Samtidig er det som da 8-timersdagen ble innført i 1919 et sterkt verktøy i kampen for at arbeidstakerne skal få større råderett over sin egen arbeidstid. Sånn sett er det mer enn kvinnekamp, det er klassekamp også.

I april i år sendte NRK en brennpunkt-dokumentar som la gode argumenter for 6-timersdagen på bordet. En liten bevegelse knapt merkbar på Richters skala kunne merkes i de øverste etasjene i LO-bygget på Youngstorget en dag eller to etterpå. Deretter ble det like stille som på et bibliotek.

La meg minne om at ved Tine Heimdal ble 6-timersdagen innført som et prøveprosjekt i 2007. Prosjektet ble så vellykket at ordningen i dag er blitt permanent.