Det gjør vi fordi det tjener våre medlemmers interesser som arbeidstakere og som borgere at vi bygger allianser. Så har vi i hele vår historie hatt et særlig tett samarbeid med det store folkepartiet på venstresiden, Arbeiderpartiet. Denne linjen har gitt gode resultater. Vi har for eksempel høy sysselsetting, jevnere inntektsfordeling og et bedre arbeidsliv enn de aller fleste andre land.

Jeg skjønner at Roy Pedersen mener vi kan oppnå mer med å arbeide på en helt annen måte, uten at det helt framgår hva han faktisk vil.

Når finanskrisa rammet var LO sterkt delaktig i den politikken den rødgrønne regjeringen valgte, som blant annet holdt sysselsettingen oppe ved å bruke offentlige budsjetter.

Jeg har tillatt meg å peke på at vi har land rundt oss, der fagbevegelsen og folkepartiene på venstresiden har kuttet båndene. Der har partiene gjerne gått til høyre, og fagbevegelsen fått svekket innflytelse på samfunnsutviklingen. Organisasjonsgraden har gått ned, og fagbevegelsen mister gjerne sin plass ved bordet som man bare får i kraft av styrke.

Kampen mot krisa i Europa har vist oss at det hjelper lite med en radikalisert fagbevegelse som brenner bildekk i gatene og marsjerer utenfor nasjonalforsamlingene. Det er dessverre en demonstrasjon av avmakt. Det er vanskelig å skjønne hvorfor Pedersens strategi skulle virke bedre i Norge. Vi har også allerede landssammenslutninger som er eksplisitt politisk uavhengige her i landet. Det er ikke lett å se at UNIO eller YS verken er en mer progressiv kraft eller har større gjennomslag på samfunnsutviklingen enn LO.

Are Tomasgard, LO-sekretær