SVEIN-YNGVE MADSSEN - sym@lomedia.no

Klasseperspektivet er ofte fraværende i den norske politiske debatten. Like fullt er det høyst levende, bare vi åpner øynene. Det er åpenbart når vi ser på helse og levealder. Det er også tydelig i utdanning og arbeidsliv. Og hvis vi reflekterer over den politiske striden rundt søndagsåpne butikker, så ser vi også her konturene av sosiale forskjeller.

Hvem er det som må begynne å arbeide på søndagene, hvis den borgerlige regjeringen trumfer gjennom en reform alle andre er imot? Det er de samme menneskene som løper rett fra arbeidsplassen til julemiddagen den 24. desember. Det er arbeidsfolk vi snakker om, også det et ord vi sjelden bruker. De jobber i butikkene, innenfor transport og renhold. Det er menneskene som holder samfunnshjulet i gang, døgnet rundt, mange allerede sju dager i uka. Flertallet er lavlønte. Og en gang i blant kan de glede seg over en helg med familien, hvis skift eller turnus går opp.

Norske «direktører» jobber mye, hvis det da er mulig å generalisere en slik stor gruppe. Men i likhet med mange mennesker med høyere utdanning, kan de i stor grad styre arbeid og fritid. Det er ikke industriarbeideren eller renholderen, som har overskudd og tid til å trene for Birken. Og de har ikke mulighet til å jobbe hjemmefra eller ta en langhelg.

Mange arbeider allerede i helgene, men kontorene er ofte mørke og døra stengt. Innføres søndagsåpne butikker vil det føre til at enda flere arbeidsfolk mister sin eneste stabile fridag. «Direktøren» berøres ikke.

Vi har ikke en tradisjonell overklasse i Norge, selv om vi har en gruppe svært rike mennesker som lever i sin egen verden. Men vi har klasseskiller som i stor grad følger utdanning og inntekt. At søndagsåpne butikker bare ytterligere vil forsterke dette skillet bør bekymre regjeringen. I hvert fall hvis de lytter til OECD og andre økonomiske miljøer som advarer mot økende forskjeller. Ganske enkelt fordi det ikke er lønnsomt. Og det er et språk som burde nå fram.