Av Linn-Elise Mehlen, leder i Rød Ungdom og medlem av Handel og Kontor

Regjeringas forslag til endringer i arbeidsmiljøloven har møtt tung motbør, både fra opposisjonen, fra Arbeidstilsynet og fra folk flest. To av tre nordmenn sier nei til endringsforslagene. Det er rett og slett svært upopulær politikk. Det er oppløftende å se hvor sterkt engasjement folk viser for det ordnede arbeidslivet. Men midt oppe i denne offensiven må vi ikke glemme de enda større truslene norsk arbeidsliv står overfor.

Et av forslagene som har fått mest oppmerksomhet og vakt størst debatt er forslaget om å gi arbeidsgiverne økt adgang til midlertidige ansettelser. Arbeidsminister Robert Eriksson (FrP) forsøker å framstille dette som et tiltak for at de som i dag er utenfor, «skal få prøve seg» i arbeidslivet. Regjeringa skyver ungdommen foran seg og hevder at unge arbeidstakere trenger midlertidige ansettelser som inngangsport til arbeidslivet. Dette er avledningsmanøvre. Flere midlertidige stillinger fører ikke til flere jobber, men til flere midlertidig ansatte.

Fram til år 2000 var privat arbeidsformidling forbudt i Norge. Siden forbudet ble opphevet har bemanningsbransjen blitt den raskest voksende bransjen i Norge. Etter øst-utvidelsen av EU har midlertidige ansettelser gått fra å være unntaket til å bli normen i en rekke næringer. Situasjonen har blitt ytterligere forverret av vikarbyrådirektivet, et EU-direktiv designet for å øke bruken av vikarer og innleid arbeidskraft, og svekke retten til faste stillinger. Den eksplosive veksten i bruken av midlertidig ansatte vi har vært vitne til de siste åra ,er en direkte konsekvens av EØS-avtalen.

Det er lett å forstå sinnet mot regjeringens ønske om at flere skal måtte være midlertidig ansatt. Enhver som har familie eller som har vært i banken og bedt om lån, vet at fast ansettelse er nødvendig for å skape trygghet og forutsigbarhet i hverdagen. Derfor er det et lite paradoks at Arbeiderpartiet protesterer høylytt mot de mørkeblås ønske om å tillate flere midlertidige ansettelser, mens de stikker hodet i sanden når EU ber om det samme. Arbeiderpartiet stemte for å oppheve forbudet mot privat formidling av arbeidskraft, der EØS var en medvirkende årsak til lovendringen. De gikk også i bresjen for at Norge skulle implementere EUs vikarbyrådirektiv.

Midlertidige ansettelser er bare ett av flere eksempler på hvordan EØS-avtalen griper direkte inn og dikterer norsk arbeidslivspolitikk. Vikarbyrådirektivet, tjenestedirektivet og håndhevingsdirektivet er bare toppen av isfjellet. De fire dommene i EU-domstolen, som har blitt kjent som Laval-kvartetten, slår fast at hensynet til markedet er viktigere enn hensynet til faglige rettigheter. Dommene begrenser blant annet konfliktretten og muligheten til å stille krav om tarifflønn ved offentlige oppdrag.

Grasrotengasjementet mot endringer i arbeidsmiljøloven er inspirerende. Men de endringene som kommer gjennom EØS-avtalen er mange flere og mye verre enn det regjeringa får til på egenhånd. Så hvorfor er Jonas Gahr Støre og Raymond Johansen så uvillige til å diskutere alternativer til dagens EØS-avtale? Det er vi som er unge i dag og som skal arve morgendagens arbeidsliv, som har størst grunn til å stille dette spørsmålet. Og for oss spiller det liten rolle om arbeidslivet blir skakkjørt av en mørkeblå norsk regjering eller EU-byråkrater av samme farge.