KRONIKK: Vegard Holm, solidaritetsgruppa for havnearbeiderne

vegard.holm48@gmail.com

Det er ikke enkle saker som skal finne sin løsning i denne meklinga. Jeg vil tro det er lenge siden mekleren har hatt like harde nøtter å knekke, og forhandlerne fra begge sider må være både tydelige og fantasifulle for å komme fram til en løsning skal kunne bli akseptert. Det ligger ganske klart i dagen at i dette oppgjøret er det kun en (langvarig?) konflikt som kan løse opp i en svært godt knytta knute. Om det blir streik eller lockout, eller en kombinasjon, det får tida vise.

NHO sitter på nøkkelen

At det er arbeidskjøperne i og utenfor NHO som sitter på nøkkelen til en ny tariffavtale kan det ikke herske tvil om. Det er disse som i lang tid har nektet å skrive under tariffavtaler med bryggesjauerne i Transportarbeiderforbundet, og satt det på spissen både i Risavika Terminal og ved Holship AS i Drammen. Det er selskapet Nor Lines som uten blygsel bruker streikebrytere mot sympatistreikende havnearbeidere i Tromsø.

Det er sjefene i Oslo havn som i mer enn ett år har herja med, og trakassert bryggesjauerne i hovedstaden etter en plan som ble vedtatt allerede i desember 2012. De samme kreftene som nå er i ferd med å slakte en kommunal virksomhet, og overføre virksomheten til private aktører og maksimere profitt uten tanke på folk som har sitt daglige virke i Oslo havn. Bryggesjauerne, med fortrinnsrett til lossing og lasting av skip skal raderes ut, og kranførerne på havna skal konkurranseutsettes i profittens tjeneste. De samme kapitalkreftene har samla seg for å feie bryggesjauerne ut av alle norske havner i en storstilt kampanje som undergraver trygge arbeidsplasser og faglige rettigheter.

Ikke nærmet seg hverandre på seks måneder

Det er mer enn seks måneder siden Norsk Transportarbeiderforbund startet boikotten av Risavika Terminal ved Stavanger. På disse månedene ser det ikke ut til at partene har nærma seg hverandre. Tvert i mot er stillinga skjerpa. På den ene sida hevder bedriften at det går så det suser, og kunne nylig melde om rekordoverskudd på havna, riktignok ikke for terminaldriften, men for havna som helhet (som også driver utleievirksomhet). Samtidig er det søkt om statlig støtte på 50 millioner kroner. Det henger jo ikke akkurat på greip.

På den andre sida har Norsk Transportarbeiderforbunds allierte fagforbund i landa rundt varsla boikott av skip som losser og/eller laster på Risavika Terminal. Denne boikottaksjonen ble satt i gang fra 20. april. Den vil ganske sikkert snart merkes av selskapet.

Står ikke på penger

En liknende boikott som i Risavika ble 17. april satt i gang mot Holship AS i Drammen. Også dette selskapet nekter å inngå tariffavtale om lossing og lasting av skip med Norsk Transportarbeiderforbund. I motsetning til Risavika Terminal, som er med i NHO, er Holship organisert i lillebror Bedriftsforbundet. Også Holship bruker alle juridiske midler for å trenere, og hindre, at en tariffavtale skal innføres i bedriften. Som Risavika Terminal og NHO har Holship og Bedriftsforbundet tapt det som kan tapes i rettsvesenet. Men i håp om å matte ut bryggesjauere og Transportarbeiderforbundet misbruker de det norske rettsvesenet i sin kampanje for å få bryggesjauerne ut av norske havner. Og de undergraver den norske tariffmodellen ved å forsøke å få Menneskerettsdomstolen og ESA på sin side i kampanjen mot norske havnearbeidere. Det er ikke pengene det skal stå på, det er i første omgang bryggesjauerne som skal bort fra norske havner – for enhver pris. Hvis havnearbeiderne taper vil det neste målet for arbeidskjøperorganisasjonene bli andre fagorganiserte grupper.

Da Holship prøvde å losse sitt første skip etter at boikotten startet lørdag 26. april, ble lossinga resolutt stanset av bryggesjauerne i Drammen, sammen med 30-40 støttespillere. Holship måtte gi seg og overlate lossinga til de organiserte og registrerte havnearbeidere i Drammen. På samme måtte vil selskapet bli møtt hver gang den prøver å knekke boikotten.

Politi mot bryggesjauere

I de siste fem månedene har bryggesjauerne i Mosjøen og Tromsø vært i sympatistreik for å presse fram tariffavtale i Risavika. I Tromsø har bedriften Nor Lines daglig brukt streikebrytere for å undergrave sympatistreiken. Havnearbeiderne i Tromsø, sammen med støttespillere, har svart med å blokkere bedriften ved flere anledninger.

Ved de siste aksjonene i Tromsø, 28. og 29. april, ble politiet satt inn for å hindre et femtitalls aksjonister fra å komme inn å blokkere Nor Lines fra å losse og laste hurtigruta. Nå greide ikke politiet dette fordi aksjonistene fant andre måter å blokkere på, men politiet truet med bøter og tok personalia på mange av havnearbeiderne og deres støttespillere. At politiet dagen etter frafalt alle trusler om bøter var klokt, men det uholdbare er at politiet er blitt trukket inn i en tariffkonflikt og forsvarer den ene sida – arbeidskjøpersida. Det er noen tiår siden ordensmakta ble brukt mot streikende arbeidere i Norge på denne måten, og hvis dette skal bli vanlig framover vil arbeidskamp i Norge ha utviklet seg i en uønska retning.

Streikebryteri kan ikke tåles

Havnesjefen i Tromsø har tatt stilling i havnearbeidernes kamp for tariffavtale, og stempla tariffavtalene deres som antikvarisk. Han om det. Men at han bløffer om at hurtigruta-kaia er såkalt ISPS-område, og fysisk stenger folk ute fra kaiområdet, det er å gå langt ut over sine fullmakter. ISPS-området på kaiene er kommet til for å hindre terrorister i å utføre en udåd. Det er ikke laga for å hindre arbeidsfolk i føre arbeidskamp og forsvare sine rettigheter. Det veit havnesjef Pettersen i Tromsø. Og det veit politiet i byen. Jeg regner derfor med at politiet holder seg langt unna neste gang blokadevakter vil hindre Nor Lines i å bruke streikebrytere i Tromsø. Streikebryteri er fortsatt nidings verk, og uakseptabelt. Vi vil ikke se det, verken i norske havner eller andre steder i landet.

Streikeretten er en viktig demokratisk rett for arbeidsfolk. Faktisk er det det eneste redskapet arbeidsfolk har for å hindre grådige arbeidskjøpere i å gjennomføre sine villeste ønsker. Det er det eneste redskapet bryggesjauere i dag har for å forsvare sine rettigheter som arbeidere og fagorganiserte. Vinner havnesjef Pettersen og Nor Lines fram med det de planlegger, er en viktig demokratisk rettighet fjernet for havnearbeiderne. Det kan vi ikke tåle!

Alle midler tas i bruk

NHO og Bedriftsforbundet jobber på flere plan for å få gjennomført sin politikk med å få bort havnearbeiderne. Sjøl om begge arbeidskjøperorganisasjonene har tapt alle saker de har prøvd for domstolene og tapt, fortsetter de å misbruke rettsapparatet. NHO ber om hjelp fra EU gjennom ESA, mens Bedriftsforbundet kjører sak for menneskerettsdomstolen.

Arbeidskjøperne driver også et aktivt arbeid for enten å gjøre om offentlige havner til private, slik som i Oslo i disse dager skal ha inn en privat aktør på Oslo havn (eid av Oslo kommune). En mer bakstreversk måte å forvalte Oslo-borgernes penger på kan knapt oppdrives.

Eller det bygges nye havner, som i Risavika (interkommunalt eid havn), som arbeidskjøperne hevder er privat og av den grunn ikke er underlagt ILO-konvensjon 137 som sikrer havnearbeiderne fortrinnsrett til lossing og lasting av skip. ILO-konvensjonen og tariffavtalene skiller ikke mellom offentlige og private havner. Den gjelder i Norge uavhengig av eierskap til havna.

En avgjørende kamp for fagbevegelsen

Bryggesjauernes kamp i dag er noe så enkelt som en helt vanlig tariffkamp. Men det er så mye mer: Kamp for arbeidsplasser, kamp for faglige rettigheter og tariffavtale, kamp for verdighet, kamp for faget, kamp for styring av sin egen arbeidsplass, kamp for en arbeidervennlig samfunnsutvikling, og mye mer. Men det er også en kamp mot markedsliberalisme, privatisering og rasering av arbeidsplasser, kamp mot arbeidskjøpermakt og trakassering, og kamp mot arrogante sjefer i havne-Norge.

Det er gledelig å registrere at den aktive støtten til havnearbeiderne er økende. Gjennom aksjoner i Risavika, Tromsø og Oslo vokser stadig den aktive støtten, både fra fagbevegelsen og andre. Aksjoner er gjennomført med stadig større oppslutning. Ikke minst har den internasjonale fagforeningsstøtten blitt vist gjennom at havnearbeidere fra Europa og USA har deltatt på solidaritetsarrangementer i Norge.

At nordisk og nordeuropeisk fagbevegelse slutter opp om boikott av skip som losser og laster i Risavika, viser tydelig at bryggesjauerne har massiv støtte fra havnearbeiderne i nærliggende land.

Det er kampen til havnearbeiderne i Norge som vil avgjøre utgangen av denne viktige kampen. Og skal den bli kronet med seier er det helt nødvendig at den norske fagbevegelsen i enda større grad enn til nå stiller opp i blokadeaksjoner og demonstrasjoner med sin tilstedeværelse og aktive solidaritetshandlinger. Det tror jeg da også vil skje! Havnearbeiderne i Norge kjemper i dag en viktig kamp som fortjener støtte og solidaritet fra alle fagorganiserte.

SOLIDARITY WITH THE DOCKERS!