Håvard Sæbø, Magasinet for fagorganiserte

has@lomedia.no

Takrennene på Statfjord C-plattformen går tett de også – selv om det er 20 mil til nærmeste vegetasjon. Ole Alfred Krogstadnes tøyer seg over gelenderet ute på dekket for å lirke opp rusk som har kilt seg fast i renna. I dag er det fint å være ryddegutt på plattformen. Vindstille klarvær, med god sikt over til Statfjord A og B, og bakenfor der til britisk sokkel hvor plattformene står tett i tett for å hente opp det svarte gullet fra havbunnen.

– Jeg tenker ofte på hvor fint renholderne inne på plattformen har det: De bare pusser litt med en klut på bordene i kantina. Varmt og godt – og så har de to hundre tusen mer i året enn oss som ruller oss i skitten her ute, sier Arild Sandodden. Han er ISO-fagarbeider, Fellesforbunder – og langt nede på Nordsjøens rangstige.

Siste rest

I over 25 år har Statfjord C-plattformen hentet olje og gass opp fra reservoaret flere kilometer under havbunnen. Den gamle betongkonstruksjonen begynner å merke årene på feltet. Det er nok å gjøre for dem som skal holde henne ved like, slik at de siste restene kan hentes opp. Her vil det være produksjon av naturgass i minst 15 år til.

For Arild og resten av gutta i ISO-firmaet Kaefer handler dagene om å rengjøre, pusse rust og male. Døgnet er delt i to. 12 timer jobb – 12 timer fri. Tusenvis av rustne kvadratmeter skal pusses før det legges på en solid to-komponent maling. Den skal holde i minst fem år, men det går ikke alltid. Stål og salt er ingen god kombinasjon. Midt inne i fireårskontrakten med Statoil, valgte Kaefer å si opp kontrakten. Nå er det usikre tider for Kaefer-gutta på Statfjord.

– Nei, etter denne turen vet vi ikke hva som skjer. Det blir vel alltids en jobb for oss et sted, men jeg skulle ønske vi visste mer. Det har vært for lite informasjon, sier de. Så snart de kommer på land fra denne turen, skal flere ta fagbrevet som industrimalere. Det vil gi dem litt høyere lønn, og muligens høyere status.

Som i pendlervisa

Kaefer-gutta kan nokså bastant avkrefte ryktene om at det å jobbe i olja er et liv med millionlønn og et hav av fritid.

– Vi har det bra, men rotasjonen har sine omkostninger, særlig i forhold til familien. Jeg kjenner meg godt igjen i visa til Øystein Sunde, sier Arild: Far kommer hjem fra arbeidsperioden, og i døra blir han møtt av at hunden biter ham i foten mens barna spør mamma om hvem den fyren der er.

Mens de som er ansatt i Statoil har en rotasjon med to uker på og fire uker av, har Kaefer og de fleste andre ISO-fagene en rotasjon hvor de annenhver tur bare har tre uker på land (2/4-2/3). I tillegg må de ta en kort ekstratur på slutten av året, fordi det ikke er nok timer i timebanken.

– Det har vært et problem hvert eneste år, sier guttene, som alltid må jobbe enten julaften eller nyttårsaften. De må jobbe når andre vil ha fri.

Minustid

– Slik skal det ikke være, bryter Bengt Eriksson inn. Han jobber som LO-koordinerende tillitsvalgt i Nordsjøen. Sammen med fem andre i samme stilling, reiser de rundt på installasjonene for å sjekke at lønns- og arbeidsforhold er etter boka.

– Problemet med minustid oppstår fordi det er arbeidsgiveren som har utformet arbeidstidsordningene på egen hånd, uten dialog med klubben. Dere får ikke nok uttelling for offshoretimene. Det skal ikke være nødvendig å gå ekstraturer utenom rotasjonen, sier Bengt.

Snytt for tillegg

Når han først har samlet guttene fra Kaefer i kaffebaren, lurer han på hvordan det er med hotbed-tillegget - tillegget de får for å dele samme køye og lugar mens de er offshore.

–Vi får 450 kroner døgnet, svarer de.

– Det er feil. Det skal være 750 kroner!

– Vi vet det, men det er nå det vi får, svarer karene.

– Dette er sosial dumping, mener Bengt. Hvorfor skal arbeidsgiveren deres sitte igjen med 300 kroner dagen i fortjeneste, når det er dere som har ubehagelighetene med å dele lugar, spør han. LO har inngått en egen avtale med NHO hvor det er enighet om størrelsen på tillegget og at lugardelingen skal gå på omgang, slik at det ikke bestandig blir ISO-fagene som må dele lugar.

Den nye avtalen fra desember gjør at dersom Statoil oppdager at en entreprenør ikke utbetaler fullt tillegg til sine ansatte, så stopper Statoil utbetaling av hotbed-tillegget til forholdet er ryddet opp i.

– Vi er vant til å bli forskjellsbehandlet, svarer karene. De skulle ønske det var mulig å gjøre noe med disse tingene, men mener det er mangel på samhold blant ISO-fagene. I desember var det planlagt en gå-sakte aksjon i både Beerenberg, BIS, Norisol og Kaefer for å markere misnøyen, men én etter én av klubbene trakk seg, så aksjonen gikk i vasken.

– Ja, ja…det er nå alltid et eller annet som ikke er slik det burde være, men jeg tenker ikke bare på lønna. Jeg har det fint, jeg, sier Arild.

– Hører du hva han sier, utbryter kollega Eilif Øyborg. Det er slike holdninger som gjør at vi ikke kommer noen vei. Vi kan ikke være fornøyde så lenge vi blir forskjellsbehandlet. Vi gjør en fagmessig god jobb, uten fagmessig lønn, sier han.

Begge etterlyser handling fra forbundene sine, SAFE og Fellesforbundet. Det blir mye store ord og festtaler, men lite handling, mener de.

Stabilitet og samarbeid er det de ønsker seg. Forutsigbarhet om hvor den neste turen går, hvor lenge den varer. Å kunne gå fast på den samme installasjonen, slik at de treffer igjen de samme folka på hver tur. Samme rotasjonsordning som dem i operatørselskapet, men uten at de må kompensere med trekk i lønn.

Nordsjøens vaktbikkjer

Bengt Eriksson skal sammen med den andre LO-koordinatoren Roar Holtet være på Statfjord C i fem dager denne gangen. De inviterer gutta fra Kaefer på informasjonsmøtet de skal ha samme kveld. Jobben deres er å sørge for at oljearbeiderne får større medvirkning på sin egen arbeidssituasjon, avdekke ulovligheter innenfor tariffområdene og lytte til de ulike problemene oljearbeiderne har. Både Bengt og Roar har livslang fartstid fra Nordsjøen, og vet hva de skal se og høre etter når de er rundt på installasjonene. Det blir mange reisedøgn – rundt 150 i året. Da Bengt jobbet på Statfjord C, kunne han navnet på alle installasjonene han hadde utsikt til. Da var det langt færre enn i dag. På en klar dag er det nå utsikt til rundt 30 store og små installasjoner. De seks LO-koordinerende skal holde oppsyn på Statoils 29 faste installasjoner, pluss en god del flyttbare rigger og skip.

– Det er tre virkeligheter i Nordsjøen, sier Bengt. Problemområdene er forskjellige i operatørselskapet, entreprenørene og underentreprenørene. Generelt er det mere grums jo lengre ned i systemet man kommer. Noe av det vi har avdekket, er danske arbeidere hos en underentreprenør som ble trukket 35 kroner i timen i såkalt vekslingsgebyr. For lange nattskift og trekk av hotbed-tillegget er også noe vi oppdager innimellom, sier han.

Funnene blir rapportert inn til klubben i den enkelte bedrift, som så får i oppdrag å rydde opp.

Roar har tatt med seg lesestoff på turen. I et bilag fra Stavanger Aftenblad fortelles historien til 69 oljearbeidere som har mistet livet på norsk sokkel. Totalt 266 har omkommet i jakten på det svarte gullet, blant dem 123 i Alexander Kielland, 46 i helikopterulykker og 17 nordsjødykkere. Roar blar gjennom og ser bilder og historien til folk han har jobbet sammen med. En ramlet på sjøen, to kom i klem – noen fikk last over seg. Oljen har krevd sine offer, men man har lært av disse ulykkene. Norsk offshoreindustri påstås å være verdens sikreste.

Sikkerhet er det som opptar plattformsjef Tove Lind mest av alt. Alle førstegangsreisende må gjennomgå en sikkerhetsrunde med henne, før de kan begynne å jobbe. Det er strenge prosedyrer for alt arbeid som skal utføres. For eksempel kan et kamera utgjøre en sikkerhetsrisiko, så det må søkes om varmtarbeidstillatelse klasse B. Med gassmåler på kjeledressen, innvilges det fotografering uten blits. Minst hver 14. dag er det sikkerhetsøvelse hvor det drilles på evakuering.

– Vi ønsker en høy grad av rapportering av uønskede hendelser. Alt fra at noen ikke bruker spritdispenseren før lunsj, til mer alvorlige ting som at noe ligger slik at det kan falle ned på andre. Ingen skal være redd for å rapportere. Vi har faktisk kommet så langt at noen leverer rapporter på seg selv, ser Tove.

Pondus-humor

Statfjord C er en mannsbastion, med en kvinne på toppen. Av de 240 ombord, er det rundt 20 jenter

At det er en del kvinner her, gjør noe med hele stemningen. Alle blir roligere, og tar mer hensyn, mener hun.

Samhold er viktig når så mange skal jobbe og leve tett på hverandre. Det er alltid noen som sover mens andre jobber. ISO-gutta i Kaefer legger ikke skjul på at det er kameratskapet og «Pondus-humoren» som holder dem gående.

– Vi kan spøke med alt – bortsett fra yrkesstoltheten og familielivet. Det er hellig, sier Arild.

– Da jeg begynte i Nordsjøen, kunne man komme rett fra puben og ut på plattform. Slik er det vel fortsatt – eller det vil si, det kommer ingen nye lenger. De siste ti årene har jeg stort sett jobbet sammen med de samme folka. Ungdommene vil sitte på kontor – ikke klatre rundt på stillasene her ute i Nordsjøen. Jeg skjønner dem godt jeg, sier Eilif ettertenksomt.