ERICA GARCIA

nettverk@lomedia.no

Tekstilfabrikkene – maquilaene – i Mellom-Amerika, lever på billig arbeidskraft. Unge kvinner utgjør det store flertallet av arbeiderne, og industrien bidrar dermed til høyere sysselsetting blant kvinner. Samtidig er det en industri der midlertidige kontrakter er normalen, lønnen er uverdig og arbeidsforholdene uholdbare. Dette betyr manglende tilgang på lovfestede sosiale velferdstjenester, dårligere rettighetsvern og risiko for seksuell trakassering og overgrep.

yayimages

Honduras er et av de fattigste landene i Latin-Amerika. Nesten to tredjedeler av befolkningen lever i fattigdom og tallet er økende. Blant kvinner er arbeidsledigheten hele 60 prosent. Til sammenligning er den 26 prosent blant menn. Flere arbeidsplasser og et mer fleksibelt arbeidsliv blir ofte presentert som løsningen på fattigdomsproblemet.

En nylig vedtatt lov åpner for at selskaper kan ha opptil 40 prosent av sine ansatte på midlertidige kontrakter, og maquilas har allerede en lovfestet lavere minstelønn enn andre næringer. En studie gjennomført av fagbevegelsen og Senter for kvinners rettigheter (CDM) fant at opptil 90 prosent av de som hadde vært ansatt i tre år eller mindre, hadde midlertidige kontrakter. En tredjedel av disse tjente mindre enn minstelønn.

For flertallet av maquila-arbeidere, utgjør lønnen husholdningens eneste inntekt. Det er ingen enkel sak å leve på 2.300 kroner i måneden i et land der minstebehovet for en familie på fem er anslått til ca. 3.000 kroner. På toppen av det hele lurer trusselen om nedleggelse av fabrikker og oppsigelser. Dette bidrar til at flertallet av de ansatte biter tennene sammen og holder ut, på tross av forholdene. Det er bedre med en dårlig jobb enn ingen jobb.

Kvinnene organiserer seg

Noen kvinner tar likevel kampen og organiserer lokale klubber og foreninger på arbeidsplassen. CDM har bistått med faglig støtte og kompetansebygging helt fra begynnelsen av. De har blitt kjent med kvinnenes viljestyrke og ønske om et verdig liv for seg selv, familien og for felleskapet.

Gjennom organisering, fredelig motstand og kontinuerlig rettighetsskolering har de sakte men sikkert vokst i omfang. Over 500 kvinner har de siste årene deltatt i CDM sitt skoleringsarbeid og blitt det de kaller «kvinners arbeidsrettighets-forsvarere». I dag har flere av dem lederverv i klubber og foreninger, mange av dem uten noen gang å ha fullført barneskolen. Det er kvinner som utfordrer systemet og bruker alle muligheter de har for at flere kvinner på arbeidsplassen skal bli kjent med sine rettigheter og mekanismer for å kreve disse rettighetene og dermed få et verdig arbeidsliv.

Vold på arbeidsplassen – vold i samfunnet

Høy arbeidsledighet og stadige angrep på arbeidstakeres rettigheter går hånd i hånd med den omfattende korrupsjonen og raseringen av offentlige tjenester som helsetilbud og skole. Samtidig får folk stadig færre muligheter til å ytre sin mening og delta i det politiske rom. Tvert imot blir de angrepet og kriminalisert hvis de i det hele tatt tør kreve sin rett. Den økonomiske marginaliseringen og statens voldsutøvelse fører med seg en økende kollektiv depresjon, som igjen fører til økt kriminalitet, flere drap og forsvinninger, økt økonomisk migrasjon, tvungen forflytning og mer fattigdom.

FABRIKKER: Kvinnelige arbeidere på tekstilfabrikkene blir ofte utsatt for omfattende seksuell trakassering.

UN Photo/Mark Garten

For honduranske kvinner er ideen om et verdig liv fri for vold en utopi som står i sterk kontrast til virkelighetens brutalitet. I Honduras drepes det 27 kvinner hver måned og straffefriheten på drap på kvinner (femicides) når skyhøye 94 prosent. På tross av store mørketall og at flertallet av kvinner utsatt for vold velger å ikke anmelde tilfellet, utgjør vold i nære relasjoner 18 prosent av alle anmeldelser. Seksuell vold står for 7 prosent av totalen.

Også på jobb blir kvinnene utsatt for omfattende seksuell trakassering. For å i det hele tatt bli ansatt må de gjennom en tvungen graviditetstest. Det er totalforbud mot abort i landet, selv når en graviditet vil medføre den gravide kvinnens død. Honduras er det eneste landet i Latin-Amerika som har forbudt salg og bruk av angrepillen.

På tross av at maquilaene hverken garanterer for de ansattes sikkerhet eller integritet, kommer folk trofast på jobb – av ren nødvendighet. De ansatte må produsere for mer enn 5.500 kroner før de på slutten av dagen kan kreve sine skarve 80 kroner for innsatsen. T-skjortene har en markedspris på 200 kroner . Kvinnene er åpenbart ikke verdt så mye.

Håpets lys

Fagforeningene av maquila-arbeidere utgjør derfor et lys av håp i en meget mørk situasjon. De organiserte kvinnene er bevisst sin betingelse som arbeidere, og også som kvinner, og de er dermed bevisst den flerfoldige undertrykkelsen de er utsatt for på grunn av klasse og kjønn, og ofte på grunn av sin kulturelle tilhørighet.

Arbeidet gir heldigvis resultater. Over de siste 16 årene har man sett færre oppsigelser ved sykdom og graviditet. Fabrikkene stenger ikke like plutselig som før, noe som gjør arbeidssituasjonen og hverdagen (litt) mer forutsigbar. Ikke minst har det kontinuerlige arbeidet gjennom fagforeningene sakte men sikkert bidratt til en større anerkjennelse av både kvinners- og arbeidernes rettigheter.

Mange av kvinnene som har deltatt i fagforeningsarbeidet, har i senere tid fortalt at det hjalp dem i å møte og overvinne problemer i hjemmet også, som for eksempel vold og urettferdig fordeling av arbeidsansvar.

Det er på grunn av kvinner som disse at det er verdt å minnes Eduardo Galeanos ord: «Utopien er som horisonten. Vi går to skritt og horisonten trekker seg to skritt tilbake. Vi går ti skritt og horisonten trekker seg ytterligere ti skritt bakover. Så hva skal vi da med utopien? Jo, for å fortsette å gå.»

Erica Garcia er advokat og juridisk programrådgiver for ledertreningsprogrammet til Senter for kvinners rettigheter i Honduras (CDM). Artikkelen er oversatt og redigert av Marianne Gulli.

Teksten ble først publisert i iFokus nummer 3, 2016.