Kjersti Binh Hegna (tekst og foto)

kjersti.hegna@lomedia.no

– Man kan si det startet med en samtale på en kafé i Stockholm for 10 år siden, forteller rådgiver og nå fersk doktor, Kristin Opaas Haugli.

– Jeg snakket med min tidligere samarbeidspartner i Kriminalvården, Åsa Lundblad. Hun fortalte meg om en ny dialogmetode de hadde hatt stor suksess med, forteller hun.

Haugli jobbet da som seniorrådgiver på KRUS, før hun noen måneder senere ble tilbakeføringskoordinator på Kongsvinger fengsel.

På dette tidspunktet var Kongsvinger ett av fire fengsel i Europa som spesialiserte seg på utenlandske innsatte som skulle utvises eller overføres til fortsatt soning i hjemlandet.

– I et slikt fengsel kan kommunikasjon mellom ansatte og innsatte være en stor utfordring, forklarer Haugli.

Overføring av kunnskap

Erfaringene og utfordringene hun og kolleger møtte i Kongsvinger fengsel ble Hauglis utgangspunkt for avhandlingen.

– Det å komme til Kongsvinger og jobbe med en helt ny målgruppe som jeg ikke hadde nok kunnskap om var overveldende. Men så opplever jeg at personalet der har skaffet seg masse kunnskap. Da tenkte jeg: «Hvor kommer dette fra?», «Hvordan i all verden får de dette til?». Jeg ble så imponert, forteller Haugli.

I 2019, med en ivrig fengselsleder på laget og midler på plass, startet arbeidet med forskningsprosjektet for alvor, der taus kunnskap ble et sentralt begrep.

Taus kunnskap

Helt enkelt beskriver Haugli taus kunnskap som at vi vet mer enn vi kan si.

– Med nær 70 ulike nasjonaliteter innom fengslet i løpet av et år, er utfordringer knyttet til språk og- kulturforskjeller naturlig nok en del av hverdagen, sier hun.

Haugli forteller om en innsatt hun hadde fra Polen, som hadde store problemer med å uttrykke seg.

– Han hadde motatt tilrettelagt engelskundervisning, men selv med det så var det vanskelig å forklare alt. Via en kollega fikk jeg tak på en modell fra motivatorprogrammet på polsk og ga det til han, forteller hun.

– Han ble så glad at tårene trillet. Det var helt utrolig, og det glemmer jeg aldri, legger hun til.

Praksisfellesskap

Avhandlingsstudien undersøker blant annet hvordan man kan utvikle praksis i et miljø der både språk- og kulturutfordringer kan være til hindring.

Et praksisfellesskap er en gruppe av mennesker som deler en felles bekymring eller lidenskap, og lærer hvordan de gjør det bedre gjennom regelmessig samhandling.

– Gjennom Livspondusgrupper, som er et strukturert praksisfellesskap, ble taus kunnskap synliggjort gjennom refleksjon over egen praksis, deltakerne fikk økt bevissthet om og tiltro til egen og andres kompetanse, forklarer Haugli.
Hun påpeker at ikke bare handler om å dele kunnskap, men at det også er en arena for å utvikle yrkesstolthet.

– Hvis du ikke møter dine kollegaer eller samarbeidspartnere, når du ikke har tilgjengelige fora for det, så blir det vanskelig å utvikle praksis, forklarer hun.

– Mer kunnskap om en kollegas kompetanse gir økt trygghet, som igjen er viktig for sikkerheten på jobb, legger hun til.

Ikke tilstrekkelig

Kompetanseheving er noe som engasjerer Haugli, og hun tror hele organisasjonen har mye å lære av Kongsvinger fengsel og deres praksis.

– Avhandlingen kan være til nytte for hele kriminalomsorgen, for alle som jobber med ulike målgrupper der det er utfordringer, og hvor man ikke har tilstrekkelig med verken veiledning eller kompetansehevingstilbud, sier hun.

Hun mener det er begrensede muligheter for faglig utvikling i etaten og at den toårige utdanningen er langt på overtid.

– I min avhandling har fagforeningene mulighet til å hente mange argumenter for å få på plass bachelorutdanningen så snart som overhodet mulig, sier hun.

Veiledning

– Ordentlig, organisert, faglig veiledning er det nesten ingen ansatte i kriminalomsorgen som har tilbud om. Samtidig forventes det at de jobber kunnskapsbasert, legger hun til.

Hun peker på at målgruppene de ansatte skal ta seg av i dag ofte har vært innom veldig mange instanser før de ender opp i kriminalomsorgen. Instanser med ansatte med høyere utdanning og faglig veiledning.

– Når disse instansene ikke har klart å håndtere målgruppen, så kommer de til oss. Da er det de som har kortest utdanning, minst tilbud om veiledning som skal håndtere mennesker med så store utfordringer. Det er nesten ubegripelig at det går an å organisere det på denne måten, legger hun til.

12. september i år disputerte Haugli i arbeidsvitenskap ved Göteborg universitet. Like før valgte hun å si opp jobben i Kongsvinger fengsel og pensjonere seg.

– Etter 40 år i kriminalomsorgen, i ulike roller, på ulike steder, så var det ikke en doktorgrad jeg trodde det skulle ende i, sier hun.

Nå ser hun fram til å bruke mer tid på familien, barnebarna og en annen lidenskap – strikking.

– Men slutte å skrive og mene noe om dette, det skjer ikke med det første, sier hun.