Kjersti Binh Hegna

kjersti.hegna@lomedia.no

Utgangspunktet for rapporten er historien om «Daniel», en mann i 20-årene som ble funnet livløs bare noen få dager etter at han ble løslatt fra et høysikkerhetsfengsel, og som døde på sykehus kort tid etter.

Daniel hadde et sammensatt sykdomsbilde og var alvorlig psykisk syk. Året før fengsling var han flere ganger innlagt ved tvungent psykisk helsevern, og fikk forverret psykisk helse under soningen.

Rapporten «Mellom straff og helsehjelp – samhandling om alvorlig psykisk syke i fengsel» ble lagt fram av direktør i Statens undersøkelseskommisjon for helse- og omsorgstjenesten (Ukom), Andres Neset.

Den ser på hvordan innsatte med sammensatte, komplekse helsebehov blir fulgt opp mellom den kommunale helsetjenesten, spesialhelsetjenesten og kriminalomsorgen.

Mangel på kommunikasjon

Kommisjonen kom fram til at det blant annet hadde vært alvorlig kommunikasjonssvikt mellom de tre instansene.

– Jeg synes historien om Daniel er det som gjør sterkest inntrykk på meg. Det er et trist bakteppe for både rapporten og for partssamarbeidet, sier Brit Kari Kirkeeide, assisterende regiondirektør i kriminalomsorgen region sør.

Hun mener rapporten viser tydelige og konkrete anbefalinger, som kriminalomsorgen er nødt til å ta tak i.

Statssekretær i Helse- og omsorgsdepartementet, Ellen Rønning-Arnesen, mottok tirsdag Ukoms rapport på Litteraturhuset i Oslo.

Kjersti Binh Hegna

– Særlig synes jeg det var et viktig innspill at de overordnede veilederne som vi har nå, rett og slett ikke er gode nok. Der må vi jobbe med å bryte det opp, gi de som jobber lokalt noe håndfast og forståelig, sier hun.

Hun er tydelig på at det er problematikk som må synliggjøres bedre for mange.

– Når det for eksempel kommer til taushetsplikten, så tror jeg vi har veldig mye mer å gå på. Jeg tror det er mulig, og ikke minst viktig, å utveksle mer informasjon enn vi gjør i dag, sier hun.

– Men da må vi også gjøre ansatte trygge på at de kan gjøre det, legger hun til.

Nødvendigheter

Videre er Kirkeeide fornøyd med at de ulike instansene har samme virkelighetsoppfatning. Hun tar selvkritikk på at kommunikasjonen må forbedres.

– Vi er nødt til å møtes på tvers av etatene i mye større grad enn vi gjør nå, blant annet for å jobbe sammen rundt enkeltinnsatte. Det tror jeg er helt nødvendig for at vi skal klare å komme nærmere hverandre, og få til et felles språk, sier hun.

Brit Kari Kirkeeide, assisterende regionsdirektør i kriminalomsorgen region sør.

Kjersti Binh Hegna

Kirkeeide mener likevel det er én ting som må skje for at endringene skal kunne gjennomføres.

– Fengselsbetjenten må få tid til å bygge relasjoner og følge opp de innsatte på avdelingen, det må være tid til å se og lytte til dem.

– Grunnbemanningen må styrkes, og det mener jeg er det aller viktigste vi gjør, bare på den måten kan alt det andre følge etter, legger hun til.

Tydelige anbefalinger

Arbeidet med rapporten har pågått gjennom hele 2025 og direktør i Ukom sier det har vært en omfattende prosess.

– Det som er flott å se, er at de som har kommet hit i dag, som representerer både kriminalomsorgen, kommunal helsetjeneste og spesialhelsetjenesten, sier at de kjenner seg igjen i dette, at det treffer dem, forteller Neset.

Kommisjonen anbefaler blant annet:

– Strukturert samarbeid om sårbare innsatte i trepartssamarbeidet

– Kompetanseheving om psykiske helsekonsekvenser som følge av soning i fengsel.

– Felles gjennomganger etter alvorlige, uønskede hendelser.

Andres Neset, direktør i Statens undersøkelseskommisjon for helse- og omsorgsfeltet.

Kjersti Binh Hegna

– Vi må ikke være redde

Neset mener at samfunnet for øvrig kan ha godt av å vite mer om situasjonen for de innsatte og hva som skjer i fengslene.

Han savner engasjement.

– Jeg tror mange som ikke jobber med dette, vil bli overrasket over hvor mange av de innsatte i norske fengsler som har alvorlige psykiske lidelser, sier han.

Han forklarer at Daniels historie er unik i seg selv, men at den dessverre ligner på hendelser kommisjonen har sett mye av.

– Historien til Daniel blir nesten sterkere og tydeligere for meg for hver gang jeg ser på den eller tar den fram. Det viser at det er fryktelig krevende, men også en kamp å ta sammen, sier han.

– Dette er heller ikke en gruppe som lett får gjennomslag i det offentlige ordskiftet på egen hånd. Det er helt tydelig behov for å løfte denne diskusjonen, og vi må ikke være redde for å snakke om det, legger han til.